Vinstraledningen

Vinstraledningen, en 207 km lang kraftledning med 880 master fra Nedre Vinstra kraftverk i Gudbrandsdalen via Fåberg nord for Lillehammer til Ulven transformatorstasjon i Ulvenveien 109 på Ulven. Kraftledningen var svært viktig for hovedstadens strømforsyning i etterkrigstiden. Den var Norges høyest spenningssatte betongmastledning med en spenning på 220 Kv, og da den ble satt i drift, var den også landets lengstekraftledning. Ledningen ble spenningsoppgradert til 300 kV i 1963. I motsetning til mange andre kraftledninger, har ikke Vinstraledningn fagverksmaster av stål, men armerte betongmaster av portaltypen produsert og montert av Betonmast A/S. Vinstraledningen er landets eneste ledning på dette spenningsnivået som i sin helhet er bygget med betongmaster.

Fallrettighetene i Vinstravassdraget var i 1933 kjøpt av Hamar, Vang og Furnes kommunale kraftselskap (HVF). Selskapete inngikk et samarbeid med Aker Elektrisitetsverk, og i 1946 ble Vinstra kraftselskap stiftet med henholdsvis ⅓ av aksjene til HVF og ⅔ til Aker Elektrisitetsverk. Anleggsarbeidet ble påbegynt i 1947. Fra 1. januar 1948 ble Aker Elektrisitetsverk en del av Oslo Lysverker, og eierandelene i Vinstra kraftselskap fulgte med inn i det sammenslåtte selskapet. I 1952 vr ledningen klar, og i 1953 stod hele anlegget klart med to aggregater på til sammen 100 MW. Samtidig var Ulven transformatorstasjon ferdig. Kapasiteten i kraftverket har senere blitt utvidet flere ganger. Vinstra kraftverk skiftet navn til Nedre Vinstra kraftverk i 1959, da det også ble bygget et Øvre Vinstra kraftverk.

På Fåberg transformatorstasjon tok HVF/HrE (i dag en del av Eidsiva Energi) ut kraft for videre fordeling til sitt område. Senere har det også blitt bygget nye ledninger til og fra Fåberg, og Statnett har overtatt eierskapet. Ledningen har sitt endepunkt i Ulven transformatorstasjon. Denne ble bygget for å viderefordele Vinstrakraften ut på 45 kV-nettet i det som tidligere var Aker Elektrisitetsverks fordelingsdistrikt.

Fra utendørsanlegget ved Nedre Vinstra kraftverk går ledningen i sørøstlig retning over fjellet, i omkring 1000 meters høyde til Gausdal, og videre gjennom skog og jordbrukslandskap til Fåberg transformtorstasjon rett nord for Lillehammer sentrum.

Fra Fåberg krysser ledningen over til vestsiden av Mjøsa og fortsetter sørover gjennom skogkledde åser i 400-600 meters høyde. Ved Vardal og Raufoss flater terrenget ut, og herfra går ledningen gjennom jordbrukslandskap med enkelte innslag av skog mot Jaren og Roa. Videre går den gjennom skogen øst for Gjøvikbanen til Hakadal, før den krysser over mot Nordmarka og Lillomarka og møter bebyggelsen øverst i Groruddalen. Den siste delen går sørover gjennom urban bebyggelse i Groruddalen og ned til mottakerstasjonen på Ulven øst for Oslo sentrum.

Ettersom omkring tre firedeler av ledningen går gjennom skogområder, blir det automatisk betydelige inngrep knyttet til trasérydding. Samtidig kan det nok hevdes at betongmastene har et enklere mastebilde og er bedre tilpasset vegetasjonen og terrenget rundt seg enn det stålmaster på ledninger med tilsvarende spenningsnivå er. Slik sett kan man si at valget av betong som materiale i mastene er heldig med tanke på forholdet til landskap og miljø.

