Forskjell mellom versjoner av «Diakonissehuset Lovisenberg»
| (Én mellomliggende revisjon av en annen bruker er ikke vist) | |||
| Linje 6: | Linje 6: | ||
Diakonisseanstalten (senere kalt Diakonissehuset) ble anlagt i 1868 etter mønster av det første diakonissehus, anlagt i 1836 av den tyske presten Theodor Fliedner i Kaiserswerth ved Düsseldorf. Cathinka Guldberg var Diakonissehusets forstanderinne og ledende kraft de første 50 år. Diakonissehuset drev fra 1868 sykehus i Aker fattigvesens eiendom [[Grønland (gate)|Grønland]] 28 (Kommunalgården) og opprettet sitt eget sykehus i 1870 i [[Ullevålsveien]] 5 ([[Brandts løkke]]); nedlagt 1895. | Diakonisseanstalten (senere kalt Diakonissehuset) ble anlagt i 1868 etter mønster av det første diakonissehus, anlagt i 1836 av den tyske presten Theodor Fliedner i Kaiserswerth ved Düsseldorf. Cathinka Guldberg var Diakonissehusets forstanderinne og ledende kraft de første 50 år. Diakonissehuset drev fra 1868 sykehus i Aker fattigvesens eiendom [[Grønland (gate)|Grønland]] 28 (Kommunalgården) og opprettet sitt eget sykehus i 1870 i [[Ullevålsveien]] 5 ([[Brandts løkke]]); nedlagt 1895. | ||
| − | I | + | I 1895 bygget man et sykehus på Lovisenberg, innviet 1898. Ved nybygg 1924–28 (ark. Hans Backer Fürst) ble kapasiteten sterkt utvidet. I annen halvdel av 1980-årene hadde sykehuset 234 senger fordelt på indremedisin, kirurgi og psykiatri. Egen kirke fra 1912, [[Lovisenberg kirke]] og gravkapellet [[Lovisenberg sykehus kapell]] fra 1929. |
| + | |||
| + | I 1993 fusjonerte Diakonissehusets sykehus og [[Menighetssøsterhjemmets sykehus]] til Lovisenberg Diakonale Sykehus AS. På slutten av 1900-tallet gikk Diakonissehuset over til å kalle seg Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg for å markere bredden i virksomheten. | ||
På Diakonissehuset har det vært et eget oblatbakeri siden 1888, da en diakonisse vendte hjem fra Tyskland med utstyr for å steke og stanse ut oblater. Det produseres om lag 1,3 mill. oblater i året. De katolske menighetene bruker gjerne større oblater som skaffes fra utlandet. | På Diakonissehuset har det vært et eget oblatbakeri siden 1888, da en diakonisse vendte hjem fra Tyskland med utstyr for å steke og stanse ut oblater. Det produseres om lag 1,3 mill. oblater i året. De katolske menighetene bruker gjerne større oblater som skaffes fra utlandet. | ||
Nåværende revisjon fra 9. feb. 2024 kl. 13:33
Diakonissehuset Lovisenberg, Lovisenberggata 17, egentlig Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg, er en diakonal stiftelse som sammen med Diakonova driver Lovisenberg Diakonale Sykehus og eier Lovisenberg diakonale høgskole, Lovisenberg Omsorg+ og sykehjemmet Cathinka Guldberg-senteret, Lovisenberg.
Ved å starte forløperne for disse institusjonene etablerte Norges første diakon, Cathinka Guldberg (1840–1919), den moderne sykepleien i Norge. Gangveien fra Geitmyrsveien til Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg fikk i 2008 navnet Cathinka Guldbergs vei.
Historikk
Diakonisseanstalten (senere kalt Diakonissehuset) ble anlagt i 1868 etter mønster av det første diakonissehus, anlagt i 1836 av den tyske presten Theodor Fliedner i Kaiserswerth ved Düsseldorf. Cathinka Guldberg var Diakonissehusets forstanderinne og ledende kraft de første 50 år. Diakonissehuset drev fra 1868 sykehus i Aker fattigvesens eiendom Grønland 28 (Kommunalgården) og opprettet sitt eget sykehus i 1870 i Ullevålsveien 5 (Brandts løkke); nedlagt 1895.
I 1895 bygget man et sykehus på Lovisenberg, innviet 1898. Ved nybygg 1924–28 (ark. Hans Backer Fürst) ble kapasiteten sterkt utvidet. I annen halvdel av 1980-årene hadde sykehuset 234 senger fordelt på indremedisin, kirurgi og psykiatri. Egen kirke fra 1912, Lovisenberg kirke og gravkapellet Lovisenberg sykehus kapell fra 1929.
I 1993 fusjonerte Diakonissehusets sykehus og Menighetssøsterhjemmets sykehus til Lovisenberg Diakonale Sykehus AS. På slutten av 1900-tallet gikk Diakonissehuset over til å kalle seg Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg for å markere bredden i virksomheten.
På Diakonissehuset har det vært et eget oblatbakeri siden 1888, da en diakonisse vendte hjem fra Tyskland med utstyr for å steke og stanse ut oblater. Det produseres om lag 1,3 mill. oblater i året. De katolske menighetene bruker gjerne større oblater som skaffes fra utlandet.