Nationaltheatret

Nationaltheatret, Johanne Dybwads plass 1 i Studenterlunden, åpnet i 1899 og overtok da posisjonen som byens og landets hovedscene etter Christiania Theater på Bankplassen. Nationaltheatret gir forestillinger fem steder i bygningen: Hovedscenen med 752 sitteplasser, Amfiscenen (fra 1963) med 212 sitteplasser og Malersalen (fra 1983) med 60 sitteplasser, foruten Bakscenen, med skuespillere og publikum innerst på hovedscenen, og publikumsfoajeen. Biscene er Torshovteatret (1977) i Soria Moria-bygningen på Torshov med 150 sitteplasser.

Nationaltheatret er finansiert av Staten, og ledes av en teatersjef (se tabell) og et offentlig oppnevnt styre. Fra starten var teatret et privat aksjeselskap, og det ble drevet uten offentlig støtte frem til 1927. I 1930-årene økte de offentlige tilskuddene, og Staten samt Oslo, Aker og Bærum kommuner ble representert i teatrets styrende organer. I 1960-årene overtok myndighetene hoveddelen av teatrets utgifter. I 1975 ble Nationaltheatret et rent statlig og kommunalt teater, og fra 1995 er teatret rent statlig.

Teaterbygningen er i det store og hele bevart slik den var ved åpningen i 1899 og ble fredet i 1983. Men den er modernisert og rehabilitert i flere omganger, blant annet etter branner i 1943 og 1980. Hovedscenens publikumskapasitet er gradvis redusert fra 1144 ved åpningen til 752. Bygningen har i senere år forfalt, og Regjeringen har foreslått en omfattende rehabilitering med mulig start i 2020.

Bygningen og omgivelsene

Den rikt ornamenterte bygningen ble oppført i nybarokk stil etter tegninger av arkitekten Henrik Bull. Inngangspartiet er fremskutt med en stor balkong over. I fasaden bak balkongen er tre buevinduer som gir utsyn fra den store publikumsfoajeen. Over buevinduene er innskrevet navnene på de tre store norske dramatikerne Holberg, Ibsen og Bjørnson. Fasadens figurutsmykning består av to frittstående bronsegrupper på granittpostamenter som forestiller «den seirende kultur» og en sandsteinsgruppe i gavlfeltet som forestiller Sigurd Fåvnesbanes død. Disse arbeidene er utført av Lars Utne og var en gave fra kong Oscar 2. Gavlene på scenebygningen er prydet med guttegrupper modellert av Jo Visdal, mens Brynjulf Bergslien stod for de to figurene i magasinbygningens gavl. Over portalen til kongeinngangen er en frittstående løve, modellert av Anders Svor. I motsetning til det noe pompøse ytre er interiøret holdt i festpreget rokokko med innslag av art noveau. Hovedscenens salong er et av landets vakreste teaterrom. Fargene her er rødt, hvitt og gull, og plafondmaleriene i taket, som fremstiller «Dikterens Apoteose» og «Sannhetens Speil,» ble utført av Eivind Nielsen etter en konkurranse. Andre malerier er ved Theodor Wilberg. Foajeen til første losjerad er dekorert med fire karyatider utført av Lars Utne: «Dramaet», «Komedien», «Dansen» og «Tragedien». Amoringruppene og ornamentene i taket er også av Utne, mens de tre plafondmaleriene i foajeen, som forestiller «Dagen», «Morgen» og «Aften», er utført av Christian Skredsvig.

På plassen foran inngangen står statuer av Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. De er utført av Stephan Sinding, og ble i 1980-årene trukket noe inn mot bygningen samtidig med at soklene ble gjort lavere. I 2018 ble statuene og granittsøylene fredet. Mellom teaterbygningens langside og Karl Johans gate står nå Dyre Vaas Holberg-monument fra 1939, hvor dikteren er flankert av sine scenefigurer Henrik og Pernille. Vendt mot plassen bak teatret står Per Ungs statue fra 1962 av Johanne Dybwad. I jubileumsåret 1999 ble Nina Sundbyes statue av Per Aabel (i rollen som Jean de France) reist ved den gamle sceneinngangen mot Stortingsgata. I 2007 kom Per Ungs statue av Wenche Foss, som også er vendt mot plassen bak teatret.

