Sankt Hanshaugen

Denne artikkelen omtaler et sted

Åpne i Oslo Bykart
Postkort fra Sankthanshaugen med restauranten «Hasselbakken» og tårnhuset øverst oppe. - Foto Helge Høifødt / Public Domain

Sankt Hanshaugen, St. Hanshaugen, parkanlegg (ca. 90 daa) mellom Ullevålsveien, Colletts gate og Geitmyrsveien; også navn på strøket rundt og på den administrative bydelen.

Her skal det for lenge siden ha vært en offerplass, senere en gravhaug. Etter anlegget av Christiania i 1624 var haugen en del av Christian 4s bymark og het da Aggersbakken, senere Nordre Akersbakke. Haugen var en naken fjellknaus og forble kommunal eiendom. Fra 1795 ble den benyttet som ekserserplass for Borgervæbningen og for skolegutter. I noen år ble den også brukt som beitemark for Christiania Vognmandslaugs hester. Byens hestekadavere ble i lang tid henslengt i en hestegrav i en steinrøys på nordre bakkeskråning. Dette gav haugen det mindre smakfulle oppnavn «Mærrahaugen» eller «Mærrabakken». Haugen ble også brukt som transittopplagsplass for Akerbøndenes gjødselhandel. Byens søppel og halm ble brent der, og byens boktrykkere kokte sin sverte på St. Hanshaugen, en brannfarlig operasjon – både politiet og brannvesenet måtte varsles på forhånd.

Politimesteren flyttet i i 1817 St. Hansfeiringen fra Ruseløkkbakken, for å spare trebebyggelsen der, til Mærrahaugen, og feiringen med store bål og fest ble værende på St. Hanshaugen til en gang i annen halvdel av århundret. Navnet St. Hanshaugen ble alminnelig i 1840-årene. 1855 ble det bestemt at en del av haugen skulle inngjerdes og beplantes. Den første som plantet noe der, var eieren av Lovisenberg, banksjef F. H. Frølich. I 1865 påtok Selskabet for Christiania Byes Vel seg å parklegge St. Hanshaugen og plantet 1275 trær. Etter to år overtok kommunen arbeidet, men den vesentligste kommunale beplantning skjedde først i årene 1876–86.

1872–75 ble vannreservoaret anlagt, 83 moh. Drikkvannsreservoaret ble overdekket i 1960-årene. Over dette er det anlagt et grunt speilbasseng med passasje rundt. I veggen i den såkalte inntaksbygningen ved bassenget er innfelt en medaljong av parkanleggets grunnlegger, stadsingeniør og branndirektør Oluf Martin Andersen (1826–1908), utført av billedhuggeren Gustav Lærum. Like ved bassenget ble det oppført en oppsynsmannsbolig med 14 m høyt tårn og altaner, ferdig 1875. Fra tårnets spir ble det hver dag gitt værvarsel ved hjelp av en svart trekant og firkant, som kunne sees på lang avstand. Trekant alene varslet pent vær, trekant over firkant utrygt vær, firkant alene regnvær og firkant over trekant oppklarende vær. Oppsynsmannsboligen er markert med et av Oslo Byes Vels blå skilt.

I 1884 kjøpte kommunen en del av løkken Frydenlund, et engstykke mellom Geitmyrsveien og Ullevålsveien som 1888–90 ble lagt til St. Hanshaugen. Fra den øvre del av parken ble det anlagt en kunstig bekk som i kaskader, omgitt av beplantning, rislet ned i et par dammer på det nye stykket av parkanlegget. I 1891 ble det på på nordsiden av Festplassen oppført en musikkpaviljong, som Kristiania Brændevinssamlag skjenket penger til; denne ble erstattet av en større på vestsiden av plassen, som ble revet etter krigen og erstattet av den nåværende på østsiden av plassen. I 1892 kjøpte kommunen Geitmyrsveien 14, et areal på 4,5 daa som St. Hanshaugen ble utvidet med, og i 1909 kjøpte kommunen også naboeiendommen, nr. 16, og kunne nok en gang utvide parkområdet.

I bakkehellet mot Ullevålsveien/Colletts gate ble restaurantanlegget Hasselbakken oppført 1890, utvidet 1896, to brune trebygninger i dragestil med altaner (ark. Holm Munthe). Grotter ble anlagt i fjellet under restauranten, og foran den nederste av bygningene ble det anlagt en rotunde for friluftsservering. Da den øvre restaurantbygningen brant ned 1936, ble også den nedre revet, og de ble ikke gjenoppbygd. Dermed forsvant også friluftsserveringen i rotunden, men et nytt friluftsserveringssted ble åpnet oppe på Festplassen, dette er en populær sommerrestaurant, driften lagt om sist etter konkurs i 2018. Lekeplassen nedenfor restauranten ble anlagt i begynnelsen av krigen.

I årene før den første verdenskrig fantes det på St. Hanshaugen også et stort bur med en norsk og en svensk bjørn. De ble avlivet 1917, da det var vanskelig å skaffe dem fôr. I hjørnet nede ved Geitmyrsveien var det et lite menasjeri med apekatter, påfugler og noen mindre dyr. Ikke langt fra Festplassen lå et lite hus med «laterna magica», en optisk innretning med et periskop på taket som på et sirkelrundt hvitt bord projiserte omgivelsene. I det såkalte «Bjørnehuset» i parkens nordøstre hjørne var det også en tid vinterhi for svaner, med støpt innendørs basseng.

Under krigen hadde tyskerne et luftvernbatteri øverst oppe ved vannbassenget; dette må ha vært et mobilt batteri, og det var her antagelig bare en kortere periode. Dette området var mot slutten av krigen avsperret med piggtrådgjerder og det var anlagt beskyttelsesjordvoller. Helt nord i parkområdet var det anlagt to dekningsgraver, og i fjellet langs Ullevålsveien ble det 1944–45 utsprengt et tilfluktsrom med plass til ca. 425 personer, senere utvidet og modernisert.

Like nedenfor bassenget er Brynjulf Bergsliens statue av Peter Chr. Asbjørnsen plassert. Nord for oppsynsmannsboligen står en løvegruppe, skjenket av den norsk-amerikanske ingeniør C. M. Eger, oppstilt 1891. Gruppen Musikanter, en malt bronseskulptur av Arne Vinje Gunnerud, ble oppstilt like ovenfor Festplassen 1970. I utkanten av parken, ved Knud Knudsens plass, står granittskulpturen Kvinne, utført av Ørnulf Bast 1947.