Forskjell mellom versjoner av «De 12 eligerede menn (borgerrepresentantene)»

(De 12 eligerede menn var innbyggernes (borgernes) politiske representasjon fra 1730 til 1836)
 
 
(Én mellomliggende revisjon av en annen bruker er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
'''De 12 eligerede menn''' var byborgernes representanter i byens styre fra 1730 til 1837.  De tolv hadde som oppgave å gi råd og forslag til [[magistraten]] (byrådet av statlige embetsmenn). De var stadig i konflikt med magistraten og var en demokratisk kanal under eneveldet. Borgerrepresentantene fikk øket sin innflytelse på slutten av 1700-tallet, særlig i spørsmål om økonomi, skatt, handel og kontroll med forvaltningen. Formannskapet overtok de 12s rolle fra 1837.  
+
'''De 12 eligerede menn,''' navn på byborgernes representanter i byens styre fra 1730 til 1837.  De tolv hadde som oppgave å gi råd og forslag til [[magistraten]] (byrådet av statlige embetsmenn). De var stadig i konflikt med magistraten og var en demokratisk kanal under eneveldet. Borgerrepresentantene fikk øket sin innflytelse på slutten av 1700-tallet, særlig i spørsmål om økonomi, skatt, handel og kontroll med forvaltningen. [[Formannskapet]] overtok de 12s rolle fra 1837.  
  
 +
==== Historikk ====
 
I middelalderens Oslo møtte alle husfaste menn på bytinget eller bymøtet. Allerede på 1200-tallet ble byrådet viktigere, og bymøtet ble innkalt sjelden og hadde liten innflytelse. Mellom 1590 og 1601 opptrådte 24 av «de eldste og fornemligste» av borgerne og lagrettemennene som borgerrepresentasjon i noen viktige saker.  
 
I middelalderens Oslo møtte alle husfaste menn på bytinget eller bymøtet. Allerede på 1200-tallet ble byrådet viktigere, og bymøtet ble innkalt sjelden og hadde liten innflytelse. Mellom 1590 og 1601 opptrådte 24 av «de eldste og fornemligste» av borgerne og lagrettemennene som borgerrepresentasjon i noen viktige saker.  
  
Linje 13: Linje 14:
 
En borgerrepresentant satt i vervet så lenge han ønsket. Byprivilegiene i 1735 og 1749 bestemte at når en plass var ledig, skulle magistraten velge mellom flere kandidater som var plukket ut av de 12. Konfliktnivået mellom magistraten og de 12 var jevnt over høyt, og valgreglene ble ikke alltid fulgt. Borgerrepresentantene ønsket å drive selvrekruttering. Fra 1800 ble valgprosessen snudd: magistraten valgte tre kandidater og borgerrepresentantene valgte en av dem. Kjøpmennene hadde i hele perioden fra 1730 til 1837 flertall. De fleste av de rike i byen hadde en periode som borgerrepresentant. Den første håndverker, feltbereder Christian Schibsted, ble valgt i 1796. Blant kjente borgerrepresentanter er John Collett, Thomas Johannessen Heftye, Westye Egeberg, Jørgen Young, Nicolai Andresen, Jacob Meyer, Thor Olsen, Nils Jensen Ytteborg og Andreas Tofte.
 
En borgerrepresentant satt i vervet så lenge han ønsket. Byprivilegiene i 1735 og 1749 bestemte at når en plass var ledig, skulle magistraten velge mellom flere kandidater som var plukket ut av de 12. Konfliktnivået mellom magistraten og de 12 var jevnt over høyt, og valgreglene ble ikke alltid fulgt. Borgerrepresentantene ønsket å drive selvrekruttering. Fra 1800 ble valgprosessen snudd: magistraten valgte tre kandidater og borgerrepresentantene valgte en av dem. Kjøpmennene hadde i hele perioden fra 1730 til 1837 flertall. De fleste av de rike i byen hadde en periode som borgerrepresentant. Den første håndverker, feltbereder Christian Schibsted, ble valgt i 1796. Blant kjente borgerrepresentanter er John Collett, Thomas Johannessen Heftye, Westye Egeberg, Jørgen Young, Nicolai Andresen, Jacob Meyer, Thor Olsen, Nils Jensen Ytteborg og Andreas Tofte.
  
