Forskjell mellom versjoner av «Brannfjell»

Linje 1: Linje 1:
'''Brannfjell''', høydedrag øst og sør for [[Ekebergsletta]], 207 moh, utlagt som naturpark. Navnets opprinnelse er uviss. Stedsnavn med ’brann’ har ofte sammenheng med at området har vært utsatt for skogbrann, men ingen kilder gir opplysninger om slikt her. Navnet kan også ha opphav i baunen som i tidligere tider brant på den østenforliggende kollen [[Ryen varde]].
+
'''Brannfjell''', høydedrag øst og sør for [[Ekebergsletta]], 205 moh, utlagt som naturpark. Navnets opprinnelse er uviss. Stedsnavn med ’brann’ har ofte sammenheng med at området har vært utsatt for skogbrann, men ingen kilder gir opplysninger om slikt her. Navnet kan også ha opphav i baunen som i tidligere tider brant på den østenforliggende kollen [[Ryen varde]].
  
Langs randen av Brannfjell lå flere av husmannsplassene under [[Ekeberg (gård)|Ekeberg gård]], bl.a. Ekeberglien (nord for Sanitetshyttene), der den kjente signekonen Anne Brannfjeld bodde 1865–72; rester av steinmur som markerer utkanten av plassen, kan fortsatt sees. Både etter plassen Brannfjeld (bak Sanitetshytte nr. 3 sørfra) og Nylendet (nord for krysset [[Sandstuveien]]/[[Erlandstuveien]]) finnes fortsatt rester av grunnmurer.  
+
Langs randen av Brannfjell lå 3 av husmannsplassene under [[Ekeberg (gård)|Ekeberg gård]], bl.a. Ekeberglien (nord for Sanitetshyttene), der den kjente signekonen Anne Brannfjeld bodde 1849–72; rester av steinmur som markerer utkanten av plassen, kan fortsatt sees. Både etter plassen Brannfjeld (bak Sanitetshytte nr. 3 sørfra) og Nylendet (nord for krysset [[Sandstuveien]]/[[Erlandstuveien]]) finnes fortsatt rester av grunnmurer.  
  
1918–19 oppførte Norske Kvinners Sanitetsforening 10 små hytter langs vestskråningen av Brannfjell, finansiert av salg av julemerker, og 1925 ble ytterligere 9 noe større hytter tatt i bruk. De siste hyttene var en gave fra Oslofolk i USA ved byjubileet, og alle hyttene ble brukt som sommerboliger for tuberkuloserammede. En av hyttene er senere revet, de øvrige ble 1992 overtatt av Oslo kommune, som leier dem ut. Nord for plassen Nylendet i 1920-årene [[Verdens Gang (tidligere avis)|Verdens Gangs]] solkoloni, en feriekoloni som gav lys- og solbehandling til «blodfattige og svakelige smaapiker». Bygningen er senere revet.
+
1918–19 oppførte Norske Kvinners Sanitetsforening 10 små hytter langs vestskråningen av Brannfjell, finansiert av salg av julemerker, og 1925 ble ytterligere 9 noe større hytter tatt i bruk. De siste hyttene var en gave fra Oslofolk i USA ved byjubileet, og alle hyttene ble brukt som sommerboliger for tuberkuloserammede. En av hyttene er senere brent ned, de øvrige ble 1992 overtatt av Oslo kommune, som leier dem ut. Nord for plassen Nylendet ble i 1917 ''[[Verdens Gang (tidligere avis)|Verdens Gangs]] solkoloni'' oppført, en feriekoloni som gav solbehandling til «blodfattige og svakelige smaapiker». Bygningen er senere revet.
  
Gjennom tidene har det vært ulike militære installasjoner på Brannfjell; fundamenter etter artilleristillinger (trolig fra første verdenskrig) kan fortsatt sees sørøst på høydedraget. 9. april 1940 var det her stasjonert norske lyskastertropper antagelig med et mobilt aggregat.
+
Gjennom tidene har det vært ulike militære installasjoner på Brannfjell; fundamenter etter artilleristillinger fra første verdenskrig kan fortsatt sees sørøst på høydedraget. 9. april 1940 var det her stasjonert en norsk lyskastertropp med et mobilt aggregat.
  
