Forskjell mellom versjoner av «Det Norske Teatret»

Revisjonen fra 22. aug. 2019 kl. 14:09

Det Norske Teatret, Kristian IV’s gate 4–10, er vårt nasjonalteater for nynorsk dramatikk, etablert av Hulda Garborg og Edvard Drabløs i 1913. Formålet har vært å «føra fram spelstykke på norsk mål, normalmål eller dialekt». Teatret har vært et viktig talerør for nynorsk kultur i Oslo, og turnévirksomheten har hatt stor betydning som kulturfaktor i distriktene. Repertoaret er svært bredt: Eldre og moderne klassikere, nyere dramatikk, folkelig teater, oppsetninger med nynorsk- og distriktstilknytning, internasjonale musikalsuksesser og kabareter i større og mindre format.

Bygningen

Det Norske Teatret har hatt tilhold i Bøndernes hus i Rosenkrantz’ gate, Centralteatret i Akersgata, det senere Edderkoppen og ABC-teatret på St. Olavs plass og i det tidligere Casino Teater i Stortingsgata. I 1985, med åpningen av den moderne teaterbygningen i Kristian IV’s gate 4–10, fikk Det Norske Teatret sitt eget teater. Bygningen er oppført etter tegninger av A/S Arkitektkontoret 4B, og ble innviet 19. september 1985 med «Romeo og Julie» av William Shakespeare. Den har en bred fasade i upusset tegl, glass og kobber, som ville ha passet dårlig inn i det trange gateløpet i Kristian IV’s gate hvis det ikke var for at publikumsinngangen er plassert symmetrisk i forhold til Sehesteds gate. Denne fremstår dermed som en forplass foran teaterbygningen. Innenfor, bak store vinduer, ligger et stort foajeområde. Det spilles i hovedsak på tre steder i huset: Hovedscenen på 1300 m² hvor antallet sitteplasser er regulerbart til opptil 1000 plasser, Scene 2 i underetasjen på 400 m² og med 200 sitteplasser og Prøvesalen med 120 plasser. Huset har ytterligere tre prøvesaler samt et dansestudio.

Historikk

Det Norske Teatret ble startet i forlengelsen av Hulda Garborgs spellag som turnerte i distriktene. Det begynte sin virksomhet i Kristiansand 2. januar 1913, og åpnet i Oslo 6. oktober samme år i Bøndernes hus i Rosenkrantz’ gate med Rasmus Rasmussen som teatersjef. Michael Flagstad ledet et lite orkester. Teatret var i Bøndenes hus frem til 1931, før det i tre sesonger leide Centralteatret i Akersgata. Teatret var tilbake i Bøndernes hus 1934–1941.

Det Norske Teatret bygget opp et repertoar av nynorsk dramatikk, basert på verker av blant andre Ivar Aasen, Hulda Garborg, Arne Garborg, Olav Duun, Oskar Braaten og Tore Ørjasæter. Regissører som Agnes Mowinckel, Hans Jacob Nilsen og Knut Hergel kom til, som eksponenter for en eksperimentell holdning. Teatret spilte etterhvert både moderne og klassisk utenlandsk dramatikk. Fra starten la Det Norske Teatret også særlig vekt på et folkelig repertoar, og dette bidro vesentlig til at teatret festet seg som en kulturinstitusjon i hovestaden. Blant de mange fremtredende skuespillere som ble knyttet til teateret, kan nevnes Edvard Drabløs, Lars Tvinde, Ingjald Haaland, Tordis Maurstad, Dagmar Myhrvold og Astrid Sommer.

I 1941–1945 holdt Det Norske Teatret til i det senere Edderkoppen på St. Olavs plass. Okkupasjonsmyndighetene tiltvang seg ledelsen av teateret 1942–1945, og ble møtt med boikott fra publikum. Den 6. september 1945 kunne Det Norske Teatret gjenåpne i Stortingsgata 16, i teatret som tidligere hadde huset blant annet Casino Teater, og her ble det værende i 40 sesonger. Den kritikerroste åpningsforestillingen var «Antigone» av Sofokles iscenesatt av Knut Hergel og med Tordis Maurstad i tittelrollen. I etterkrigsårene ble både klassikerne, interessen for ny dramatikk, eksperimentviljen og den folkelige profilen holdt i hevd. Tormod Skagestad og Nils Sletbak ble viktige regissører.

