Forskjell mellom versjoner av «Bilførende passasjerruter fra Oslo til utlandet»

 
Linje 1: Linje 1:
Helt siden Norge fikk sine første dampskip sist på 1820-tallet har Oslo hatt skipsruter til utlandet, men først i 1961 fikk byen sine første spesialskip for bilføring, med [[DA-NO Linjen|Da-No Linjen]]<nowiki/>s «Holger Danske» og Jarhe Lines «Kronprins Harald» (I) til henholdsvis Århus og Kiel. 24 år etter at den første bilferjen til utlandet «Peter Wessel» kom i fart mellom Larvik og Frederikshavn sommeren 1937.
+
Helt siden Norge fikk sine første dampskip sist på 1820-tallet har Oslo hatt skipsruter til utlandet, men først i 1961 fikk byen sine første spesialskip for bilføring, med [[DA-NO Linjen|Da-No Linjen]]<nowiki/>s «Holger Danske» og Jahre Lines «Kronprins Harald» (I) til henholdsvis Århus og Kiel. Det var 24 år etter at den første bilferjen til utlandet, «Peter Wessel», kom i fart mellom Larvik og Frederikshavn sommeren 1937.
  
I desember samme år satte DFDS «Kronprins Olav» inn i ekspressruten Oslo-København. Til forskjell fra de eldre danskebåtene som bare tok personbiler som dekkslast, hadde «Kronprins Olav» en sideport i forskipet hvor biler kunne kjøre inn på et romslig bildekk med en hydraulisk heis, slik at også underrommet ga plass til en del mindre kjøretøyer. Det samme systemet ble brukt på etterfølgerne «Prinsesse Margrethe» (1) og «Kong Olav V» (2) i 1956 og 1961. Selv om de hadde plass til biler, var de i realiteten konvensjonelle passasjerskip. Dette gjaldt i enda høyere grad [[Fred. Olsen & Co.|Fred. Olsens]] englandsbåter «Blenheim» og «Braemar» fra samme periode. Her foregikk all lasting og lossing av biler med kran.
+
==== 1960-årene ====
 +
I desember 1961 satte DFDS «Kronprins Olav» inn i ekspressruten Oslo-København. Til forskjell fra de eldre danskebåtene som bare tok personbiler som dekkslast, hadde «Kronprins Olav» en sideport i forskipet hvor biler kunne kjøre inn på et romslig bildekk med en hydraulisk heis, slik at også underrommet ga plass til en del mindre kjøretøyer. Det samme systemet ble brukt på etterfølgerne «Prinsesse Margrethe» (1) og «Kong Olav V» (2) i 1956 og 1961. Men selv om de hadde plass til biler, var de i realiteten konvensjonelle passasjerskip. Dette gjaldt i enda høyere grad [[Fred. Olsen & Co.|Fred. Olsens]] båter til England, «Blenheim» og «Braemar» fra samme periode. Her foregikk all lasting og lossing av biler med kran.  
  
Selv om «Holger Danske», som speditør Jens C. Hagen stod bak, også tok personbiler og passasjerer, var skipet like mye beregnet på lastebiler, trailere og andre store kjøretøyer som ble kjørt inn gjennom en port i akterskipet fra byens første spesialbygde ferjeleie lengst inne i [[Bjørvika]]. Jahre Lines første «Kronprins Harald» og «Prinsesse Ragnhild» (1966) hadde begge bare sideporter. «Kronprins Harald» (2) fra 1976 var Jahre Lines første skip hvor langskips ombord- og ilandkjøring krevde tilsvarende ferjeleier på [[Hjortneskaiene|Hjortnes]].
+
Selv om «Holger Danske», som speditør Jens C. Hagen stod bak, også tok personbiler og passasjerer, var skipet like mye beregnet på lastebiler, trailere og andre store kjøretøyer som ble kjørt inn gjennom en port i akterskipet fra byens første spesialbygde ferjeleie lengst inne i [[Bjørvika]]. Jahre Lines første «Kronprins Harald» og «Prinsesse Ragnhild» (1966) hadde begge bare sideporter. «Kronprins Harald» (2) fra 1976 var Jahre Lines' første skip hvor langskips ombord- og ilandkjøring krevde tilsvarende ferjeleier på [[Hjortneskaiene|Hjortnes]].
  
