Butikkhandelshistorie i Oslo
I løpet av de siste 50 årene har endringene i varehandelen ført til en ny butikkstruktur, andre handlemønstre og bortfall av et stort antall små spesialbutikker. Dette har vært med å endre både gater og bymiljøer. Mens det var 568 melkebutikker i 1957, var det i 2007 ingen igjen. Tilsvarende tall for tobakksforretninger var 781 mot 3, kjøttforretninger 368 mot 1, delikatesseforretninger 284 mot 7, fiskeforretninger 192 mot 6.
Samvirkelagene begynte sin virksomhet i 1890-årene. De ble av private kjøpmenn sett på som en kjedevirksomhet som truet den frie konkurranse, og på mange måter var de også det med sine egne produskjonsbedrifter. Men forbrukerkooperasjonen hadde en annen innretning, et sosialt siktemål: det gjaldt å skaffe folk rimelige og gode varer, ikke sette folk i gjeld (ikke salg på krita) og gi årlig utbytte av overskuddet i forhold til det man hadde kjøpt. Oslo Samvirkelag som ble etablert 1916 med 20 avdelinger, ekspanderte raskt, og i 1950-årene hadde det ca. 100 avdelinger, de fleste innen dagligvarebransjen. Oslo Samvirkelag var også først ute med selvbetjeningsbutikker (1947), og etter hvert ble stadig flere butikker innredet som “Snarkjøp”.
Etter hvert kom flere private kjeder som Irma, Bonus og Jens Evensen. Rundt 1970 hadde Irma 22 butikker, Bonus og Jens Evensen 7 hver. På denne tiden ble de fleste etablert i tidligere butikklokaler eller i nye ved T-banestasjoner. Den svenske EPA-kjedens kjøpesenter på Linderudsletta var et av de første bilbaserte sentrene. I dag er det de tre store dagligvarekjedene i Norge, Norgesgruppen, Coop Norge og Reitangruppen (Rema 1000) som dominerer dagligvarehandelen i Oslo. Norgesgruppen har bl.a. 55 Kiwi-butikker, 30 Joker-butikker, 30 Meny-butikker og 8 Spar-butikker. Reitangruppen har 68 Rema 1000-butikker og Coop har 43 butikker i Oslo. Bunnpris-kjeden har 20 butikker i Oslo. I tillegg til at kjedene dominerer bransjen, har byen bydelssentre, der et stort antall butikker er samlet på ett sted, og dit det er lett å komme med bil.
Blant faktorene som har ført til den store endringen av butikkhandelen, er at den hjemmeværende husmor er på vei over i historien. Etterkrigstidens boligområder var planlagt for barnefamilier med hjemmeværende husmødre, noe man nå ser av de ubrukte tørkestativene og alle de nedlagte småbutikkene. Velstandsøkningen, og det at nesten alle nå har bil og kan kjøpe inn i større kvanta, for en stor del om lørdagene, er et annet viktig moment. Kjedenes lager- og logistikksystemer, der grossistledet er fjernet og butikkene får varer direkte fra sine egne, store lagre, har rasjonalisert varehandelen i betydelig grad, og har bidratt til å få lavere priser. Et ytterligere moment er utviklingen av kjøleteknikken. Tidligere kunne man ikke oppbevare ferskvarer som melk, smør, kjøtt, fisk osv. særlig lenge, særlig ikke som sommeren, da det var vanskelig å få det kaldt nok. Isskap og kalde kjellere var det man brukte, men med kjøle- og fryseskap ble situasjonen helt forandret, og daglige innkjøp ble mindre nødvendige. En ting som spiller inn for mindre butikkeiere, er økning av leiepriser for attraktive lokaler, dette kan f.eks. medføre at små fargehandlere, fiskebutikker, bokhandeler og tobakksforretninger må vike for kleskjedebutikker.