Det Norske Teatret beholdt sin popularitet, ikke minst gjennom sine gjennomarbeidet oppsetninger av både amerikanske og mere hjemlige musikaler under Egil Monn-Iversens ledelse. hvorav den første var Oklahoma i 19. Mere hjemlige syngespill, som Alf Prøysens Trost i taklampa, ble også viktige suksesser. ble var en Denne siden av teatrets profil ble videreført i det nye huset med blant annet med norgespremierene på Les Miserables og Cats. , og i senere år var ogs var har også markert seg som et av landets fremste musikkteatre, i mange år under Egil Monn-Iversens musikalske ledelse.

Viktig i denne sammenhengen var teaterets biscene, som 1967–1969 holdt til i teatrets tidligere lokale på St. Olavs plass, fra 1970 under navnet Scene 2 i Rosenkrantz’ gate 11. og Bjørn Endreson.

Fra 1960-årene kom Bjarne Andersen, Gisle Straume, Jack Fjeldstad, Lasse Kolstad, Rolf Just Nilsen, Sverre Wilberg, Sølvi Wang, Tom Tellefsen og Britt Langlie.

Jon Fosse har hatt fem av sine urpremierer her.

Teatersjefer

1912–15	Rasmus Rasmussen
1915–16	Edvard Drabløs
1916–17	Amund Rydland og Anton Heiberg
1918–20	Amund Rydland og Sigurd Eldegard
1920–22	Amund Rydland
1922–33	Ingjald Haaland
1933–34	Hans Jacob Nilsen
1934–36	Oskar Braaten
1936–42	Knut Hergel
1945–46	Knut Hergel
1946–50	Hans Jacob Nilsen
1950–51	Edvard Drabløs
1951–53	Ole Barman
1953–61	Nils Sletbak
1961–79	Tormod Skagestad
1979–90	Svein Erik Brodal
1990–97	Otto Homlung
1997–2010	Vidar Sandem
2011–	Erik Ulfsby