Det samme skjedde i 1965 på [[Vippetangen]] da DFDS la om forbindelsen Oslo-Frederikshavn til ferjetrafikk med «Akershus» og «Skipper Clement», begge med langskips inn- og utkjøring, til forskjell fra selskapets to siste spesialbygde København-båter «Kong Olav V» (3) og «Prinsesse Margrethe» (2) fra 1968, som fortsatt hadde sideporter, men med plass for større kjøretøyer. De skulle bli selskapets siste spesialbygde «danskebåter». Alle senere skip har vært innkjøpt eller har trafikkert andre av selskapets ruter.
+
Det samme skjedde i 1965 på [[Vippetangen|Vippetangen,]] da DFDS la om forbindelsen Oslo Frederikshavn til ferjetrafikk med «Akershus» og «Skipper Clement», begge med langskips inn- og utkjøring, til forskjell fra selskapets to siste spesialbygde København-båter «Kong Olav V» (3) og «Prinsesse Margrethe» (2) fra 1968, som fortsatt hadde sideporter, men med plass for større kjøretøyer. De skulle bli selskapets siste spesialbygde «danskebåter». Alle senere skip har vært innkjøpt eller har trafikkert andre av selskapets ruter.
  
 
Samtidig fikk DFDS for første og eneste gang siden 1866 en utfordrer mellom Oslo og København, da rederiene Sverre Ditlev-Simonsen og [[Fred. Olsen & Co.|Fred. Olsen]] satte inn den nybygde bil- og passasjerferjen «København» i en konkurrende rute, kalt Norge-Københavnlinjen, som ble nedlagt i 1969 etter ett tapsbringende år.
 
Samtidig fikk DFDS for første og eneste gang siden 1866 en utfordrer mellom Oslo og København, da rederiene Sverre Ditlev-Simonsen og [[Fred. Olsen & Co.|Fred. Olsen]] satte inn den nybygde bil- og passasjerferjen «København» i en konkurrende rute, kalt Norge-Københavnlinjen, som ble nedlagt i 1969 etter ett tapsbringende år.
  
Etter at [[DA-NO Linjen|Da-No Linjen]] I 1971 satte sitt andre skip, det tyskeide «Terje Vigen» i fart mellom Oslo og Århus, la DFDS ned sin Frederikshavn-rute i 1974, året før samarbeidet mellom [[DA-NO Linjen|Da-No]]-partnerne havarerte og Terje Vigen» overtok DFDS’ terminal på [[Vippetangen]]. «Holger Danske» kom i fart mellom Oslo og Frederikshavn, hvor skipet holdt det gående like til 1988, da [[DA-NO Linjen|Da-No Linjen]] gikk konkurs og fikk dansk eier. Sluttstrek ble satt med «Scandinavian Star»-katastrofen 6. april 1990. Den tidligere rederen Jens C. Hagen og hans kone omkom i ulykken.
+
==== Fra 1970-årene ====
 +
Etter at [[DA-NO Linjen|Da-No Linjen]] I 1971 satte sitt andre skip, det tyskeide «Terje Vigen» i fart mellom Oslo og Århus, la DFDS ned sin Frederikshavn-rute i 1974, året før samarbeidet mellom [[DA-NO Linjen|Da-No]]-partnerne havarerte og «Terje Vigen» overtok DFDS’ terminal på [[Vippetangen]]. «Holger Danske» kom i fart mellom Oslo og Frederikshavn, hvor skipet holdt det gående helt til 1988, da [[DA-NO Linjen|Da-No Linjen]] gikk konkurs og fikk dansk eier. Den endelige sluttstreken ble satt med «Scandinavian Star»-katastrofen 6. april 1990. Den tidligere rederen Jens C. Hagen og hans kone var blant dem som omkom i ulykken.
  
«Terje Vigen» ble solgt i 1976, og etter diverse mellomspill med ulike aktører ble ruten til Århus nedlagt to år senere. I 1979 overtok Stena Line i Gøteborg ferjeleiet på [[Vippetangen]] med den første av etter hvert fire ferjer som alle bar navnet «Stena Saga», i direkte konkurranse med «Holger Danske» mellom Oslo og Frederikshavn. Stena Line drev ruten inntil korona-pandemien satte sluttstrek i 2021. Samme år gjenopptok DFDS enkelte anløp av Frederikshavn som del av ruten mellom hovedstedene.
+
«Terje Vigen» ble solgt i 1976, og etter diverse mellomspill med ulike aktører ble ruten til Århus nedlagt to år senere. I 1979 overtok Stena Line i Göteborg ferjeleiet på [[Vippetangen]] med den første av etter hvert fire ferjer som alle bar navnet «Stena Saga», i direkte konkurranse med «Holger Danske» mellom Oslo og Frederikshavn. Stena Line drev ruten inntil korona-pandemien satte sluttstrek i 2021. Samme år gjenopptok DFDS enkelte anløp av Frederikshavn som del av ruten mellom hovedstedene.
  
