Østkantutstillingen

Kjøkken fra utstilling i 1931. Eie: Riksarkivet. Wikimedia Commons.

Østkantutstillingen var en organisasjon som fra 1923 til 1950-årene arrangerte utstillinger om innredning og utstyr til små hjem på østkanten og en rekke andre temaer. Formålet var «A. ved utstillinger, utgivelse av skrifter og avholdelse av konkurranser, å fremme bruken av gode og vakre norske bruksgjenstande i hjemmene. B. ved omsetning å sørge for at forbrukerne kan erhverve disse til de rimeligste priser.» Organisasjonen ble ledet av boliginspektør Nanna Broch og en rekke av tidens ledende arkitekter, kunsthåndverkere, kunstnere, pedagoger og tillitsvalgte i boligkooperasjonen og arbeiderbevegelsen.

Utstillinger

Østkantutstillingen arrangerte mer enn 50 utstillinger frem til foreningen ble oppløst i 1956.

Den første ble holdt i Deichman på Schous plass i 1923 og inneholdt spisebord med tre stoler, sofa og lenestol, kjøpt på Youngstorvets basarer og malt grått og utstyrt med blå puter, lett og spinkelt med empirepreg. Utstillingen inneholdt også mørkbeiset klaffebord med fire stoler, et soveromsmøblement og en komfyr fra Warma.

Den andre utstillingen i 1926 var satt sammen av enkeltmøbler som var malt for å passe sammen, blant dem Jærstoler og Budalsstoler. I den første utstillingen i egen bygning i 1928 fantes Budalsgyngestol, både rutete og stripete gardiner, filleryer, løper på bordet og en rekke møbler med klaffer og annet som gjorde oppbevaring og bruk plasseffektivt. Divan med ryggputer som ble madrass om natten hadde samme formål. Norsk husflid og bondetradisjon var sterkt fremme, og møbler fikk navn etter produksjonssted (Lierstoler, Rørosstoler).

I 1929 kom en utstilling om tekniske hjelpemidler på kjøkkenet – hovedvekten lå på elektrisitet og gass og det ble vist varmtvannsbeholder, sparekoker, krølltang, strykejern, bordkomfyr, varmeskap, brødrister, kaffetrakter og støvsuger. Neste kjøkkenutstilling gjaldt oppvask, med oppvaskmaskin og skyllekurv for bedre hygiene (1930), og så fulgte kjøkken og modernisering i 1931. En egen utstilling i 1929 gjaldt småhus, som burde være nesten kvadratiske uten utbygg og ha flatt tak, i 1931 resultater fra Arbeiderbladets konkurranse for hus for småfolk, og i 1934 en egen om tomtespørsmålet.

Andre utstillinger viste maleri av både kunstnere og skoleelever, tegne- og sløydarbeider, bøker, bolig og helse, tekstiler, lekeplasser, ernæring, anti-alkohol («Flaskeberget»), brukskunst, juleutstillinger og flere utstillinger om hytter og farger for kolonihagene og hytteøyene Lindøya, Bleikøya og Nakholmen. I tillegg ble det arrangert foredragskvelder og utgitt hefter.

Utstillingene og arrangementene ellers hadde stort besøk, men det ble ikke gjort noen undersøkelse av hvilken betydning Østkantutstillingen hadde for innredning og boligbruk på østkanten eller for produksjon av møbler og bruksgjenstander til hjemmet.

Egen bygning

Østkantutstillingens bygning på Ankertorget. - Foto: Helge Høifødt

I 1928 flyttet Østkantutstillingen inn i egen bygning som var reist med økonomiske bidrag fra fagforbund og enkeltpersoner, et trehus ved Ankerbroen tegnet av Ole Øvergaard og bygget av elever ved Fag- og forskolen. Skolen hadde fra 1918 holdt til i Østre Elvebakke i nabolaget, der Elvebakken videregående skole i dag holder til. Fra 1956 var Østkantutstillingens bygning barnehage, senere har den vært brukt blant annet av Rusken-aksjonen.

Foreningen

Foreningens initiativtaker i 1923, ledende drivkraft og ansikt utad var Nanna Broch, utdannet sosialarbeider og boliginspektør i kommunen fra 1919. De andre som deltok i etableringen var overlærerne Anna Sethne og Per Kviberg, arkitektene Arnstein Arneberg, Jacob Christie Kielland og Ole Øvergaard, veversken Ulrikke Greve, maleren Henrik Sørensen, keramikeren Andreas Schneider, første sunnhetsinspektør Andreas Diesen, boligpolitiker og sekretær for Arbeiderpartiets kvinnesekretariat Sigrid Syvertsen, sekretæren i Norges kooperative landsforening og boligpolitiker for Arbeiderpartiet Randolf Arnesen og Christian Gierløff, generalsekretær i Norsk forening for boligreform. Senere ble arkitekt Knut Greve viktig. Foreningen hadde aldri mange medlemmer, men en rekke ledende tillitsvalgte i LO, blant dem LO-leder Halvard Olsen, var medlem.

Østkantutstillingens standpunkt til tidens bolig- og designspørsmål

Et samlende mål var å få produsert og spre kunnskap om møbler som passet til små leiligheter med mange beboere, slik at arbeiderfamiliene kunne ha det praktisk og vakkert hjemme. Både arkitekter, kunsthåndverkere og snekkere måtte bryte med de konvensjonene som lå bak arbeiderfamilienes etterspørsel etter møbler som passet i store boliger, gjerne i en stil som de velstående hadde forlatt. Dette hadde å gjøre med at det ikke ble produsert hensiktsmessige møbler for små leiligheter og at lavlønnede måtte kjøpe brukt.

Allerede ved århundreskiftet vokste motviljen mot interiører overfylt av møbler preget av stilkopiering og teatral utforming, etter kontinental påvirkning. Et nytt syn på hva som var praktisk og vakkert bygget på landets egne tradisjoner og håndverk, og interiører skulle være enkle, lette og lyse – det bidro til sunnhet og trivsel. Norsk produksjon måtte hjelpes frem. Fargene var lyse, men sterke og med stor variasjon. Disse hjemmene ville styrke folks skjønnhetssans og evne til å innrede for dagliglivets oppgaver.

Dette foregrep modernismens budskap om lys og luft, enkelt og naturlig, sunt og sant, men Østkantutstillingen sto samtidig for skjønnhet og for å bygge på kvinnens praktiske sans, opp mot modernistenes vitenskapelige, kjølige tilnærming til bolig. Formspråket på utstillingene i 1928–29 pekte bakover, først fra 1930 ble det utstilt møbler etter tidens trend, som Herman Munthe-Kaas’ stålrørsstol det året – første gang metallmøbler ble vist i Oslo. Modernistene preget aldri utstillingen, blant annet ble spisebordet i det ene rommet i 1929 erstattet av spisekrok på kjøkkenet. Det trange laboratoriekjøkkenet fikk ikke innpass.

HH