@@ Linje 1: / Linje 1: @@
-'''Det Norske Teatret,''' [[Kristian IV’s gate|Kristian IV’s gate]] 4–10, er vårt nasjonalteater for nynorsk dramatikk, etablert av Hulda Garborg i 1912. Formålet har vært å «føra fram spelstykke på norsk mål, normalmål eller dialekt». Teatret har vært et viktig talerør for nynorsk kultur i Oslo, og turnévirksomheten har hatt stor betydning som kulturfaktor i distriktene. Det Norske Teatret har hatt tilhold i Bøndernes hus i [[Rosenkrantz’ gate]], [[Centralteatret]] i [[Akersgata]], i det senere [[Edderkoppen]] og [[ABC-teatret]] på [[St. Olavs plass]] og i det tidligere [[Casino Teater]] i Stortingsgata, før det fikk sitt eget teater i Kristian IV’s gate 4–10.
+'''Det Norske Teatret,''' [[Kristian IV’s gate|Kristian IV’s gate]] 4–10, er vårt nasjonalteater for nynorsk dramatikk, etablert av Hulda Garborg og Edvard Drabløs i 1913. Formålet har vært å «føra fram spelstykke på norsk mål, normalmål eller dialekt». Teatret har vært et viktig talerør for nynorsk kultur i Oslo, og turnévirksomheten har hatt stor betydning som kulturfaktor i distriktene. Repertoaret er svært bredt: Eldre og moderne klassikere, nyere dramatikk, folkelig teater, oppsetninger med nynorsk- og distriktstilknytning, internasjonale musikalsuksesser og kabareter i større og mindre format.
 ==== Bygningen ====
-Med åpningen i 1985 av den nye moderne teaterbygningen i Kristian IV’s gate 4–10 fikk Det Norske Teatret endelig sitt eget teater. Bygningen ble oppført etter tegninger av A/S Arkitektkontoret 4B, og ble innviet 19. september 1985 med «Romeo og Julie» av William Shakespeare som første forestilling. Den har en bred fasade i upusset tegl, glass og kobber. Innenfor bak store vinduer ligger et stort foajéområde på gateplan. Den dominerende fasaden ville ha passet dårlig inn i det trange gateløpet i Kristian IV’s gate hvis det ikke var for at publikumsinngangen ble plassert symmetrisk i forhold til [[Sehesteds gate]], slik at denne fremstår som en forplass foran teaterbygningen. Det spilles i hovedsak på tre steder i huset: Hovedscenen på 1300 m<sup>2</sup> hvor antallet sitteplasser er regulerbart til opptil 1000 plasser, Scene 2 i underetasjen på 400 m<sup>2</sup> og med 200 sitteplasser og Prøvesalen med 120 plasser. Huset ytterligere tre prøvesaler samt et dansestudio.
+Det Norske Teatret har hatt tilhold i Bøndernes hus i [[Rosenkrantz’ gate]], [[Centralteatret]] i [[Akersgata]], det senere [[Edderkoppen]] og [[ABC-teatret]] på [[St. Olavs plass]] og i det tidligere [[Casino Teater]] i Stortingsgata. I 1985, med åpningen av den moderne teaterbygningen i Kristian IV’s gate 4–10, fikk Det Norske Teatret sitt eget teater. Bygningen er oppført etter tegninger av A/S Arkitektkontoret 4B, og ble innviet 19. september 1985 med «Romeo og Julie» av William Shakespeare. Den har en bred fasade i upusset tegl, glass og kobber, som ville ha passet dårlig inn i det trange gateløpet i Kristian IV’s gate hvis det ikke var for at publikumsinngangen er plassert symmetrisk i forhold til [[Sehesteds gate]]. Denne fremstår dermed som en forplass foran teaterbygningen. Innenfor, bak store vinduer, ligger et stort foajeområde. Det spilles i hovedsak på tre steder i huset: Hovedscenen på 1300 m<sup>2</sup> hvor antallet sitteplasser er regulerbart til opptil 1000 plasser, Scene 2 i underetasjen på 400 m<sup>2</sup> og med 200 sitteplasser og Prøvesalen med 120 plasser. Huset har ytterligere tre prøvesaler samt et dansestudio.
 ==== Historikk ====
-Det Norske Teatret ble opprettet 1912 som et privat foretak etter at Hulda Garborg hadde banet veien med sitt spellag. Det Norske Teatret holdt sin første forestilling i Oslo 6. oktober 1913 i Bøndernes hus i [[Rosenkrantz’ gate]]. Teatret holdt til her frem til 1931, før det i tre sesonger leide [[Centralteatret]]<nowiki/> i [[Akersgata]]. Teatret var tilbake i Bøndernes hus 1934–1941. I tillegg til å bygge opp et repertoar av nynorsk dramatikk, basert på verker av blant andre Garborg, Duun, Braaten, Ørjasæter og Vesaas, spilte teatret såvel moderne som klassisk utenlandsk dramatikk. Regissører som Agnes Mowinckel og Knut Hergel var eksponenter for en eksperimentell holdning. I 1941–1945 holdt Det Norske Teatret til i det senere Edderkoppen<nowiki/> på St. Olavs plass. Okkupasjonsmyndighetene tiltvang seg ledelsen av teateret 1942–1945, og ble møtt med boikott fra publikum.
