Sykehusvesenet

Inntil 1859. For tiden etter 1859, se de enkelte sykehus.

Byens eldste sykehus er Oslo Hospital i Gamlebyen, som ble innredet i det tidligere Fransiskanerklosteret til bruk for militære styrker 1538. På 1600-tallet ble fattighusene antakelig benyttet som «sykestuer», mens mer velstående pasienter kanskje kunne mottas i private «klinikker» som enkelte leger drev i tilslutning til sine boliger.

Byens første offentlige sykehus for ikke-militære pasienter ble opprettet 1742 av viseborgermester og rådmann B. S. Fleischer. Sykehuset sorterte under fattigvesenet og lå i Fjerdingen, i dagens Christian Kroghs gate 44. Ifølge en legerapport fra 1776 var de hygieniske forholdene elendige. I slutten av 1770-årene ble institusjonen brukt som en slags pleiestiftelse for krøplinger og sengeliggende. Fattigvesenet skaffet seg en gård ved Kagen (nåværende Rådhusgata 21), som skulle inneholde både en arbeidsanstalt – det såkalte Voldens fattighus – og et sykehus. 1791 skjenket rådmann J. Mostue et hus i Pipervika til sykehus, og noen friske fattige ble flyttet dit. I 1806 ble det satt i gang pengeinnsamling for å skaffe byen et nytt sykehus, og 1807 tilbød borgermester J. Chr. Smith 1807 å overlate sin gård med tilhørende stor tomt på Skjæret (Lille Strandgate 7) ved det nåværende Jernbanetorget til bruk for et sykehus. Det ble innredet ni rom for de fattige og åtte for betalende pasienter. For å lede sykehusdriften oppnevnte stiftsdireksjonen høsten 1807 en sykehuskomité som sorterte under fattigvesenet. Sykehuset, som ble kalt Byens Civile Sygehus, åpnet for drift januar 1808, og det første året var det innlagt 95 fattige syke som fikk oppholdet dekket av fattigkassa. Antallet senger ble 1809 utvidet fra 30 til 40, og lover for Byens Civile Sygehus ble utarbeidet.

Byens Civile Sygehus ble 1826 overdratt til det nystartede Rikshospitalet, som brukte det som en filialavdeling, vesentlig for venerisk syke. Fattigvesenets syke ble fra samme tid lagt inn på Rikshospitalet, men snart oppstod det uenighet om døgnprisen for byens fattige. Stadsfysikus Døderlein foreslo å innrede sykehus med 20 senger i Mangelsgården, hvor stiftelsen Prinds Christian Augusts Minde siden 1819 hadde drevet en arbeidsanstalt. Sykehuset begynte sin virksomhet 1. jan. 1828, og hadde 36 pasienter 1830. Men etter 10 år var rammen sprengt. Døderlein foreslo å bygge et sykehus med 90 senger i Mangelsgårdens hage. Et prosjekt utarbeidet av stadskonduktør Chr. H. Grosch ble godtatt, og det nye sykehuset stod ferdig 1840 og var beregnet for 120 syke. Allerede 1841 steg belegget til nesten 140. Samtidig ble stadsfysikus fritatt tilsynet med sykehuset, og Otto M. Lund ble ansatt som overlege sammen med to assistenter.

Da Rikshospitalet ikke ville redusere døgnprisen for byens fattige, krevde kommunestyret at det tidligere Byens Civile Sygehus ble levert tilbake. Stortinget vedtok 1845 at sykehuset skulle gis tilbake til byen. Bygningen ble deretter innredet til sykehus for kronisk og uhelbredelig syke, og stadsfysikus overtok legetilsynet gratis. 1851 ble det vedtatt at sykehuset skulle rives og tomten avgis til jernbanetorg, men sykehuset ble først revet 1854. Få dager før bygningen ble solgt på auksjon for nedrivning, ble pasientene overflyttet til fattigvesenets midlertidige sykehuslokaler for kronisk syke i universitetets biblioteksbygning og anatomikammerbygning.

Etter nye forhandlinger om døgnprisen på Rikshospitalet vedtok bystyret 1844 at sykehuset i Mangelsgården skulle nedlegges og pasientene overføres til Rikshospitalet. Sykehuset i Mangelsgården ble nedlagt 1. feb. 1845. Se også Prinds Christian Augusts Minde (Fattigsykehuset).

Rikshospitalet fikk uforutsett overbelegg istedenfor den tidligere overkapasiteten. Behovet for et nytt sykehus for Christiania var åpenbart. En komité fant at det tidligere sykehuset i Mangelsgården, som nå ble brukt som sinnssykeanstalt, ikke var brukbart. I desember 1856 fattet bystyret vedtak om at et nytt sykehus skulle bygges på tomten ved Krohgstøtten, hvor Selskabet for Christiania Byes Vel hadde anlagt en park. Det skulle kombineres med et fattighus, og arkitekt Grosch’ plan for byggingen ble godtatt. Dette nye Byens Sygehus, eller Krohgstøttens sykehus, ble tatt i bruk i mai 1859 med plass for 257 fattiglemmer og 106 senger for kronisk syke.

