Forskjell mellom versjoner av «Diakonissehuset Lovisenberg»
| (8 mellomliggende revisjoner av 3 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
| − | '''Diakonissehuset''', | + | '''Diakonissehuset Lovisenberg''', [[Lovisenberggata]] 17, egentlig ''Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg'', er en diakonal stiftelse som sammen med Diakonova driver [[Lovisenberg Diakonale Sykehus AS|Lovisenberg Diakonale Sykehus]] og eier Lovisenberg diakonale høgskole, Lovisenberg Omsorg+ og sykehjemmet [[Cathinka Guldberg-senteret, Lovisenberg]]. |
| − | + | Ved å starte forløperne for disse institusjonene etablerte Norges første diakon, Cathinka Guldberg (1840–1919), den moderne sykepleien i Norge. Gangveien fra [[Geitmyrsveien]] til Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg fikk i 2008 navnet [[Cathinka Guldbergs vei]]. | |
| − | + | ==== Historikk ==== | |
| + | Diakonisseanstalten (senere kalt Diakonissehuset) ble anlagt i 1868 etter mønster av det første diakonissehus, anlagt i 1836 av den tyske presten Theodor Fliedner i Kaiserswerth ved Düsseldorf. Cathinka Guldberg var Diakonissehusets forstanderinne og ledende kraft de første 50 år. Diakonissehuset drev fra 1868 sykehus i Aker fattigvesens eiendom [[Grønland (gate)|Grønland]] 28 (Kommunalgården) og opprettet sitt eget sykehus i 1870 i [[Ullevålsveien]] 5 ([[Brandts løkke]]); nedlagt 1895. | ||
| − | + | I 1895 bygget man et sykehus på Lovisenberg, innviet 1898. Ved nybygg 1924–28 (ark. Hans Backer Fürst) ble kapasiteten sterkt utvidet. I annen halvdel av 1980-årene hadde sykehuset 234 senger fordelt på indremedisin, kirurgi og psykiatri. Egen kirke fra 1912, [[Lovisenberg kirke]] og gravkapellet [[Lovisenberg sykehus kapell]] fra 1929. | |
| − | + | I 1993 fusjonerte Diakonissehusets sykehus og [[Menighetssøsterhjemmets sykehus]] til Lovisenberg Diakonale Sykehus AS. På slutten av 1900-tallet gikk Diakonissehuset over til å kalle seg Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg for å markere bredden i virksomheten. | |
| − | + | På Diakonissehuset har det vært et eget oblatbakeri siden 1888, da en diakonisse vendte hjem fra Tyskland med utstyr for å steke og stanse ut oblater. Det produseres om lag 1,3 mill. oblater i året. De katolske menighetene bruker gjerne større oblater som skaffes fra utlandet. | |
| − | + | [[Kategori:Sykehus]] | |
| − | + | [[Kategori:Bydel St. Hanshaugen]] | |
| − | [[ | ||
| − | [[Kategori: | ||
Nåværende revisjon fra 9. feb. 2024 kl. 13:33
Diakonissehuset Lovisenberg, Lovisenberggata 17, egentlig Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg, er en diakonal stiftelse som sammen med Diakonova driver Lovisenberg Diakonale Sykehus og eier Lovisenberg diakonale høgskole, Lovisenberg Omsorg+ og sykehjemmet Cathinka Guldberg-senteret, Lovisenberg.
Ved å starte forløperne for disse institusjonene etablerte Norges første diakon, Cathinka Guldberg (1840–1919), den moderne sykepleien i Norge. Gangveien fra Geitmyrsveien til Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg fikk i 2008 navnet Cathinka Guldbergs vei.
Historikk
Diakonisseanstalten (senere kalt Diakonissehuset) ble anlagt i 1868 etter mønster av det første diakonissehus, anlagt i 1836 av den tyske presten Theodor Fliedner i Kaiserswerth ved Düsseldorf. Cathinka Guldberg var Diakonissehusets forstanderinne og ledende kraft de første 50 år. Diakonissehuset drev fra 1868 sykehus i Aker fattigvesens eiendom Grønland 28 (Kommunalgården) og opprettet sitt eget sykehus i 1870 i Ullevålsveien 5 (Brandts løkke); nedlagt 1895.
I 1895 bygget man et sykehus på Lovisenberg, innviet 1898. Ved nybygg 1924–28 (ark. Hans Backer Fürst) ble kapasiteten sterkt utvidet. I annen halvdel av 1980-årene hadde sykehuset 234 senger fordelt på indremedisin, kirurgi og psykiatri. Egen kirke fra 1912, Lovisenberg kirke og gravkapellet Lovisenberg sykehus kapell fra 1929.
I 1993 fusjonerte Diakonissehusets sykehus og Menighetssøsterhjemmets sykehus til Lovisenberg Diakonale Sykehus AS. På slutten av 1900-tallet gikk Diakonissehuset over til å kalle seg Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg for å markere bredden i virksomheten.
På Diakonissehuset har det vært et eget oblatbakeri siden 1888, da en diakonisse vendte hjem fra Tyskland med utstyr for å steke og stanse ut oblater. Det produseres om lag 1,3 mill. oblater i året. De katolske menighetene bruker gjerne større oblater som skaffes fra utlandet.