Nationaltheatret
Denne artikkelen omtaler et sted
Åpne i Oslo bykartNationaltheatret, Johanne Dybwads plass 1 i Studenterlunden, åpnet i 1899 og overtok da posisjonen som byens og landets hovedscene etter Christiania Theater på Bankplassen. Nationaltheatret gir forestillinger fem steder i bygningen: Hovedscenen med 752 sitteplasser, Amfiscenen (fra 1963) med 212 sitteplasser og Malersalen (fra 1983) med 60 sitteplasser, foruten Bakscenen, med skuespillere og publikum innerst på hovedscenen, og publikumsfoajeen. Biscene er Torshovteatret (1977) i Soria Moria-bygningen på Torshov med 150 sitteplasser.
Nationaltheatret er finansiert av Staten, og ledes av en teatersjef (se tabell) og et offentlig oppnevnt styre. Fra starten var teatret et privat aksjeselskap, og det ble drevet uten offentlig støtte frem til 1927. I 1930-årene økte de offentlige tilskuddene, og Staten samt Oslo, Aker og Bærum kommuner ble representert i teatrets styrende organer. I 1960-årene overtok myndighetene hoveddelen av teatrets utgifter. I 1975 ble Nationaltheatret et rent statlig og kommunalt teater, og fra 1995 er teatret rent statlig.
Teaterbygningen er i det store og hele bevart slik den var ved åpningen i 1899, både innvendig og utvendig. Den ble fredet i 1983. Men den er teknisk modernisert og rehabilitert i flere omganger, blant annet etter branner i 1943 og 1980. Hovedscenens publikumskapasitet er gradvis redusert fra 1144 ved åpningen til 752. Bygningen har i senere år forfalt, og Regjeringen har foreslått en omfattende rehabilitering med mulig start i 2020.
Bygningen og omgivelsene
Den rikt ornamenterte bygningen ble oppført i nybarokk stil etter tegninger av arkitekten Henrik Bull. Inngangspartiet utgjør en fremskutt del av fasaden med en balkong over. I fasaden bak balkongen er tre buevinduer som gir utsyn fra den store publikumsfoajeen. Over buevinduene er innskrevet navnene på de tre store norske dramatikerne Holberg, Ibsen og Bjørnson. Fasadens figurutsmykning består av to frittstående bronsegrupper på granittpostamenter som forestiller «den seirende kultur» og en sandsteinsgruppe i gavlfeltet som forestiller Sigurd Fåvnesbanes død. Disse arbeidene er utført av Lars Utne og var en gave fra kong Oscar 2. Gavlene på scenebygningen er prydet med guttegrupper modellert av Jo Visdal, mens Brynjulf Bergslien stod for de to figurene i magasinbygningens gavl. Over portalen til kongeinngangen er en frittstående løve, modellert av Anders Svor. I motsetning til det noe pompøse ytre er interiøret holdt i festpreget rokokko med innslag av art noveau. Hovedscenens salong er et av landets vakreste teaterrom. Fargene her er rødt, hvitt og gull, og plafondmaleriene i taket, som fremstiller «Dikterens Apoteose» og «Sannhetens Speil,» ble utført av Eivind Nielsen etter en konkurranse. Andre malerier er ved Theodor Wilberg. Foajeen til første losjerad er dekorert med fire karyatider utført av Lars Utne: «Dramaet», «Komedien», «Dansen» og «Tragedien». Amoringruppene og ornamentene i taket er også av Utne, mens de tre plafondmaleriene i foajeen, som forestiller «Dagen», «Morgen» og «Aften», er utført av Christian Skredsvig.
