Matrikkel

Matrikkel (av lat. matricula, ’register’), fortegnelse, særlig over jordeiendommer, med angivelse av disses skattetakst og skattebeløp, utmålt etter skjønn ved innbyrdes sammenligning, derfor også skyldsettingsmålestokk for jordeiendommer.

Eiendomsmatriklene har sitt utspring i middelalderens jordebøker. De listet opp alle kirkens eiendommer med opplysninger om navn, eier eller bruker og verdi uttrykt i form av en «skyldsetting». En eiendoms skyld var i utgangspunktet den årlige avgift man skulle betale dersom man leide eiendommen. På 1600-tallet ble det utarbeidet «alminnelige jordebøker» som omfattet alle eiendommer i hvert prestegjeld. Skylda var fortsatt uttrykt i naturalia, så som huder, skinn, smør og salt. I Aker ble den regnet i korn. I matrikkelen av 1838 ble skyldsettingen gjort i penger, mens matrikkelen av 1888 benyttet en egen målestokk, skyldmark á 100 øre.

I de eldre jordebøker forekom ofte nummereringer av gårdene, men noe fast system for dette kom først med 1838-matrikkelen, hvor hver matrikkelgård fikk sitt matrikkelnummer. Matrikkelgårder var normalt alle eiendommer som hadde selvstendig innførsel i jordebøkene. Eiendommer som ble dannet ved senere delinger, ble regnet som bruk. De brukene som eksisterte ca. 1820, fikk løpenumre, som ble notert i matrikkelen. Ved nye delinger fikk løpenumrene bokstavsuffikser, slik at løpenummer 1 i Aker – Frogner hovedgård – ble til 1a. De utskilte eiendommene Rolighed, Terningbekken, Grønvollsbakken, Kristinelund, Sognsløkka, Vilhelmsberg og Skillebekk fikk betegnelsen 1b til 1h. På steder hvor det ble utskilt større antall boligtomter fikk en ofte kompliserte nummereringer med opptil fire bokstaver.

Ved matrikkelen av 1888 ble de gamle nummersystemene erstattet med Gårds- og bruksnummer. Prinsippet her var at de enkelte brukene og byggetomtene under et gårdsnummer fikk bruksnummer regnet fra 1 og oppover. Normalt ble det gamle hovedbølet bruksnummer 1, og den videre nummereringen avspeilet kronologien i utskillelsene.

I byene ble eiendommene ikke skyldsatt, men det ble utarbeidet skattetakstmatrikler som anslo tomte- og bygningsverdi. Alle eiendommene ble tildelt grunn-numre (også kalt matrikkelnumre). I Kristiania var det én serie innenfor handelsterritoriet og en annen utenfor, dvs. for forsteder og bymarken. I tillegg kom en egen nummerordning for løkkene. På 1860-tallet ble dette erstattet av gatenavn og en nummerordning innenfor hver gate. Eiendommene på den ene siden fikk like tall, på den andre siden ulike tall. Vanligvis er like tall på venstre side, men særlig i de eldste bydelene er det ofte omvendt.

Ved byutvidelser skulle de overførte eiendommene tildeles gateadresser. I de tilfellene i nyere tid hvor større jordbruksområder ble innlemmet i en by, slik det skjedde ved sammenslåingen av Oslo og Aker i 1948, ble gårds- og bruksnummersystemet likevel bevart.

I 1978 ble systemet med gårds- og bruksnummer også tatt i bruk i byene, men «gårdene» i byen er ikke historiske enheter, men rasjonelle enheter ut fra dagens behov for områdeavgrensninger. Bruksnumrene ble tildelt de enkelte eiendommene innenfor en «gård» i den rekkefølge de sto i innenfor det gamle systemet. LTh