Ved vannbassenget [[Svarta]] her oppe etablerte den tyske marine i 1940 to store og en mindre radiosender underlagt ''Marine Nachrichten Offizier Oslo''. Senderne ble styrt fra [[Sjømannsskolen]], og det var nedgravd forbindelseskabel mellom radiosambandsstasjonen og senderne. Sanitetsforeningens hytter, som hadde blitt brukt som forlegning for telegrafistinner som betjente senderanlegget, ble frigitt i mai 1943. Hovedadkomsten til senderanlegget var fra østsiden, der det var bygd en underjordisk betongbunker med skyteskår, og hele anlegget var inngjerdet med piggtrådgjerder og det var lagt ned landminer.
+
Ved vannbassenget [[Svarta]] her oppe etablerte den tyske marine i 1940 to store og en mindre radiosender underlagt ''Marine Nachrichten Offizier Oslo''. Senderne var koblet til [[Sjømannsskolen]], og det var nedgravd forbindelseskabel mellom radiosambandsstasjonen og senderne. Sanitetsforeningens hytter, som hadde blitt brukt som forlegning for telegrafistinner som betjente senderanlegget, ble frigitt i mai 1943. Hovedadkomsten til senderanlegget var fra østsiden, og hele anlegget var inngjerdet med piggtrådgjerder og det var lagt ned landminer.
  
Etter frigjøringen ble senderstasjonen overtatt av allierte tropper. Brakkene i tilknytning til senderanlegget ble frigitt i oktober 1945, men selve det underjordiske anlegget og radiomastene ble beholdt av Forsvaret i mange år. Mastene ble revet i 1990-årene og en ny oppført av Telenor.  
+
Etter frigjøringen ble senderstasjonen overtatt av allierte tropper. Området ble frigitt i oktober 1945, men senderanlegget og radiomastene ble beholdt av Forsvaret i mange år. Mastene ble revet i 1990-årene og en ny oppført av Telenor.  
  
 
Brannfjell er et populært friluftsområde med turstier og lysløype. Hoppbakken Brannfjellbakken ble reist 1979 til erstatning for de gamle [[Bækkelagsbakkene]].
 
Brannfjell er et populært friluftsområde med turstier og lysløype. Hoppbakken Brannfjellbakken ble reist 1979 til erstatning for de gamle [[Bækkelagsbakkene]].

Revisjonen fra 11. feb. 2020 kl. 17:00

Brannfjell, høydedrag øst og sør for Ekebergsletta, 205 moh, utlagt som naturpark. Navnets opprinnelse er uviss. Stedsnavn med ’brann’ har ofte sammenheng med at området har vært utsatt for skogbrann, men ingen kilder gir opplysninger om slikt her. Navnet kan også ha opphav i baunen som i tidligere tider brant på den østenforliggende kollen Ryen varde.

Langs randen av Brannfjell lå 3 av husmannsplassene under Ekeberg gård, bl.a. Ekeberglien (nord for Sanitetshyttene), der den kjente signekonen Anne Brannfjeld bodde 1849–72; rester av steinmur som markerer utkanten av plassen, kan fortsatt sees. Både etter plassen Brannfjeld (bak Sanitetshytte nr. 3 sørfra) og Nylendet (nord for krysset Sandstuveien/Erlandstuveien) finnes fortsatt rester av grunnmurer.

1918–19 oppførte Norske Kvinners Sanitetsforening 10 små hytter langs vestskråningen av Brannfjell, finansiert av salg av julemerker, og 1925 ble ytterligere 9 noe større hytter tatt i bruk. De siste hyttene var en gave fra Oslofolk i USA ved byjubileet, og alle hyttene ble brukt som sommerboliger for tuberkuloserammede. En av hyttene er senere brent ned, de øvrige ble 1992 overtatt av Oslo kommune, som leier dem ut. Nord for plassen Nylendet ble i 1917 Verdens Gangs solkoloni oppført, en feriekoloni som gav solbehandling til «blodfattige og svakelige smaapiker». Bygningen er senere revet.

Gjennom tidene har det vært ulike militære installasjoner på Brannfjell; fundamenter etter artilleristillinger fra første verdenskrig kan fortsatt sees sørøst på høydedraget. 9. april 1940 var det her stasjonert en norsk lyskastertropp med et mobilt aggregat.

Ved vannbassenget Svarta her oppe etablerte den tyske marine i 1940 to store og en mindre radiosender underlagt Marine Nachrichten Offizier Oslo. Senderne var koblet til Sjømannsskolen, og det var nedgravd forbindelseskabel mellom radiosambandsstasjonen og senderne. Sanitetsforeningens hytter, som hadde blitt brukt som forlegning for telegrafistinner som betjente senderanlegget, ble frigitt i mai 1943. Hovedadkomsten til senderanlegget var fra østsiden, og hele anlegget var inngjerdet med piggtrådgjerder og det var lagt ned landminer.

Etter frigjøringen ble senderstasjonen overtatt av allierte tropper. Området ble frigitt i oktober 1945, men senderanlegget og radiomastene ble beholdt av Forsvaret i mange år. Mastene ble revet i 1990-årene og en ny oppført av Telenor.

Brannfjell er et populært friluftsområde med turstier og lysløype. Hoppbakken Brannfjellbakken ble reist 1979 til erstatning for de gamle Bækkelagsbakkene.