Kunstnerforeningen
Kunstnerforeningen er en av Norges eldste foreninger, stiftet i 1848. Den er en frivillig organisasjon som består av fem kunstnergrupper: Arkitekter, billedkunstnere, film- og scenekunstnere, forfattere og musikere. Kunstnerforeningen har om lag 700 medlemmer (2020), blant dem mange av Norges mest kjente kunstnere, og har i tillegg en rekke assosierte medlemmer. Foreningen deler ut flere priser og stipendier. Purpurnæseordenen (se nedenfor) holdes i hevd. Leder (2013–) er sceneinstruktør og skuespiller Bjørn Birch.
Kunstnerforeningen hadde lenge tradisjon for å holde sine medlemsmøter på restaurant Blom. Etter at denne ble nedlagt, har foreningen holdt sine møter i Teatermuseet eller i Speilsalen på Grand Hotel, siden på restaurant Engebret. Et av årets høydepunkter er juleballet.
Foreningens ledere i senere år har vært forfatteren Mentz Schulerud 1979–1997, komponisten Oddvar S. Kvam 1997–2005 og journalisten og forfatteren Jahn Otto Johansen 2005–2013.
Historikk
Kunstnerforeningen ble stiftet høsten 1848 av en rekke norske diktere, malere, billedhuggere, arkitekter, musikere og komponister med maleren Hans Gude som initiativtager. Foreningens formål var blant annet å samle inn penger slik at unge talenter kunne komme ut og lære.
Man besluttet å arrangere tre festkvelder («Aftenunderholdninger») på Christiania Teater med et sammensatt program, hvor overskuddet skulle gå til et fond «til begyndende Kunstneres Understøttelse saavel ved Rejser i Landet selv som i Udlandet». Til forestillingene ble det satt sammen et stort kor (minst 100 mann) som bestod av medlemmer av Den Norske Studentersangforening og av handelstandens og håndverkernes sangforeninger. Aftenunderholdningene ble avholdt 28., 29. og 30. mars 1849 med et program bestående av fem tableaux vivants etter norske og tyske bilder og 17 innslag av norsk og utenlandsk musikk, samt deklamasjon. Et innslag var fiolinisten Ole Bull som fremførte et nykomponert potpourri som slutter med den melodien vi kjenner som «Sæterjentens Søndag» med tekst av Jørgen Moe: «På solen jeg ser....»
Av de fem tablåene var to etter malerier av Tidemand og Gude, et etter en tegning (som senere ble til maleri) av Tidemand, et av tyskeren August Riedel og et av tyskeren Christian Ruben. Mye omtalt er tablået etter Tidemand og Gudes maleri «Brudefærden i Hardanger» (fra 1848). Før tablået fremførte det store sammensatte koret under ledelse av Halfdan Kjerulf sangen «En Brudefærd i Hardanger» med tekst av Andreas Munch og melodi av Kjerulf. Av kunsthistorikere er dette blitt omtalt som et nasjonalromantikkens høydepunkt og en viktig hendelse innenfor utviklingen av en norsk identitet. Professor i humanioras vitenskapsteori Søren Kjørup har påvist at om lag en tredjedel av innslagene ikke var norske og at programmet vitner om en åpen og demokratisk patriotisme.
Kunstnerne var vendt hjem fra Europas kunstbyer på grunn av det kaos som rådde etter februarrevolusjonen 1848. Men de fikk få oppdrag hjemme og dro utenlands igjen så snart forholdene roet seg. Foreningen ble gjenopplivet i 1860 med Edvard Grieg og Henrik Ibsen blant initiativtagerne, blant annet med det formål å skape kontakt mellom kunstnere innen forskjellige fagfelter. I 1888 stiftet billedkunstnerne sin egen forening. I 1893 fulgte forfatterne og i 1898 skuespillerne. I 1911 organiserte arkitektene seg, samme år musikerne og i 1917 komponistene. Men man beholdt Kunstnerforeningen som et felles forum.
I Johan Svendsens formannstid 1873–1874 ble Purpurnæseordenen innstiftet. Den var en parodi på St. Olav og var blant annet «til belønning av toddydrikking etter klokken fem på lørdager». Den gis i dag til kunstnere som har gjort en stor innsats for Kunstnerforeningen, og har trinnene Ridder, Kommandør og Storkors. De morsomme ridderskjoldene prydet i mange år kunstnernes restaurant Blom sammen med foreningens portrett- og kunstsamling; de ble ved nedleggelsen av Blom flyttet til restaurant Engebret.