I 1975 solgte [[Fred. Olsen & Co.|Fred. Olsen]] «Braemar» (1) det siste konvensjonelle passasjerskipet mellom Oslo og Newcastle. Heretter ble trafikken på England drevet med trailerferjer med svært liten passasjerkapasitet. Sist på 1970-tallet drev rederiet en kortvarig sommerrute Oslo-Kristiansand-Harwich med den britisk-registrerte bil- og passasgerferjen «Blenheim» (3), og i 1985 ble «Braemar» (2), en innkjøpt Finlandsferje satt i rute Oslo – Hirtshals, med en ukentlig forlengelse til Harwich. Denne forlengelsen ble innstilt i 1990 da Fred. Olsen solgte hele sin ferjevirksomhet til Color Line.
+
I 1975 solgte [[Fred. Olsen & Co.|Fred. Olsen]] «Braemar» (1), det siste konvensjonelle passasjerskipet mellom Oslo og Newcastle. Heretter ble trafikken på England drevet med trailerferjer med svært liten passasjerkapasitet. Sist på 1970-tallet drev rederiet en kortvarig sommerrute Oslo Kristiansand –Harwich med den britisk-registrerte bil- og passasjerferjen «Blenheim» (3), og i 1985 ble «Braemar» (2), en innkjøpt Finlands-ferje, satt i rute Oslo – Hirtshals, med en ukentlig forlengelse til Harwich. Denne forlengelsen ble innstilt i 1990 da Fred. Olsen solgte hele sin ferjevirksomhet til [[Color Line]].
  
Color Line hadde røtter bakover til Jahre Line, som etter flere eierskifter til slutt ble kontrollert av Olav Nils Sunde. I 2005 og 2007 fikk ruten Oslo – Kiel tilført «Color Fantasy» og «Color Magic» - verdens to største bilførende passasjerskip. Ved siden av Kiel-ruten opprettholdt Color Line ruten Oslo-Hirtshals som konkurrent til Stena Line med store, tidsmessige ferjer. Color line innstilte Hirtshals-ruten fra Oslo i 2008, for å satse sterkere på rutene fra Kristiansand og Larvik.
+
Color Line hadde røtter bakover til Jahre Line, som etter flere eierskifter til slutt ble kontrollert av Olav Nils Sunde. I 2005 og 2007 fikk ruten Oslo – Kiel tilført «Color Fantasy» og «Color Magic» - verdens to største bilførende passasjerskip. Ved siden av Kiel-ruten opprettholdt Color Line ruten Oslo Hirtshals som konkurrent til Stena Line med store, tidsmessige ferjer. Color line innstilte Hirtshals-ruten fra Oslo i 2008, for å satse sterkere på rutene fra Kristiansand og Larvik.
  
 
Siden da har rutene til København og Kiel vært Oslos eneste passasjer- og ferjeforbindelser med utlandet. Med virking fra oktober 2024 solgte DFDS Københavnruten til det svenske selskapet Gotlandsbolaget AB etter 158 års sammenhengende drift.
 
Siden da har rutene til København og Kiel vært Oslos eneste passasjer- og ferjeforbindelser med utlandet. Med virking fra oktober 2024 solgte DFDS Københavnruten til det svenske selskapet Gotlandsbolaget AB etter 158 års sammenhengende drift.
 
[[Kategori:Sjøfart]]
 
[[Kategori:Sjøfart]]
 
[[Kategori:Cruisefart]]
 
[[Kategori:Cruisefart]]

Nåværende revisjon fra 28. okt. 2024 kl. 16:59

Helt siden Norge fikk sine første dampskip sist på 1820-tallet har Oslo hatt skipsruter til utlandet, men først i 1961 fikk byen sine første spesialskip for bilføring, med Da-No Linjens «Holger Danske» og Jahre Lines «Kronprins Harald» (I) til henholdsvis Århus og Kiel. Det var 24 år etter at den første bilferjen til utlandet, «Peter Wessel», kom i fart mellom Larvik og Frederikshavn sommeren 1937.

1960-årene

I desember 1961 satte DFDS «Kronprins Olav» inn i ekspressruten Oslo-København. Til forskjell fra de eldre danskebåtene som bare tok personbiler som dekkslast, hadde «Kronprins Olav» en sideport i forskipet hvor biler kunne kjøre inn på et romslig bildekk med en hydraulisk heis, slik at også underrommet ga plass til en del mindre kjøretøyer. Det samme systemet ble brukt på etterfølgerne «Prinsesse Margrethe» (1) og «Kong Olav V» (2) i 1956 og 1961. Men selv om de hadde plass til biler, var de i realiteten konvensjonelle passasjerskip. Dette gjaldt i enda høyere grad Fred. Olsens båter til England, «Blenheim» og «Braemar» fra samme periode. Her foregikk all lasting og lossing av biler med kran.