Leder for borgerrepresentantene ble valgt for ett år, ofte etter ansiennitet. Det ble holdt møte hver uke, og de 12 hadde ansatt sekretær helt fra 1735. Den siste leder, Andreas Tofte, ble også byens første ordfører i 1837 da formannskapslovene trådte i kraft. I formannskapssalen i [[Oslo Rådhus]] henger maleriet av ''De eligerede mænd'' av Harald Dal.
+
Leder for borgerrepresentantene ble valgt for ett år, ofte etter ansiennitet. Det ble holdt møte hver uke, og de 12 hadde ansatt sekretær helt fra 1735. Den siste leder, Andreas Tofte, ble også byens første [[ordfører]] i 1837 da formannskapslovene trådte i kraft.  
 +
 
 +
I formannskapssalen i [[Oslo Rådhus]] henger maleriet av ''De eligerede mænd'' av Harald Dal.
 +
 
 +
''[[Oslo Byleksikon|HH]]''
  
 
[[Kategori:Politiske organer og partier]]
 
[[Kategori:Politiske organer og partier]]
 
[[Kategori:Christiania 1624-1814]]
 
[[Kategori:Christiania 1624-1814]]
 
[[Kategori:Hovedstaden 1814-1905]]
 
[[Kategori:Hovedstaden 1814-1905]]

Nåværende revisjon fra 5. aug. 2020 kl. 11:27

De 12 eligerede menn, navn på byborgernes representanter i byens styre fra 1730 til 1837. De tolv hadde som oppgave å gi råd og forslag til magistraten (byrådet av statlige embetsmenn). De var stadig i konflikt med magistraten og var en demokratisk kanal under eneveldet. Borgerrepresentantene fikk øket sin innflytelse på slutten av 1700-tallet, særlig i spørsmål om økonomi, skatt, handel og kontroll med forvaltningen. Formannskapet overtok de 12s rolle fra 1837.

Historikk

I middelalderens Oslo møtte alle husfaste menn på bytinget eller bymøtet. Allerede på 1200-tallet ble byrådet viktigere, og bymøtet ble innkalt sjelden og hadde liten innflytelse. Mellom 1590 og 1601 opptrådte 24 av «de eldste og fornemligste» av borgerne og lagrettemennene som borgerrepresentasjon i noen viktige saker.

På 1700-tallet frem til 1730 skjedde det jevnlig at magistraten drøftet en sak med «tolv av de beste borgere». En oppgave som gikk igjen var å kontrollere grunnlaget for likningen, i form av de overslag som magistraten leverte til de valgte taksérborgerne.

Ved et reskript (kongelig beslutning) av 1730 ble det bestemt at det skulle velges 12 «fornuftige og flittige borgere» som skulle uttale seg om inntekter og utgifter, skatt, handel og byens grenser. De 12 ble en fast institusjon ved byprivilegiene av 1735. Magistraten skulle høre deres syn i saker om borgerskapsbevilling, ekstraordinære utgifter for bykassen og revisjon av kemnerregnskapet. Borgerrepresentantene presset på for å få rett til å delta i beslutninger også i andre viktige sakstyper, men embetsmennene i magistraten, stiftamtmannen og stattholderen støttet ikke dette, og i de fleste saker forble det opp til magistraten å innhente de tolvs syn.

I 1825 ble oppgavene beskrevet slik: 1) våke over byens rettigheter og påse at forvaltningen av byen skjer ordentlig og sparsommelig, 2) gi magistraten og andre myndighetsorganer de opplysningene og synspunktene disse ber om, 3) legge frem saker for innbyggerne, det vil si alle med borgerskap i byen, og meddele magistraten borgernes syn, 4) ta initiativ til det som borgerrepresentantene eller innbyggerne mener bør gjøres til byens beste.

Et eksempel på initiativ var da de 12 rundt 1810 presset på for at ledige arealer på bymarken skulle deles ut til fattige i byen som trengte tomt for å bygge seg hus. Resultatet var den nye forstaden Ruseløkkbakken. Men stort sett var de 12 opptatt å unngå desentralisering av handel med byens oppland, at ikke for mange nye skulle få borgerskap, og at skattene og byens utgifter ikke økte. Magistratens forslag om nye investeringer, som veier og vannverk, møtte i mange tilfeller motstand hos de 12.

En borgerrepresentant satt i vervet så lenge han ønsket. Byprivilegiene i 1735 og 1749 bestemte at når en plass var ledig, skulle magistraten velge mellom flere kandidater som var plukket ut av de 12. Konfliktnivået mellom magistraten og de 12 var jevnt over høyt, og valgreglene ble ikke alltid fulgt. Borgerrepresentantene ønsket å drive selvrekruttering. Fra 1800 ble valgprosessen snudd: magistraten valgte tre kandidater og borgerrepresentantene valgte en av dem. Kjøpmennene hadde i hele perioden fra 1730 til 1837 flertall. De fleste av de rike i byen hadde en periode som borgerrepresentant. Den første håndverker, feltbereder Christian Schibsted, ble valgt i 1796. Blant kjente borgerrepresentanter er John Collett, Thomas Johannessen Heftye, Westye Egeberg, Jørgen Young, Nicolai Andresen, Jacob Meyer, Thor Olsen, Nils Jensen Ytteborg og Andreas Tofte.

Leder for borgerrepresentantene ble valgt for ett år, ofte etter ansiennitet. Det ble holdt møte hver uke, og de 12 hadde ansatt sekretær helt fra 1735. Den siste leder, Andreas Tofte, ble også byens første ordfører i 1837 da formannskapslovene trådte i kraft.

I formannskapssalen i Oslo Rådhus henger maleriet av De eligerede mænd av Harald Dal.

HH