Bybrannen i 1624

Bybrannen i 1624 er en av mange store branner i byens historie, men uten tvil den som fikk de største konsekvensene. Den varte i tre dager og etterlot så å si hele middelalderens Oslo i ruiner. På kongelig ordre fra Christian 4 ble branntomtene forlatt og byen gjenoppbygget ved Akershus festning på den andre siden av Bjørvika. Byen ble omdøpt til Christiania.

Forløp og omfang

Oslo var rammet av flere alvorlige branner i middelalderen (se Branner), og den hadde også vært hjemsøkt av brannkatastrofer i manns minne. Under Kalmarkrigen i 1567 satte borgerne fyr på byen og forskanset seg på Akershus festning i påvente av et svensk angrep. I 1611 kom en bybrann som etterlot 55 nedbrente gårder.

Bybrannen i 1624 begynte natt til 17. august og herjet i tre dager. Brannens årsak er ukjent. De tjærebredde trehusene stod tett i tett og innbyggerne hadde få eller ingen muligheter til å forhindre at den spredte seg. Nesten alle bebodde hus brant ned. Det samme gjaldt sjøbodene med redskaper og forråd av mat. Sankt Hallvardkatedralen, som var domkirke og fra midten av 1500-tallet byens eneste kirke, ble etter alt å dømme ganske ødelagt, selv om det er registrert at den var i bruk siden. Bispegården, Oslo Hospital og noen få hus stod igjen.

Brannens omfang går tydelig frem av en skrivelse til kongen fra borgermester Søffren Mogensen og hans råd datert 20. september 1624. Her fortelles «hvorledes Gud den allermægtigste av sin retfærdige vrede for syndens skyld har denne fattige by og menighet nat til 17. august næstforleden med ild og brand hjemsøkt, hvorved den ganske by (nogen faa vaaninger undtat) er avgaat, samt og kirken, deslikeste sjøbodene med hvis gods og formue den allmægtigste os naadigst medforlenet hadde. Hvorudover vi fattige folk med hustruer og barn ikke aleneste er ganske husvilde mot denne haarde og kalde tilstundende vinters tid, men endog udi alsomstørste armod og elendighet geraaden.»

Gjenoppbygging

Denne skrivelsen var osloborgernes bønn om raskt å få bygge byen opp igjen der hvor den hadde vært. De viste til økonomiske fordeler ved dette, blant annet at en del fundamenter og kjellere var uskadet. Men Christian 4 var bestemt på å flytte byen. Idéen om å flytte den var ikke ny. Den hadde sist blitt drøftet ved nedbrenningen av byen under Kalmarkrigen, til protester fra borgerne. Nå hadde sagbruk og trelasthandel vokst frem langs Akerselva og gjort dette området mer fordelaktig. Ikke minst hadde Akershus festning ligget på neset mellom Bjørvika og Pipervika siden omkring år 1300, og dens beliggenhet åpnet for at det nye Christiania kunne bli en festningsby av beste renessansetype, omgitt av voller og med muligheter for borgernes raske tilbaketrekning inn bak festningsmurene.

Christian 4 kom til Norge 20. september 1624 og allerede fra 27. september deltok han i utstikkingen av gatene i den nye byen. Det ble et regelmessig gatenett som kom til å være sentrum i Christiania frem til andre halvpart av 1800-tallet og som er bevart (Kvadraturen). Den eldste bygningen som er bevart fra gjenoppbyggingens tid er Rådhusgata 19 (Garnisonssykehuset), hvis eldste fløy er fra 1626.

Gjenoppbygging på branntomtene ble forbudt og området innlemmet i ladegården for Akershus festning. Dette området kom ikke til å bli bymessig igjen før på 1800-tallet.