Markaloven
Markaloven, fullt navn «Lov om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner», ble vedtatt av Stortinget 2. april 2009. Markaloven fastsetter grensene for Oslomarka (Markagrensen), som i 2009 strakk seg over 19 kommuner i fem fylker. Totalt areal er ca. 1700 km2. Rundt 1,2 millioner mennesker har Marka som nærmeste større tur- og rekreasjonsområde. Marka er dermed det viktigste friluftsområdet i landet, og det er blant Osloregionens beste kvaliteter at naturen ligger tett inn på byen, er tilgjengelig for alle og gir mange en unik mulighet til naturopplevelser. Disse opplevelsene har også kommende generasjoner rett til å oppleve. Gode rammer for hvordan Marka skal forvaltes, er således av stor betydning.
Om formålet med markaloven står det i lovteksten at den skal «fremme og tilrettelegge for friluftsliv, naturopplevelse og idrett. Loven skal sikre Markas grenser og bevare et rikt og variert landskap og natur- og kulturmiljø med kulturminner. Det skal samtidig tas hensyn til bærekraftig bruk til andre formål.»
Loven gir et generelt bygge- og anleggsforbud for alle tiltak i Oslomarka som strider mot formålet, men er likevel tilpasset de særskilte utfordringer som gjør seg gjeldende for eksisterende bebyggelse og virksomhet i Marka. Kommunene har fortsatt et primært forvaltningsansvar for sine markaområder. Blant annet vil plan- og bygningsloven gjelde i et samspill med markaloven. Loven åpner adgang til å gi ulike tillatelser eller dispensasjoner. Tiltak som svekker friluftslivet og naturopplevelsen, er forbudt. Skogbruket er ikke ble lagt inn under loven, men det foreligger særskilte markaforskrifter til skogbruksloven.
Statsforvalteren i Oslo og Viken er tillagt et særskilt forvaltningsansvar for Marka ved å være felles klageinstans for alle klagesaker etter Markaloven. Statsforvalteren skal også behandle alle klagesaker etter skogbruksloven og markaforskriften til denne.
Markaloven gir departementet adgang til å oppnevne et råd for markasaker. Dette Markarådet skal arbeide for å fremme formålet med loven og kan av eget tiltak ta opp saker til behandling i rådet. Markaloven har en forskriftshjemmel som åpner for at områder med særlig store naturopplevelsesverdier kan vernes særskilt som friluftslivsområde. Vernehjemmelen vil være viktig for å kunne ta vare på såkalte «eventyrskoger» i Marka.
Da markaloven ble vedtatt våren 2009, var det etter en lang politisk og byråkratisk prosess. Norges Naturvernforbund utarbeidet allerede i slutten av 1960-årene de første planene for vern av Oslomarka, og Oslo og Omland Friluftsråd var også en av pådriverne. De første forslagene om en egen lov om Marka ble fremlagt i begynnelsen av 1970-årene.