+Det Norske Teatret ble startet i forlengelsen av Hulda Garborgs spellag som turnerte i distriktene. Det begynte sin virksomhet i Kristiansand 2. januar 1913, og åpnet i Oslo 6. oktober samme år i Bøndernes hus i [[Rosenkrantz’ gate]] med Rasmus Rasmussen som teatersjef. Michael Flagstad ledet et lite orkester. Teatret var i Bøndenes hus frem til 1931, før det i tre sesonger leide [[Centralteatret]]<nowiki/> i [[Akersgata]]. Teatret var tilbake i Bøndernes hus 1934–1941.
-Den 6. september 1945 gjenåpnet Det Norske Teatret i Stortingsgata 16, i teatret som tidligere hadde huset okkupantens teaterscene Deutsches Theater 1941–1945 og før det Opera Comique 1918–1921, Casino Teater 1921-1928 og Casino kino 1928–1941. I etterkrigstiden ble eksperimentviljen og interessen for ny dramatikk holdt i hevd av Tormod Skagestad, Nils Sletbak og Bjørn Endreson. Viktig i denne sammenhengen var teaterets biscene, som 1967–1969 holdt til i teatrets tidligere lokale på St. Olavs plass, fra 1970 under navnet Scene 2 i [[Rosenkrantz’ gate]] 11.
+Det Norske Teatret bygget opp et repertoar av nynorsk dramatikk, basert på verker av blant andre Ivar Aasen, Hulda Garborg, Arne Garborg, Olav Duun, Oskar Braaten og Tore Ørjasæter. Regissører som Agnes Mowinckel,  Hans Jacob Nilsen og Knut Hergel kom til, som eksponenter for en eksperimentell holdning. Teatret spilte etterhvert både moderne og klassisk utenlandsk dramatikk. Fra starten la Det Norske Teatret også særlig vekt på et folkelig repertoar, og dette bidro vesentlig til at teatret festet seg som en kulturinstitusjon i hovestaden. Blant de mange fremtredende skuespillere som ble knyttet til teateret, kan nevnes Edvard Drabløs, Lars Tvinde, Ingjald Haaland, Tordis Maurstad, Dagmar Myhrvold og Astrid Sommer.
-Blant de mange fremtredende skuespillere som har vært knyttet til teateret, kan nevnes pionerer som Edvard Drabløs, Lars Tvinde, Ingjald Haaland, Tordis Maurstad, Dagmar Myhrvold og Astrid Sommer, senere bør nevnes Bjarne Andersen, Gisle Straume, Jack Fjeldstad, Lasse Kolstad, Rolf Just Nilsen, Sverre Wilberg, Sølvi Wang, Tom Tellefsen og Britt Langlie. Teatret har også markert seg som et av landets fremste musikkteatre, i mange år under Egil Monn-Iversens musikalske ledelse.
+I 1941–1945 holdt Det Norske Teatret til i det senere Edderkoppen<nowiki/> på St. Olavs plass. Okkupasjonsmyndighetene tiltvang seg ledelsen av teateret 1942–1945, og ble møtt med boikott fra publikum. Den 6. september 1945 kunne Det Norske Teatret gjenåpne i Stortingsgata 16, i teatret som tidligere hadde huset blant annet [[Casino Teater]], og her ble det værende i 40 sesonger. Den kritikerroste åpningsforestillingen var «Antigone» av Sofokles iscenesatt av Knut Hergel og med Tordis Maurstad i tittelrollen. I etterkrigsårene ble både klassikerne, interessen for ny dramatikk, eksperimentviljen og den folkelige profilen holdt i hevd. Tormod Skagestad og Nils Sletbak ble viktige regissører.
+Det Norske Teatret beholdt sin popularitet, ikke minst gjennom sine gjennomarbeidet oppsetninger av både amerikanske og mere hjemlige musikaler under Egil Monn-Iversens ledelse. hvorav den første var Oklahoma i 19. Mere hjemlige syngespill, som Alf Prøysens Trost i taklampa, ble også viktige suksesser.  ble  var en Denne siden av teatrets profil ble videreført i det nye huset med blant annet med norgespremierene på Les Miserables og Cats. , og i senere år  var ogs var har også markert seg som et av landets fremste musikkteatre, i mange år under Egil Monn-Iversens musikalske ledelse.
+Viktig i denne sammenhengen var teaterets biscene, som 1967–1969 holdt til i teatrets tidligere lokale på St. Olavs plass, fra 1970 under navnet Scene 2 i [[Rosenkrantz’ gate]] 11. og Bjørn Endreson.
+Fra 1960-årene kom Bjarne Andersen, Gisle Straume, Jack Fjeldstad, Lasse Kolstad, Rolf Just Nilsen, Sverre Wilberg, Sølvi Wang, Tom Tellefsen og Britt Langlie.
+Jon Fosse har hatt fem av sine urpremierer her.
 '''Teatersjefer'''