For utviklingen etter 1859, se de enkelte sykehus.

Det militære sykehus

Fra begynnelsen av 1700-tallet var det innredet et miltært sykehus (kvesthus) på Akershus festning. 1719 bad generalløytnant Lützow om at sykehuset skulle opprettholdes til nytte for soldatene og fordi det var investert i en del utstyr. Vi vet ikke hvordan det gikk, men det må ha blitt nedlagt, for i begynnelsen av 1740-årene hadde regimentsfeltskjær Thrane et privat kvesthus, som visstnok lå på Saugbanken. Senere fikk byen, som andre garnisonsbyer i landet, plikt til å sørge for sykehusbehandling av de militære. 1765 var garnisonssykehuset plassert i murbrakker på festningen. Men 1790 var det så mange militære som var smittet av dysenteri i troppene som var mobilisert i den kortvarige krigen mot svenskene, at myndighetne kjøpte en gård på Hammersborg til rekonvalesenthjem; gården ble solgt to år senere, da behovet var over.

1801 var det igjen stort behov for mer plass. En kommisjon bestående av representanter for byen og de militære myndigheter foreslo å bygge et sykehus med 80–100 senger til erstatning for brakkene på Akershus. Byen hadde ikke råd til å bygge et nytt sykehus, men et lån fra staten på 11 200 riksdaler løste de finansielle problemene. Slottsfogd Buckier kjøpte en del av Damløkken på Ridebanen under Hammersborg, og tegninger ble sendt til approbasjon i København. Disse ble imidlertid forkastet, men Sundhetskollegiets medlem, justisråd og borgermester Bang, utarbeidet et nytt forslag som ble godtatt. En direksjon ble oppnevnt, og den svenske arkitekten J. R. Pouseth (Poúsette) ble ansatt som byggmester. 1807 var den store toetasjes tømmerbygningen (Militærhospitalet) ferdig. Belegget var på 50, men 1812 var det kommet opp i 75.

1822 ble det bestemt at kommunen skulle overdra sykehuset til staten, fordi bygningen, i likhet med Det Civile Sygehus ved Jernbanetorget, skulle inngå som del av det nye Rikshospitalet.

Hospital for venerisk syke

I en leid gård i Storgata, like ved Tukthuset, ble det 1756 opprettet et hospital for venerisk syke; Akershus stifts sykehus. Stiftssykehuset var landets første statlige pleieanstalt for pasienter med veneriske sykdommer («saltflod», syfilis eller franzosen). Sykehuset hadde 16 sengeplasser, men med to i hver seng kunne det ta imot 32 pasienter. I årene 1756–66 ble det behandlet i alt 1369 pasienter, hvorav 176 døde og 1163 ble utskrevet som kurert. Staten forskutterte utgiftene for sykehusopphold. Utgiftene skulle senere utlignes på amtene og deretter innkreves av fogderiene som sendte fattige eller uformuende pasienter til byen. Folk som ikke hadde attest fra amtmann, fogd eller prest om at de hadde venerisk sykdom og ikke kunne betale kuren, kunne ikke få pleie. 1772 brant sykehuset ned, og ordningen med statlige forskudd ble stoppet. Sykehusets lege, dr. Peder Sundius, som også var stadsfysikus i Christiania 1761–86, overtok statens oppgave og kjøpte nye bygninger i Fjerdingen. Sommeren 1791 brant sykehuset ned og ble ikke gjenoppbygd. Sykehusets 39 pasienter ble sendt tilbake til sine hjemdistrikter.

1794 skjenket overrettsprokurator Christian Hiorth en gård med hage til sykehus for Aker og Follo; gården lå ved den nåværende St. Halvardsgate på Oslo Hospitals grunn. Etter nødvendig nyinnredning og påbygg, muliggjort ved betydelige tilskudd fra byens borgere, gav sykehuset plass til 50 senger og rom til å utvide med ytterligere 20 plasser. De åtte små sykestuene var primitive, oppvarmingen mangelfull og vannledning fantes ikke. I begynnelsen av 1800-tallet forfalt bygningene ytterligere, samtidig som de var overfylt med pasienter. Da professor N. B. Sørensen ble overlege 1817, lå det 120 pasienter i sykerom som var beregnet på 20 syke. 1820 ble det besluttet at sykehuset skulle være en del av det påtenkte Rikshospitalet, men 1824 bestemte visekongen at pasientene skulle flyttes til byens sykehus, som på den tiden var overtatt av staten.

Referanser i denne artikkelen

Krohgstøttens sykehus, Militærhospitalet, Prinds Christian Augusts Minde, Rikshospitalet

Referanser til denne artikkelen

Jernbanetorget, Prinds Christian Augusts Minde, Rikshospitalet