Etablering og innvielse

Nationaltheatret hadde en lang tilblivelsesprosess. En mindre brann i Christiania Theater 1877 satte fart i ønskene om å etablere et større og mer moderne teater i byen. På grunn av byens vekst mot vest ønsket man å få byens hovedscene mer sentralt plassert. Det ble innbudt til aksjetegning, og arbeidskomiteen som var nedsatt av aksjeeierne, mente Studenterlunden var et egnet sted for det nye teaterbygget. Stadskonduktør G. A. Bull utarbeidet tegninger for teateret. Da komiteen i 1880 bad regjeringen om å skjenke en tomt i Studenterlunden, strandet planene på motstand fra Universitetet, som ikke ønsket et teater til nabo. Andre forslag til plassering ble fremmet, blant annet Tivoli, Akersgata og Slottsparken, men uten resultat. En ny arbeidskomité ble nedsatt i 1886 med Bjørn Bjørnson som drivkraft, og etter hans innsats omgjorde regjeringen sin tidligere beslutning og ga en tomt i den sørlige delen av Studenterlunden. Adressen ble Stortingsgata 15, forøvrig den eneste adressen på nordsiden av Stortingsgata.

Etter en arkitektkonkurranse vunnet av Henrik Bull ble byggearbeidene satt i gang i 1891. Grunnforholdene bød på vanskeligheter i form av leire, og store midler gikk med til fundamentering. Byggingen trakk ut gjennom 1890-årene. Men i 1899 kunne teatret endelig åpnes. Innvielsen skjedde med tre gallaforestillinger 1.-3. september 1899 hvor kong Oscar 2 var til stede foruten Ibsen, Bjørnson og mange andre notabiliteter fra nasjonen, byen og kulturlivet. Om morgenen den 1. september ble statuene av Ibsen og Bjørnson avduket, visstnok overfor et reservert publikum. Samme kveld ble teatret innviet med Holberg-utdrag innledet av en festouverture av Johan Halvorsen og en prolog av Nordahl Rolfsen lest av skuespilleren Johan Fahlstrøm. Den andre åpningsforestillingen bestod av En folkefiende av Henrik Ibsen. Den tredje bestod av Sigurd Jorsalfar av Bjørnstjerne Bjørnson ledsaget av Edvard Griegs musikk og med komponisten selv som dirigent.

Historikk

Nationaltheatret avløste Christiania Theater på Bankplassen som ble revet samme år, og ensemblet og enkelte oppsetninger ble overført herfra. Den siste generasjonen av skuespillere på Christiania Theater ble dermed den første på Nationaltheatret. Veteraner var Sofie Parelius, Lucie Wolf, Hans Brun, Henrik Klausen, Jens Selmer og Berent Schancke. Blant de yngre kreftene, som kom til å forme Nationaltheatret, var Egil Eide, Ludvig Bergh, Johan Løvaas, Ragna Wettergreen og ikke minst den 32 år gamle Johanne Dybwad. Ekteparet Alma og Johan Fahlstrøm, som nylig hadde etablert Centralteatret, kom også med, men de sluttet begge i 19 Hauk Aabel ble engasjert fra

Nationaltheatrets navn forpliktet. Å oppføre norsk dramatikk, gammel og ny, var et essensielt mandat. Bjørnstjerne Bjørnsons siste stykker fikk sin verdenspremiere. Men samtidig la man fra starten vekt på å ha et variert repertoar. Uten statsstøtte ble driften i praksis som et privateid teater, hvor man innimellom forsøkte å finne noen veritable "trekkstykker" som ga et overskudd å leve på.

Ledende instruktører var Bjørn Bjørnson, Johanne Dybwad og Halfdan Christensen.

En varig suksess fikk teatret i barnestykket «Reisen til Julestjernen», skrevet av teatrets daværende økonomidirektør Sverre Brandt i 1924. Noen av forestillingene har vært politisk eller moralsk kontroversielle i samtiden; Gunnar Heibergs «Paradesengen» førte til pipekonsert 1914, og Mark Connellys «Guds grønne enger» utløste 1933 en blasfemidebatt i Stortinget, med krav om at stykket skulle tas av plakaten.

I 1930-årene kom en ny skuespillergenerasjon til teateret, med bl.a. Aase Bye, Olafr Havrevold, Alfred Maurstad og Tore Segelcke og noe senere Ella Hval, Ada Kramm, Wenche Foss og Per Aabel.

