Forskjell mellom versjoner av «Casino Teater»

Linje 1: Linje 1:
'''Casino''', tidligere underholdningsteater og deretter kino i [[Stortingsgata]] 16. Casino åpnet 10. sept. 1921 etter at [[Opera Comique]] var nedlagt. Åpningsforestillingen var farsen Damen på nr. 23 av den franske suksessforfatteren Paul Gavault og med teatrets direktør Thorleif Klausen i hovedrollen. Casino ble først og fremst et operetteteater. Blant mange suksesser kan nevnes Flaggermusen av Johann Strauss d. y., Gri-Gri av Paul Lincke og Emmerich Kálmáns Karnevalsdronningen og Sirkusprinsessen. Casino hadde også noen markante operasatsninger, bl.a. Carmen av Bizet i 1924, Gounods Faust i 1926 og Orfevs av Gluck i 1927. Kirsten Flagstad var engasjert fra 1924 og sang tolv opera- og operetteroller her, andre viktige solister var Conrad Arnesen og Erica Darbo.
+
'''Casino''', tidligere underholdningsteater og deretter kino i [[Stortingsgata]] 16. Casino åpnet 10. sept. 1921 etter at [[Opera Comique]] var nedlagt. Åpningsforestillingen var farsen «Damen på nr. 23» av den franske suksessforfatteren Paul Gavault og med teatrets direktør Thorleif Klausen i hovedrollen. Casino ble først og fremst et operetteteater. Blant mange suksesser kan nevnes «Flaggermusen» av Johann Strauss d. y., «Gri-Gri» av Paul Lincke og Emmerich Kálmáns «Karnevalsdronningen» og «Sirkusprinsessen». Casino hadde også noen markante operasatsninger, bl.a. «Carmen»av Bizet i 1924, Gounods «Faust» i 1926 og «Orfevs» av Gluck i 1927. Kirsten Flagstad var engasjert fra 1924 og sang tolv opera- og operetteroller her, andre viktige solister var Conrad Arnesen og Erica Darbo.
  
Casino gjenåpnet som kino 1. sept. 1928 etter at teatervirksomheten var avviklet og salen overført til Oslo Kinematografer (se [[Kinodrift]]). En av de første filmene var F. W. Murnaus storfilm Sunrise. Casino ble lydfilmkino 17. sept. 1930. Den siste kinovisningen var 9. feb. 1941, hvorpå den tyske okkupasjonsmakten renoverte og ominnredet det som ''Deutsches Theater Norwegen'', som kunne åpne i juni dette året. Det holdt til her til 1945 og ble brukt til diverse nazistiske kulturevenementer. Etableringen av et tysk teater var i tråd med propagandapolitikken til Joseph Goebbels. Salen ble rikt dekorert, og Reichskommissar Terboven fikk en egen losje. Arkitekten var tysk, og interiøret i sen nyklassisisme er karakteristisk for nazitiden, bortsett fra at det nå er malt i sterke farger. Innredningen er for en stor del beholdt.   
+
Casino gjenåpnet som kino 1. sept. 1928 etter at teatervirksomheten var avviklet og salen overført til Oslo Kinematografer (se [[Kinodrift]]). En av de første filmene var F. W. Murnaus storfilm «Sunrise». Casino ble lydfilmkino 17. sept. 1930. Den siste kinovisningen var 9. feb. 1941, hvorpå den tyske okkupasjonsmakten renoverte og ominnredet det som ''Deutsches Theater Norwegen'', som kunne åpne i juni dette året. Det holdt til her til 1945 og ble brukt til diverse nazistiske kulturevenementer. Etableringen av et tysk teater var i tråd med propagandapolitikken til Joseph Goebbels. Salen ble rikt dekorert, og Reichskommissar Terboven fikk en egen losje. Arkitekten var tysk, og interiøret i sen nyklassisisme er karakteristisk for nazitiden, bortsett fra at det nå er malt i sterke farger. Innredningen er for en stor del beholdt.   
  
Det [[Norske Teatret]] holdt til her 1945–85; 1985–2006 [[Filmteatret]]. Fra 2007–10 [[Christiania Teater]]. Nå ''Hotel Christiania teater''  
+
Det [[Norske Teatret]] holdt til her 1945–85; 1985–2006 [[Filmteatret]]. Fra 2007–10 [[Christiania Teater]], deretter ''Hotel Christiania teater.''  
  
Navnet Casino levde til inn i 1990-årene i form av restauranten av dette navn som lå i kjelleretasjen i nabogården. Den var tilholdssted .for den yngre garde av skuespillere ved [[Nationaltheatret]] som ikke ønsket å eksponere seg i [[Theatercaféen|Theatercaféens]] kjendislys.
+
Navnet Casino levde til inn i 1990-årene i form av restauranten av dette navn som lå i kjelleretasjen i nabogården. Den var særlig tilholdssted for kulturarbeidere, bl.a. den yngre garde av skuespillere ved [[Nationaltheatret]] som ikke ønsket å eksponere seg i [[Theatercaféen|Theatercaféens]] kjendislys.
  
 
[[Kategori:Teatre]]
 
[[Kategori:Teatre]]

Revisjonen fra 4. des. 2018 kl. 19:46

Casino, tidligere underholdningsteater og deretter kino i Stortingsgata 16. Casino åpnet 10. sept. 1921 etter at Opera Comique var nedlagt. Åpningsforestillingen var farsen «Damen på nr. 23» av den franske suksessforfatteren Paul Gavault og med teatrets direktør Thorleif Klausen i hovedrollen. Casino ble først og fremst et operetteteater. Blant mange suksesser kan nevnes «Flaggermusen» av Johann Strauss d. y., «Gri-Gri» av Paul Lincke og Emmerich Kálmáns «Karnevalsdronningen» og «Sirkusprinsessen». Casino hadde også noen markante operasatsninger, bl.a. «Carmen»av Bizet i 1924, Gounods «Faust» i 1926 og «Orfevs» av Gluck i 1927. Kirsten Flagstad var engasjert fra 1924 og sang tolv opera- og operetteroller her, andre viktige solister var Conrad Arnesen og Erica Darbo.

Casino gjenåpnet som kino 1. sept. 1928 etter at teatervirksomheten var avviklet og salen overført til Oslo Kinematografer (se Kinodrift). En av de første filmene var F. W. Murnaus storfilm «Sunrise». Casino ble lydfilmkino 17. sept. 1930. Den siste kinovisningen var 9. feb. 1941, hvorpå den tyske okkupasjonsmakten renoverte og ominnredet det som Deutsches Theater Norwegen, som kunne åpne i juni dette året. Det holdt til her til 1945 og ble brukt til diverse nazistiske kulturevenementer. Etableringen av et tysk teater var i tråd med propagandapolitikken til Joseph Goebbels. Salen ble rikt dekorert, og Reichskommissar Terboven fikk en egen losje. Arkitekten var tysk, og interiøret i sen nyklassisisme er karakteristisk for nazitiden, bortsett fra at det nå er malt i sterke farger. Innredningen er for en stor del beholdt.

Det Norske Teatret holdt til her 1945–85; 1985–2006 Filmteatret. Fra 2007–10 Christiania Teater, deretter Hotel Christiania teater.

Navnet Casino levde til inn i 1990-årene i form av restauranten av dette navn som lå i kjelleretasjen i nabogården. Den var særlig tilholdssted for kulturarbeidere, bl.a. den yngre garde av skuespillere ved Nationaltheatret som ikke ønsket å eksponere seg i Theatercaféens kjendislys.