På plassen foran inngangen står statuer av Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. De er utført av Stephan Sinding, og ble i 1980-årene trukket noe inn mot bygningen samtidig med at soklene ble gjort lavere. I 2018 ble statuene og granittsøylene fredet. Mellom teaterbygningens langside og Karl Johans gate står nå Dyre Vaas Holberg-monument fra 1939, hvor dikteren er flankert av sine scenefigurer Henrik og Pernille. Vendt mot plassen bak teatret står Per Ungs statue fra 1962 av Johanne Dybwad. I jubileumsåret 1999 ble Nina Sundbyes statue av Per Aabel (i rollen som Jean de France) reist ved den gamle sceneinngangen mot Stortingsgata. I 2007 kom Per Ungs statue av Wenche Foss, som også er vendt mot plassen bak teatret.
Etablering og innvielse
Nationaltheatret hadde en lang tilblivelsesprosess. En mindre brann i Christiania Theater 1877 satte fart i ønskene om å etablere et større og mer moderne teater i byen. På grunn av byens vekst mot vest ønsket man å få byens hovedscene mer sentralt plassert. Det ble innbudt til aksjetegning, og arbeidskomiteen som var nedsatt av aksjeeierne, mente Studenterlunden var et egnet sted for det nye teaterbygget. Stadskonduktør G. A. Bull utarbeidet tegninger for teateret. Da komiteen i 1880 bad regjeringen om å skjenke en tomt i Studenterlunden, strandet planene på motstand fra Universitetet, som ikke ønsket et teater til nabo. Andre forslag til plassering ble fremmet, blant annet Tivoli, Akersgata og Slottsparken, men uten resultat. En ny arbeidskomité ble nedsatt i 1886 med Bjørn Bjørnson som drivkraft, og etter hans innsats omgjorde regjeringen sin tidligere beslutning og ga en tomt i den sørlige delen av Studenterlunden. Adressen ble Stortingsgata 15, forøvrig den eneste adressen på nordsiden av Stortingsgata.
Etter en arkitektkonkurranse vunnet av Henrik Bull ble byggearbeidene satt i gang i 1891. Grunnforholdene bød på vanskeligheter i form av leire, og store midler gikk med til fundamentering. Byggingen trakk ut gjennom 1890-årene. Men i 1899 kunne teatret endelig åpnes. Innvielsen skjedde med tre gallaforestillinger 1.-3. september 1899 hvor kong Oscar 2 var til stede foruten Ibsen, Bjørnson og mange andre notabiliteter fra nasjonen, byen og kulturlivet. Om morgenen den 1. september ble statuene av Ibsen og Bjørnson avduket, visstnok overfor et reservert publikum. Samme kveld ble teatret innviet med Holberg-utdrag innledet av en festouverture av Johan Halvorsen og en prolog av Nordahl Rolfsen lest av skuespilleren Johan Fahlstrøm. Den andre åpningsforestillingen bestod av En folkefiende av Henrik Ibsen. Den tredje bestod av Sigurd Jorsalfar av Bjørnstjerne Bjørnson ledsaget av Edvard Griegs musikk og med komponisten selv som dirigent.
Historikk
Nationaltheatret avløste Christiania Theater på Bankplassen som ble revet samme år. Ensemblet og enkelte oppsetninger ble overført herfra, og den siste generasjonen av skuespillere på Christiania Theater ble dermed den første på Nationaltheatret. Veteraner var Sofie Parelius, Lucie Wolf, Hans Brun, Henrik Klausen, Jens Selmer og Berent Schancke. Blant de yngre kreftene, som kom til å forme Nationaltheatret, var Egil Eide, Ludvig Bergh, Halfdan Christensen, Johan Løvaas, August Oddvar, Ragna Wettergreen og ikke minst Johanne Dybwad. Ekteparet Alma og Johan Fahlstrøm, som nylig hadde etablert Centralteatret, ble også engasjert, men de sluttet begge i 1903 for å drive eget teater. Hauk Aabel ble engasjert fra 1900. Bjørn Bjørnson ble den første teatersjefen. Ledende instruktører foruten ham selv var Johanne Dybwad og Halfdan Christensen. Orkesteret ble overført fra Christiania Theater med en egen støtteordning. Det ble utvidet til 43 musikere og fikk Johan Halvorsen som musikksjef.