Selv om «Holger Danske», som speditør Jens C. Hagen stod bak, også tok personbiler og passasjerer, var skipet like mye beregnet på lastebiler, trailere og andre store kjøretøyer som ble kjørt inn gjennom en port i akterskipet fra byens første spesialbygde ferjeleie lengst inne i Bjørvika. Jahre Lines første «Kronprins Harald» og «Prinsesse Ragnhild» (1966) hadde begge bare sideporter. «Kronprins Harald» (2) fra 1976 var Jahre Lines' første skip hvor langskips ombord- og ilandkjøring krevde tilsvarende ferjeleier på Hjortnes.

Det samme skjedde i 1965 på Vippetangen, da DFDS la om forbindelsen Oslo – Frederikshavn til ferjetrafikk med «Akershus» og «Skipper Clement», begge med langskips inn- og utkjøring, til forskjell fra selskapets to siste spesialbygde København-båter «Kong Olav V» (3) og «Prinsesse Margrethe» (2) fra 1968, som fortsatt hadde sideporter, men med plass for større kjøretøyer. De skulle bli selskapets siste spesialbygde «danskebåter». Alle senere skip har vært innkjøpt eller har trafikkert andre av selskapets ruter.

Samtidig fikk DFDS for første og eneste gang siden 1866 en utfordrer mellom Oslo og København, da rederiene Sverre Ditlev-Simonsen og Fred. Olsen satte inn den nybygde bil- og passasjerferjen «København» i en konkurrende rute, kalt Norge-Københavnlinjen, som ble nedlagt i 1969 etter ett tapsbringende år.

Fra 1970-årene

Etter at Da-No Linjen I 1971 satte sitt andre skip, det tyskeide «Terje Vigen» i fart mellom Oslo og Århus, la DFDS ned sin Frederikshavn-rute i 1974, året før samarbeidet mellom Da-No-partnerne havarerte og «Terje Vigen» overtok DFDS’ terminal på Vippetangen. «Holger Danske» kom i fart mellom Oslo og Frederikshavn, hvor skipet holdt det gående helt til 1988, da Da-No Linjen gikk konkurs og fikk dansk eier. Den endelige sluttstreken ble satt med «Scandinavian Star»-katastrofen 6. april 1990. Den tidligere rederen Jens C. Hagen og hans kone var blant dem som omkom i ulykken.

«Terje Vigen» ble solgt i 1976, og etter diverse mellomspill med ulike aktører ble ruten til Århus nedlagt to år senere. I 1979 overtok Stena Line i Göteborg ferjeleiet på Vippetangen med den første av etter hvert fire ferjer som alle bar navnet «Stena Saga», i direkte konkurranse med «Holger Danske» mellom Oslo og Frederikshavn. Stena Line drev ruten inntil korona-pandemien satte sluttstrek i 2021. Samme år gjenopptok DFDS enkelte anløp av Frederikshavn som del av ruten mellom hovedstedene.

I 1975 solgte Fred. Olsen «Braemar» (1), det siste konvensjonelle passasjerskipet mellom Oslo og Newcastle. Heretter ble trafikken på England drevet med trailerferjer med svært liten passasjerkapasitet. Sist på 1970-tallet drev rederiet en kortvarig sommerrute Oslo – Kristiansand –Harwich med den britisk-registrerte bil- og passasjerferjen «Blenheim» (3), og i 1985 ble «Braemar» (2), en innkjøpt Finlands-ferje, satt i rute Oslo – Hirtshals, med en ukentlig forlengelse til Harwich. Denne forlengelsen ble innstilt i 1990 da Fred. Olsen solgte hele sin ferjevirksomhet til Color Line.

Color Line hadde røtter bakover til Jahre Line, som etter flere eierskifter til slutt ble kontrollert av Olav Nils Sunde. I 2005 og 2007 fikk ruten Oslo – Kiel tilført «Color Fantasy» og «Color Magic» - verdens to største bilførende passasjerskip. Ved siden av Kiel-ruten opprettholdt Color Line ruten Oslo – Hirtshals som konkurrent til Stena Line med store, tidsmessige ferjer. Color line innstilte Hirtshals-ruten fra Oslo i 2008, for å satse sterkere på rutene fra Kristiansand og Larvik.

Siden da har rutene til København og Kiel vært Oslos eneste passasjer- og ferjeforbindelser med utlandet. Med virking fra oktober 2024 solgte DFDS Københavnruten til det svenske selskapet Gotlandsbolaget AB etter 158 års sammenhengende drift.