Nationaltheatret

Nationaltheatret, på Johanne Dybwads plass 1 i Studenterlunden, åpnet i 1899 og overtok da posisjonen som byens og landets hovedscene etter Christiania Theater på Bankplassen. Nationaltheatret gir forestillinger på fem steder i bygningen: Hovedscenen (752 sitteplasser), Amfiscenen (fra 1963; 212 sitteplasser), Malersalen (fra 1983; 60 sitteplasser), Bakscenen og publikumsfoajeen, foruten i Torshovteatret (fra 1977; 150 sitteplasser) som ligger i Soria Moria-bygningen på Torshov.

Nationaltheatret er finansiert av Staten og ledes av en teatersjef (se tabell) og et offentlig oppnevnt styre. Fra starten var teatret et privat aksjeselskap, og det ble drevet uten offentlig støtte frem til 1927. I 1930-årene økte de offentlige tilskuddene og Staten samt Oslo, Aker og Bærum kommuner ble representert i teatrets styrende organer. I 1960-årene overtok myndighetene hoveddelen av teatrets utgifter. I 1975 ble Nationaltheatret et rent statlig og kommunalt teater, og fra 1995 er teatret helt statlig finansiert.

Teaterbygningen er i det store og hele bevart slik den var ved åpningen i 1899. Den ble fredet i 1983. Men den er modernisert og rehabilitert i flere omganger, blant annet etter branner i 1943 og 1980. Hovedscenens publikumskapasitet er gradvis redusert fra 1144 ved åpningen til 752. Bygningen har i senere år forfalt, og Regjeringen har foreslått en omfattende rehabilitering med mulig start i 2020.

Bygningen og omgivelsene

Den rikt ornamenterte bygningen ble oppført etter tegninger av arkitekten Henrik Bull og er i nybarokk stil. Inngangspartiet er fremskutt med en balkong over. I fasaden bak balkongen er tre buevinduer som gir utsyn fra den store publikumsfoajeen. Fasadens figurutsmykning består av to frittstående bronsegrupper på granittpostamenter som forestiller «den seirende kultur» og en sandsteinsgruppe i gavlfeltet som forestiller Sigurd Fåvnesbanes død. Disse arbeidene er utført av Lars Utne og var en gave fra kong Oscar 2. Over portalen til kongeinngangen er en frittstående løve, modellert av Anders Svor. Gavlene på scenebygningen er prydet med guttegrupper modellert av Jo Visdal, mens Brynjulf Bergslien stod for de to figurene i magasinbygningens gavl. Over buevinduene er innskrevet navnene Holberg, Ibsen og Bjørnson, de tre betydeligste norske dramatikerne. I motsetning til det noe pompøse ytre er interiøret holdt i festpreget rokokko med innslag av art noveau. Foajeen til første losjerad er dekorert med fire karyatider utført av Lars Utne: «Dramaet», «Komedien», «Dansen» og «Tragedien». Amoringruppene og ornamentene i taket er også av Utne, mens de tre plafondmaleriene i foajeen, som forestiller «Dagen», «Morgen» og «Aften», er utført av Christian Skredsvig. Hovedscenens salong er et av landets vakreste teaterrom. Fargene her er rødt, hvitt og gull, og plafondmaleriene i taket, som fremstiller «Dikterens Apoteose» og «Sannhetens Speil,» ble utført av Eivind Nielsen etter en konkurranse. Andre malerier er ved Theodor Wilberg.

På plassen foran inngangen står statuer av Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. De er utført av Stephan Sinding, og ble i 1980-årene trukket noe inn mot bygningen samtidig med at soklene ble gjort lavere. I 2018 ble statuene og granittsøylene fredet av Riksantikvaren. Mellom teaterbygningens langside og Karl Johans gate står nå Dyre Vaas Holberg-monument fra 1939, hvor dikteren er flankert av sine scenefigurer Henrik og Pernille. Vendt mot plassen bak teatret står Per Ungs statue fra 1962 av Johanne Dybwad. I jubileumsåret 1999 ble Nina Sundbyes statue av Per Aabel (i rollen som Jean de France) reist ved den gamle sceneinngangen mot Stortingsgata. I 2007 kom statuen av Wenche Foss, utført av Per Ung, og også vendt mot plassen bak teatret.

Historikk

Nationaltheatret hadde en lang tilblivelsesprosess. En mindre brann i Christiania Theater 1877 satte fart i ønskene om å etablere et større og mer moderne teater i byen. På grunn av byens vekst mot vest ønsket man å få byens hovedscene mer sentralt plassert. Det ble innbudt til aksjetegning, og arbeidskomiteen som var nedsatt av aksjeeierne, mente Studenterlunden var et egnet sted for det nye teaterbygget. Stadskonduktør G. A. Bull utarbeidet tegninger for teateret. Da komiteen 1880 bad regjeringen om å skjenke en tomt i Studenterlunden, strandet planene på motstand fra Universitetet, som ikke ønsket et teater til nabo. Andre forslag til plassering ble fremmet, bl.a. Tivoli, Akersgata og Slottsparken, men uten resultat. En ny arbeidskomité ble nedsatt 1886 med Bjørn Bjørnson som drivkraft, og etter hans innsats omgjorde regjeringen sin tidligere beslutning og gav en tomt i den sørlige delen av Studenterlunden til formålet. Adressen ble Stortingsgata 15, den eneste adressen på nordsiden av gata. Etter en arkitektkonkurranse vunnet av Henrik Bull ble byggearbeidene satt i gang 1891.