Nationaltheatrets navn forpliktet. Å oppføre norsk dramatikk, gammel og ny, var et viktig mandat. Bjørnstjerne Bjørnsons siste stykker fikk sin uroppførelse på Nationaltheatret med «Når den ny vin blomstrer» (1909) som det siste. I tillegg satte man opp stykker av Jonas Lie, Vilhelm Krag, Gunnar Heiberg, Peter Egge, Jacob Breda Bull og flere andre norske forfattere. Men repertoaret var også variert. Uten statsstøtte ble driften i praksis som et privateid teater, hvor man trengte «trekkstykker» som ga et skikkelig økonomisk overskudd. Nationaltheatrets første oppsetning av «Peer Gynt» i 1902, med omfattende bruk av Edvard Griegs musikk, ble en stor publikumssuksess. Et stort økonomisk løft ble norgespremieren på «Den glade enke» av Franz Lehár i 1906. Nationaltheatret var fra starten også operahus for byen (se nedenfor) med 1-2 oppsetninger hver sesong.
Noen av forestillingene var politisk eller moralsk kontroversielle i samtiden. Gunnar Heibergs «Paradesengen», som i lett forkledd form skildret politikken rundt og utnyttelsen av Bjørnstjerne Bjørnsons død, førte til pipekonsert i 1914. Marc Connellys «Guds grønne enger», som ble satt opp i 1933, skildret Det gamle testamente i en naivistisk visjon ved fattige svarte amerikanere, og hadde Gud på den lange rollelisten. Oppsetningen utløste en blasfemidebatt i Stortinget, med krav om at stykket skulle tas av plakaten. Barnestykket «Reisen til Julestjernen», som var skrevet av teatrets daværende økonomidirektør Sverre Brandt, og fikk urpremiere i romjulen 1924, ble en varig suksess for teatret.
Økonomien var bekymringsfull i de første tiårene, men Stortinget avslo søknader om støtte. I 1919 måtte teatret kvitte seg med det store orkesteret og med operaoppsetningene. Musikerne dannet i stedet grunnstammen i Filharmonisk Selskaps Orkester (i dag Oslo-Filharmonien), som ble etablert samme år. Men på slutten av 1920-tallet kom den første faste statsstøtten, og en gradvis opptrapping av det statlige engasjementet fulgte.
I 1920- og 1930-årene kom en ny skuespillergenerasjon til Nationalteatret, med blant andre Aase Bye, Olafr Havrevold, Alfred Maurstad og Tore Segelcke. De tre søstrene Gerd Grieg, Ada Kramm og Aud Richter (alle født Egede-Nissen) var viktige krefter, og rett før krigen kom blant annet Ella Hval og Per Aabel.
Den 9. april 1940 ble Norge invadert av Nazi-Tyskland. Høsten 1940 arrangerte okkupasjonsmakten blant annet operagjestespill på Nationaltheatret, men valgte snart å etablere sine egne tyskspråklige scene rett nedenfor i det tidligere Casino i Stortingsgata. Våren 1941 kom teateret i konflikt med NS-myndighetene og skuespillerne streiket. Den 26. juni 1941 ble styret med styreformannen Harald Grieg arrestert, og om høsten ble også teatersjef Axel Otto Normann avskjediget og arrestert. Ny teatersjef ble Gustav Berg-Jæger, som var utnevnt av NS-kulturministeren Gulbrand Lunde. Etter dette ble teateret boikottet av mange publikummere. Den 8. oktober 1943 var det brann i teateret, blant annet i kuppelen. Scenens jernteppe som var nede, sprinkleranlegget og en stor innsats fra brannvesenet hindret at det utviklet seg til en storbrann, men scenegulvet, forteppet (som teatermaler Jens Wang hadde laget til teaterets åpning), snoreloftet og en del rekvisitter ble ødelagt.e teateret tatt i bruk som midlertidig overnattingssted for tyske soldater, men senere under okkupasjonen brukt til teaterforestillinger.
