Barnehager

Barnehager, pedagogisk tilrettelagt virksomhet på dagtid for førskolebarn. Per 2017 var det over 37 000 barnehageplasser i Oslo – en økning fra 24 000 ved århundreskiftet. Barnehagedekningen varierer noe mellom bydelene, totalt var barnehagedekningen i Oslo på 91,3 % i 2017. Det var 2017 i alt 733 barnehager i Oslo; 312 kommunale og 421 private.

Historikk.

Byens første barnehage eller «børneasyl», Kong Carl Johans Asyl, ble opprettet 1838 i forbindelse med Eugenia Stiftelse. Vaterlands Asyl, opprettet på initiativ av Selskabet for Christiania Byes Vel, begynte driften samme år, og frem til 1882 ble det i alt opprettet 12. Det mest kjente av dem, Grønlands Asyl (kjent bl.a. gjennom beskrivelsen i Elias Kræmmers roman «Asylet»), holdt i de første årene til i Grønland 28, og ble etter hvert utvidet med en folkeskole, en håndarbeidsskole og en «redningsanstalt for forlatte, forsømte og moralsk fordervede barn av begge kjønn» (denne gikk senere opp i Toftes Gave). Hegdehaugens Asyl, opprettet 1872, er fortsatt i drift som kommunal barnehage (se Professor Dahls gate 36).

Tanken om å opprette barnehager må søkes i endrede samfunnsforhold i byer og tettsteder i første halvdel av 1800-tallet. Blant arbeidsfolk ble det stadig vanligere at både mann og kone arbeidet utenfor hjemmet. Mange barn ble på denne måten overlatt til seg selv store deler av dagen. I femtiårsberetningen for Christiania kommune (1837–86) blir formålet med barnehagene beskrevet slik: «Børneasylerne danner Tilholdssteder for Børn af den fattige Befolkning i Alderen 2 á 3 indtil 7 Aar, hvor de under Tilsyn af dertil ansatte Damer kunne tilbringe Dagen med Leg og passende Beskjæftigelse. Asylerne have et dobbelt Formaal: dels at lette Mødrene Adgangen til at søge Arbeide udenfor Hjemmet derved, at de kunne sende sine Børn til Asylet, dels og hovedsagelig at vænne Børnene til Lydighed, Renlighed og Orden og afholde dem fra at tilbringe sin Tid paa Gaden.»

I utgangspunktet var de fleste barnehagene private institusjoner. Etter hvert tok kommunen over store deler av utgiftene. 1893 ble den øverste ledelse for barnehagene lagt direkte under magistrat og formannskap. I 1925 ble betegnelsen «børneasyl» forandret til «daghjem», og det tidligere reglement for asylene ble avløst av «plan for daghjemmene». Det var først i midten av 1950-årene at det kom fart i barnehageutbyggingen, som en følge av at det oppstod store boligområder utenfor den gamle tettbyen. Flertallet av innflytterne i de nye boligområdene var yngre mennesker med små barn. Etter hvert som det ble mer og mer vanlig at begge ektefellei småbarnsfamiliene var yrkesaktive, økte behovet for barnehager. En organisasjon som bidrog aktivt i disse årene, var Norges Husmorforbund og Stiftelsen Husmødrenes barnehager.

Så sent som 1976 var barnehagedekningen i byen bare 36 %. Denne økte så jevnt og trutt til 60 % i 1996. Pga. seksårs-reformen og innføring av kontantstøtte gikk antallet plasser midlertidig noe ned, samtidig som dekningsgraden gikk opp. På 2000-tallet har det vært en betydelig utbygging av barenhager. Dette skyldes en kombinasjon av politiske løfter om full barnehagedeknin og den store befolkningsveksten. I tråd med økningen har det kommet flere store barnehager og flere barnehager med spesielle tilbud. Ansvaret for kommunale barnehager tilligger bydelene.