Vippetangen

Vippetangen, havneområdet lengst sør på Akershushalvøya. Navnet kommer av at det tidligere stod et vippefyr her. Ytterst på Vippetangen skal det tidligere har vært et militært rettersted. Omkring midten av 1800- tallet var det steinhuggeri på Vippetangen, der fangene fra Akershus landsfengsel bl.a. hugde sokler til byens monumenter, løvene ved Stortinget, trapper og søyler til Trefoldighetskirken og Youngstorgets basarhaller. Rett ned for Prins Carls bastion lå det militære badehuset. Videre mot øst lå studentbadehuset Sølyst og det private herrebadet Hygea, og lengst mot øst et kommunalt badehus for kvinner, Iduna. I 1897 kjøpte kommunen strandlinjen rundt festningen til kaianlegg og badehusene forsvant etter hvert, med Iduna som det første i 1899.

25. november 1905 kom den nye norske konge, Haakon 7, i land på Vippetangen. I anledning dagen var det reist en større mottakelsespaviljong ved fiskehavna. – Se også Utstikker I, II og III.

Her lå tidligere to ruvende kornsiloer, den eldste ble revet i slutten av 1970-årene etter en eksplosjon, og herfra gikk korntrikken med korn til Bjølsen Valsemølle. Kaiområdet hadde tidligere tre utstikkere, Utstikker 1, 2 og 3. Utstikker 2 og 3 eksisterer ennå, men der utstikker 1 var, er kaiområdet fylt ut til en stor parkeringsplass som en del av Revierhavna.

Utstikker 1. Her var Den Norske Amerikalinjes kaianlegg, der skip som Stavangerfjord, Oslofjord og Bergensfjord la til. Under krigen holdt Marine Hafenkapitän til her, og her hadde Marine Nachrichtenmittelkommando hovedkontor og lager frem til 1944, da det ble flyttet til Folkemuseet på Bygdøy. Da Norge ble okkupert, lå Stavangerfjord ved kai og ble beslaglagt av tyskerne og brukt under hele krigen som overnattings- og depotskip, kalt Übernachtungsschiff Stavangerfjord. Skipets kaptein, Kjeld Stub Irgens, var sjøfartsminister i Quislings regjering, og bodde under krigen i en villa i Ormsundveien.

Det var hit, til Amerikalinjens kai, de arresterte jødene ble fraktet og sendt med skip til Tyskland og videre til Auschwitz i november 1942. Under den store aksjonen mot jødene 26. november ble 532 menn, kvinner og barn sendt med skipet Donau til Stettin og derfra videre med tog til Auschwitz. 26 ble sendt med skipet Monte Rosa, som gikk i rutefart mellom Oslo og Århus; fra Århus ble de transportert videre med tog til Hamburg og Berlin. Seks dager tidligere var også 20 sendt til Tyskland med dette skipet. Den siste større transporten skjedde fra Filipstadkaia med skipet Gotenland 24. februar 1943, da ble 158 sendt til Stettin og derfra til Auschwitz. Av de i alt 772 jødene som ble deportert, overlevde bare 34, 26 kom tilbake til Norge. Denne verste hendelsen i Oslo under krigen er markert med Antony Gormleys tankevekkende minnesmerke Erindringens sted: åtte rustne jernstoler uten seter vendt mot sjøen nedenfor Prins Carls bastion ved Akershuskaia. Tidligere stod også et av Oslo Byes Vels blå skilt på Havnevesenets skur 42, som nå er revet.

16. juni 1944 utførte Max Manus og Roy Nilsen en sabotasjeaksjon mot Monte Rosa. I gummibåter under Amerikalinjens kai klarte de å feste tidsinnstilte sprengladninger, såkalte limpets, til skipssiden under vannlinjen. Disse detonerte i Øresund, men skadene ble ikke større enn at skipet klarte å nå havn. 16. januar 1945 gjorde de det samme mot Donau, som også ble brukt som troppetransportskip. På grunn av forsinket avgang detonerte ladningene mens skipet var på vei ut Oslofjorden. Kapteinen klarte å få det ødelagte skipet styrt inn mot land i Skiphellebukta ved Drøbak, der det gikk på grunn og sank. Her ble vraket liggende med baugen under vann i syv år, før det ble hevet, brakt flott og tauet inn til Oslo. Etter at det var tømt og midlertidig reparert, ble det uhyggelige vraket sommeren 1952 liggende for anker sør for Sjursøya, rustent og fælt. I august ble det slept til Bremerhaven for opphugning. Etter frigjøringen ble Amerikalinjens skur bevoktet av mannskaper fra Milorg.

Utstikker 2. 26. april 1945 lå spesialskipet Bel Pamela ved utstikker 2. Det hadde et stort lasterom og to kraftige løftekraner, velegnet til frakt av lokomotiver og stridsvogner. Sabotøren Odd Isøy, kalt «Lille-Odd», medlem av Aks 13000, klarte, etter å ha fått seg hyre på skipet, å få plassert tidsinnstilte sprengladninger i kranmaskineriet. Eksplosjonen var så kraftig at maskineriet og deler av lasterommet ble ødelagt, og skipet ble dermed gjort ubrukelig. En sprengladning ble oppdaget av tyske ingeniørsoldater og kastet på land, der den eksploderte og skadet fire tyske soldater alvorlig. På utstikker 2 er nå DFDS’ fergeterminal.

Utstikker 3. Under krigen hadde Marineausrüstungsstelle Oslo et smøreoljelager på denne utstikkeren. Den gang var det to fremdeles kornsiloer her, med en bro imellom. Mot slutten av krigen var den ene av dem gjort klar for sprengning. Den største og nyeste av dem ligger her fortsatt.

Referanser i denne artikkelen

Utstikker I