I de første etterkrigsårene var det Gerda Ring og Knut Hergel som stod for de fleste iscenesettelsene. Etterkrigsgenerasjonen av skuespillere ved Nationaltheatret talte navn som Wenche Foss, Arne Bang-Hansen, Mona Hofland, Henki Kolstad, Espen Skjønberg, Tor Stokke, Monna Tandberg, Lise Fjeldstad og Knut Wigert. Senere kom Anne Marit Jacobsen, Nils Ole Oftebro og Sverre Anker Ousdal. Blant instruktørene har vært Edith Roger, Kirsten Sørlie og Stein Winge, i tillegg til teatersjefene.
Fra 1959 leide Nationaltheatret Centralteatret som biscene, men avviklet dette da Amfiscenen i huset ble åpnet i 1963. Denne scenen ble i 1980 erstattet av en ny ved arkitekten O.-C. Øien. I 1977 kom Torshovteatret som biscene i bydelen Torshov.
Den 9. oktober 1980 ble sceneområdet igjen ødelagt av brann. Restaureringsarbeidene kom i gang 1984 ledet av arkitektene Lund og Slaatto), etter at bygningen var blitt fredet i 1983. Hovedscenen ble gjenåpnet etter brannen høsten 1985 med en ny oppsetning av «Peer Gynt». Bygningen har i mange år lidd av manglende vedlikehold. Sprekker oppstod under arbeidene med Oslo-tunnelen. I 2017 falt også stein fra gesimsen ned i Stortingsgata. Et meget omfattende rehabiliteringsarbeid kan starte når Nationaltheatret i 2020 flytter til midlertidige lokaler i det tidligere Munchmuseet på Tøyen.
Nationaltheatret som operascene
Ved siden av hovedvirksomheten i form av skuespillet har Nationaltheatret vært opera for hovedstaden i to perioder, 1899-1919 og 1929-1950. I den første perioden hadde Nationaltheatret et eget orkester på opprinnelig 43 musikere, som var ledet av Johan Halvorsen og hadde en egen støtteordning med bevilgninger fra Brennevinssamlagene og Sparebanken. Dette orkesteret gjorde Nationaltheatret i stand til å lage oppsetninger med omfattende musikkledsagelse, som Peer Gynt med musikk av Grieg og Pelleas og Melisande med musikk av Sibelius. Johan Halvorsen skrev musikk til et stort antall teateroppsetninger og økte dermed deres publikumsapell vesentlig. Han ledet i tillegg 1-2 operaoppsetninger hver sesong, blant annet norgespremierene på Puccinis Madama Butterfly, Verdis Aida og Tsjajkovskijs Eugen Onegin og andre krevende verker av Mozart, Wagner og Verdi. I mindre grad fikk norske operakomponister slippe til. Operaforestilingene var kostbare, men ble til gjengjeld lagt til de delene av sesongen hvor besøket tradisjonelt kunne være tynt, blant annet på forsommeren. Operasangere som Kaja Eide Norena, Kirsten Flagstad og Erik Bye fikk sin debut på Nationaltheatret. Denne første operatiden tok slutt da Nationaltheatret måtte la orkesteret gå i 1919 av økonomiske årsaker. Musikerne dannet kjernen ved opprettelsen av Filharmonisk Selskaps orkester (i dag Oslo-Filharmonien). Johan Halvorsen ledet en mindre orkestergruppe frem til 1929.
Nationaltheatret hadde et par betydelige operagjestespill på 1920-tallet, og i 1929 innledet Nationaltheatret på en praksis med korte operasesonger, denne gang i samarbeid med Norsk Operasangerforbund.
Teatersjefer
|
|---|