Noen av de største utfordringene for ledningsbygging her til lands har vært klimaet og topografien. Særlig har kraftoverføringer i ulendt fjellterreng stilt spesielle krav til arbeidsteknikk, dimensjoner og tekniske løsninger. Dette var også tilfelle for ledningen Nedre Vinstra–Oslo. Traseen går over fjellet i over 1000 meters høyde, og ledningen ble derfor meget solid dimensjonert. Det ble også vedtatt å ha fast vakt på denne strekningen om vinteren.

Nedre Vinstra–Oslo er bygget med betongmaster. Betong var, særlig på første halvdel av 1900-tallet, ikke et uvanlig materiale i kraftledningsmaster. Når det gjelder ledninger på dette spenningsnivået, er imidlertid Nedre Vinstra–Oslo den eneste. På 300 kVledningen Hol–Oslo fra 1949 er det riktignok enkelte betongmaster, men denne ledningen består likevel hovedsakelig av stålmaster og skiller seg således klart fra Nedre Vinstra–Oslo.

Man så nok på tidspunktet for byggingen av ledningen for seg at betong ville bli et atskillig mer vanlig materiale innen fremtidig mastebygging på dette nivået enn det som skulle bli tilfelle. Dette skyldes nok i stor grad at nye typer stålmaster etter hvert viste seg å ha tilfredsstillende soliditet og holdbarhet, samtidig som byggeprosessen med stålmaster ble både enklere og billigere. Nedre Vinstra–Oslo fremstår dermed i dag som en unik ledning med tanke på materialbruk i master.

Okkupasjonsårene 1940-45 hadde etterlatt Norge med et stort etterslep i kraftforsyningen. Selv i hovedstaden var det fortsatt tilfeller av rasjonering og utkobling, og særlig var den uvanlig kalde vinteren 1947 problematisk. Mangelen på elektrisk kraft og en økende etterspørsel knyttet til gjenreisingen av landet, skapte et meget stort behov for ny tilførsel. For hovedstadens vedkommende var Vinstra–Oslo, sammen med Hol–Oslo fra 1949, den viktigste kraftoverføringen i denne perioden. Gjennom kraften som HVF tok ut på Fåberg, var ledningen også svært betydningsfull for forsyningen i store deler av Hedmark.

Det er ikke bare betongmastene som gjør Vinstra–Oslo til et spennende anlegg rent teknisk. Da ledningen ble bygget, var 132 kV det vanlige spenningsnivået på større kraftoverføringer her i landet. Vinstra– Oslo ble imidlertid, som den andre ledningen i Norge, bygget med 220 kV, kun fire år etter at Hol–Oslo hadde blitt den første. Da ledningen ble spenningsoppgradert til 300 kV i 1963, var dette kun to år etter at Tokke–Rød hadde blitt Norges første på dette spenningsnivået. Vinstra–Oslo var også, med sine 207 km, landets lengste kraftledning ved idriftsettelsen.

Av anlegg direkte tilknyttet ledningen må ikke minst nevnes Nedre Vinstra kraftverk. Anlegget, som opprinnelig fikk navnet Vinstra kraftverk, var en svært viktig etterkrigsutbygging, og står igjen som en milepæl innen norsk fjellsprengningsteknikk. I dag fremstår kraftverket som et komplekst anlegg, med flere utbyggingstrinn som er integrert arkitektonisk på en god måte. Transformatorstasjonene på Fåberg og Ulven fremstår i tillegg begge som gode tidstypiske eksempler på etterkrigstidens betongpregete industri- og trafoarkitektur.

Kraftledningen Nedre Vinstra–Oslo har strømførende liner av typen simplex FeAl 329, med 592,6 mm2 tverrsnitt, hvorav stålkjerne på 67,9 mm2. Den ble opprinnelig satt i drift med 220 kilovolts spenning, men oppgradert til 300 kV i 1963 i forbindelse med overgangen fra et spolejordet til et fast jordet system for det norske samkjøringsnettet.

Mastene er portalmaster av armert betong. Forankringsmastene har traverser i betong, mens bæremastene har galvaniserte jerntraverser opplagret i ledd på toppen, slik at det ved linjebrudd oppnås en avspenning i forbindelsen mellom mast og travers. Det er til sammen 880 master på ledningen, fordelt på 297 master mellom Nedre Vinstra og Fåberg og 583 master mellom Fåberg og Ulven.