Som landets hovedscene har Nationaltheatret hele tiden disponert noen av landets fremste skuespillerkrefter. Fra Christiania Theater kom bl.a. Johanne Dybwad, Henrik Klausen, Sofie Parelius og Lucie Wolf, i tillegg knyttet teateret til seg navn som David Knudsen, August Oddvar, Harald Stormoen, Ragna Wettergreen og Hauk Aabel. Ledende instruktører var Bjørn Bjørnson, Johanne Dybwad og Halfdan Christensen. I 1930-årene kom en ny skuespillergenerasjon til teateret, med bl.a. Aase Bye, Olafr Havrevold, Alfred Maurstad og Tore Segelcke og noe senere Ella Hval, Ada Kramm, Wenche Foss og Per Aabel.

Nationaltheatret har sett det som sin fremste forpliktelse å oppføre norsk dramatikk, men har hele tiden lagt vekt på å ha et variert repertoar. En varig suksess fikk teatret i barnestykket «Reisen til Julestjernen», skrevet av teatrets daværende økonomidirektør Sverre Brandt i 1924. Noen av forestillingene har vært politisk eller moralsk kontroversielle i samtiden; Gunnar Heibergs «Paradesengen» førte til pipekonsert 1914, og Mark Connellys «Guds grønne enger» utløste 1933 en blasfemidebatt i Stortinget, med krav om at stykket skulle tas av plakaten.

Nationaltheatret har spilt en viktig rolle også i norsk musikkhistorie. Johan Halvorsen var teatrets musikalske leder til 1929, og skrev mye av sin beste musikk for teatret. Orkesteret, som opprinnelig var på 43 mann ble redusert ved opprettelsen av Filharmonisk Selskaps orkester 1919. I de første femti årene var Nationaltheatret også landets operascene, og sangere som Kaja Eide Norena og Kirsten Flagstad feiret triumfer her.

9. april 1940 ble teateret tatt i bruk som midlertidig overnattingssted for tyske soldater, men senere under okkupasjonen brukt til teaterforestillinger. Våren 1941 kom teateret i konflikt med NS-myndighetene og skuespillerne streiket. 26. juni 1941 ble styret med styreformannen Harald Grieg arrestert, og om høsten ble også teatersjef Axel Otto Normann avskjediget og arrestert. Ny teatersjef ble Gustav Berg-Jæger, utnevnt av Gulbrand Lunde, Etter dette ble teateret delvis boikottet av publikum. 8. oktober 1943 var det brann i teateret, blant annet i kuppelen. Scenens jernteppe som var nede, sprinkleranlegget og en stor innsats fra brannvesenet hindret at det utviklet seg til en storbrann, men scenegulvet, forteppet (som teatermaler Jens Wang hadde laget til teaterets åpning), snoreloftet og en del rekvisitter ble ødelagt.

I de første etterkrigsårene var det Gerda Ring og Knut Hergel som stod for de fleste iscenesettelsene. Etterkrigsgenerasjonen av skuespillere ved Nationaltheatret har talt navn som Arne Bang-Hansen, Mona Hofland, Henki Kolstad, Espen Skjønberg, Tor Stokke, Monna Tandberg, Lise Fjeldstad og Knut Wigert, og senere Anne Marit Jacobsen, Nils Ole Oftebro og Sverre Anker Ousdal. Blant instruktørene har vært Edith Roger, Kirsten Sørlie og Stein Winge, i tillegg til teatersjefene.

Fra 1959 leide Nationaltheatret Centralteatret som tilleggsscene før Amfiscenen åpnet 1963. Denne scenen ble 1980 erstattet av en ny (ark. O.-C. Øien). Et underbruk, Torshovteatret, ble opprettet 1977.

9. oktober 1980 ble sceneområdet igjen ødelagt av brann. Restaureringsarbeidene kom i gang 1984 (ark. Lund og Slaatto), etter at bygningen var blitt fredet. Hovedscenen ble gjenåpnet etter brannen høsten 1985 med Peer Gynt. Bygningen har i mange år lidd av manglende vedlikehold, sprekkdannelser oppstod allerede under arbeidene med Oslo-tunnelen, men i 2017 falte også stein fra gesimsen ned i Stortingsgata, og det var åpenbart at et større rehabiliteringsarbeid var nødvendig. Arbeidet kan starte når Nationaltheatret i 2020 flytter til midlertidige lokaler i det tidligere Munch-museet på Tøyen.

TOS

Teatersjefer 1899–1908 Bjørn Bjørnson 1908–11 Vilhelm Krag 1911–23 Halfdan Christensen 1923–27 Bjørn Bjørnson 1928–30 Einar Skavlan 1930–33 Halfdan Christensen 1933–34 Anton Rønneberg 1934–35 J. H. Wiers-Jenssen 1935–41 Axel Otto Normann 1941–45 Gustav Berg-Jæger 1945–46 Axel Otto Normann 1946–60 Knut Hergel 1960–61 Carl Fredrik Engelstad 1961–67 Erik Kristen-Johanssen 1967–78 Arild Brinchmann 1978–86 Toralv Maurstad 1986–87 Kjetil Bang-Hansen 1988–89 Ellen Horn/Ole-Jørgen Nilsen/Sverre Rødahl 1990–92 Stein Winge 1992–2000 Ellen Horn 2000–08 Eirik Stubø 2009– Hanne Tømta