9. april 1940 ble teateret tatt i bruk som midlertidig overnattingssted for tyske soldater, men senere under okkupasjonen brukt til teaterforestillinger. Våren 1941 kom teateret i konflikt med NS-myndighetene og skuespillerne streiket. 26. juni 1941 ble styret med styreformannen Harald Grieg arrestert, og om høsten ble også teatersjef Axel Otto Normann avskjediget og arrestert. Ny teatersjef ble Gustav Berg-Jæger, utnevnt av Gulbrand Lunde, Etter dette ble teateret delvis boikottet av publikum. 8. oktober 1943 var det brann i teateret, blant annet i kuppelen. Scenens jernteppe som var nede, sprinkleranlegget og en stor innsats fra brannvesenet hindret at det utviklet seg til en storbrann, men scenegulvet, forteppet (som teatermaler Jens Wang hadde laget til teaterets åpning), snoreloftet og en del rekvisitter ble ødelagt.

I de første etterkrigsårene var det Gerda Ring og Knut Hergel som stod for de fleste iscenesettelsene. Etterkrigsgenerasjonen av skuespillere ved Nationaltheatret har talt navn som Arne Bang-Hansen, Mona Hofland, Henki Kolstad, Espen Skjønberg, Tor Stokke, Monna Tandberg, Lise Fjeldstad og Knut Wigert, og senere Anne Marit Jacobsen, Nils Ole Oftebro og Sverre Anker Ousdal. Blant instruktørene har vært Edith Roger, Kirsten Sørlie og Stein Winge, i tillegg til teatersjefene.

Fra 1959 leide Nationaltheatret Centralteatret som tilleggsscene før Amfiscenen åpnet 1963. Denne scenen ble 1980 erstattet av en ny (ark. O.-C. Øien). Et underbruk, Torshovteatret, ble opprettet 1977.

9. oktober 1980 ble sceneområdet igjen ødelagt av brann. Restaureringsarbeidene kom i gang 1984 (ark. Lund og Slaatto), etter at bygningen var blitt fredet. Hovedscenen ble gjenåpnet etter brannen høsten 1985 med Peer Gynt. Bygningen har i mange år lidd av manglende vedlikehold, sprekkdannelser oppstod allerede under arbeidene med Oslo-tunnelen, men i 2017 falte også stein fra gesimsen ned i Stortingsgata, og det var åpenbart at et større rehabiliteringsarbeid var nødvendig. Arbeidet kan starte når Nationaltheatret i 2020 flytter til midlertidige lokaler i det tidligere Munchmuseet på Tøyen.

Nationaltheatret som operascene

I tillegg til å være hovedscene for skuespillet var Nationaltheatret også hovedstadens viktigste operascene i to perioder, 1899-1919 og 1929-1950. Nationaltheatret har spilt en viktig rolle også i norsk musikkhistorie. Johan Halvorsen var teatrets musikalske leder til 1929, og skrev mye av sin beste musikk for teatret. Orkesteret, som opprinnelig var på 43 mann ble redusert ved opprettelsen av Filharmonisk Selskaps orkester 1919. I de første femti årene var Nationaltheatret også landets operascene, og sangere som Kaja Eide Norena og Kirsten Flagstad feiret triumfer her.

TOS

Teatersjefer 1899–1908 Bjørn Bjørnson 1908–11 Vilhelm Krag 1911–23 Halfdan Christensen 1923–27 Bjørn Bjørnson 1928–30 Einar Skavlan 1930–33 Halfdan Christensen 1933–34 Anton Rønneberg 1934–35 J. H. Wiers-Jenssen 1935–41 Axel Otto Normann 1941–45 Gustav Berg-Jæger 1945–46 Axel Otto Normann 1946–60 Knut Hergel 1960–61 Carl Fredrik Engelstad 1961–67 Erik Kristen-Johanssen 1967–78 Arild Brinchmann 1978–86 Toralv Maurstad 1986–87 Kjetil Bang-Hansen 1988–89 Ellen Horn/Ole-Jørgen Nilsen/Sverre Rødahl 1990–92 Stein Winge 1992–2000 Ellen Horn 2000–08 Eirik Stubø 2009– Hanne Tømta