Valget av armert betong som mastemateriale førte til at man kunne sløyfe krysningsmaster, og at man kun trengte å anvende forankringsmaster ved større vinkler og oppstrekk i ledningen. Ved å redusere antallet forankringsmaster fikk man færre skjøter og dermed en mer driftsikker ledning. Bruk av betongmaster på en ledning av slike dimensjoner er svært uvanlig. Det finnes enkeltmaster i betong på andre 300 kV-ledninger, men Nedre Vinstra– Oslo er landets eneste ledning på dette spenningsnivået som i sin helhet er bygget med betongmaster.

På Fåberg transformatorstasjon tok HVF/HrE (i dag en del av Eidsiva Energi) ut kraft for videre fordeling til sitt område. Senere har det også blitt bygget nye ledninger til og fra Fåberg, og Statnett har overtatt eierskapet. Ledningen har sitt endepunkt i Ulven transformatorstasjon. Denne ble bygget for å viderefordele Vinstrakraften ut på 45 kV-nettet i det som tidligere var Aker Elektrisitetsverks fordelingsdistrikt.

traverser i betong, mens bæremastene har galvaniserte jerntraverser opplagret i ledd på toppen, slik at det ved linjebrudd oppnås en avspenning i forbindelsen mellom mast og travers. Det er til sammen 880 master på ledningen, fordelt på 297 master mellom Nedre Vinstra og Fåberg og 583 master mellom Fåberg og Ulven.

Valget av armert betong som mastemateriale førte til at man kunne sløyfe krysningsmaster, og at man kun trengte å anvende forankringsmaster ved større vinkler og oppstrekk i ledningen. Ved å redusere antallet forankringsmaster fikk man færre skjøter og dermed en mer driftsikker ledning. Bruk av betongmaster på en ledning av slike dimensjoner er svært uvanlig. Det finnes enkeltmaster i betong på andre 300 kV-ledninger, men Nedre Vinstra– Oslo er landets eneste ledning på dette spenningsnivået som i sin helhet er bygget med betongmaster.

På Fåberg transformatorstasjon tok HVF/HrE (i dag en del av Eidsiva Energi) ut kraft for videre fordeling til sitt område. Senere har det også blitt bygget nye ledninger til og fra Fåberg, og Statnett har overtatt eierskapet. Ledningen har sitt endepunkt i Ulven transformatorstasjon. Denne ble bygget for å viderefordele Vinstrakraften ut på 45 kV-nettet i det som tidligere var Aker Elektrisitetsverks fordelingsdistrikt.

Fra utendørsanlegget ved Nedre Vinstra kraftverk går ledningen i sørøstlig retning over fjellet, i omkring 1000 meters høyde til Gausdal, og videre gjennom skog og jordbrukslandskap til Fåberg transformtorstasjon rett nord for Lillehammer sentrum.

Fra Fåberg krysser ledningen over til vestsiden av Mjøsa og fortsetter sørover gjennom skogkledde åser i 400-600 meters høyde. Ved Vardal og Raufoss flater terrenget ut, og herfra går ledningen gjennom jordbrukslandskap med enkelte innslag av skog mot Jaren og Roa. Videre går den gjennom skogen øst for Gjøvikbanen til Hakadal, før den krysser over mot Nordmarka og Lillomarka og møter bebyggelsen øverst i Groruddalen. Den siste delen går sørover gjennom urban bebyggelse i Groruddalen og ned til mottakerstasjonen på Ulven øst for Oslo sentrum.

Ettersom omkring tre firedeler av ledningen går gjennom skogområder, blir det automatisk betydelige inngrep knyttet til trasérydding. Samtidig kan det nok hevdes at betongmastene har et enklere mastebilde og er bedre tilpasset vegetasjonen og terrenget rundt seg enn det stålmaster på ledninger med tilsvarende spenningsnivå er. Slik sett kan man si at valget av betong som materiale i mastene er heldig med tanke på forholdet til landskap og miljø.