Rådmann
Rådmann er en eldre betegnelse for den øverste sjefen for administrasjonen i en kommune, som fra 2018 kalles kommunedirektør. I Oslo forsvant rådmannstittelen i 1992.
I Oslos historie har 'rådmann' vært både verv/ombud, embete og stilling, alltid sentralt plassert i styringen av byen. Rådmenn opptrer som verv, valgt av byborgerne, i Magnus Lagabøters bylov som gjaldt i Oslo fra en gang i 1270-årene. Fra 1660 var rådmennene kongens embetsmenn og del av Magistraten, til betegnelsen rådmann gikk ut av bruk i 1894. Fra Magistratens opphevelse i 1922 til innføringen av byparlamentarisme i 1986 var rådmennene kommunale stillinger på øverste nivå av byforvaltningen.
Fra 1200-tallet til 1660
Rådmennenes oppgaver var bestemt i Magnus Lagabøtes bylov som gjaldt i Oslo fra 1270-årene, blant andre var det å passe på at gater (streter, allmenninger og veiter) hadde riktig bredde og at grunneiere ikke tok seg til rette ved å bygge utover gate, og å delta som domsmenn i retten. Betegnelsen rådmann ble ikke brukt før den tid.
I 1295 var det 12 rådmenn i Oslo. I en forordning av 1619 bestemte Christian 4 at det heretter skulle være fire, seks eller flere rådmenn, men antallet i Oslo er usikkert. På 1500- og 1600-tallet opptrer fra syv til ni rådmenn. Rådmennene var fritatt for militærtjeneste og byskatt som godtgjørelse for innsatsen.
Rådmennene dannet rådet, senere kalt byrådet. Rådet representerte byborgerne og var i hovedsak ikke utøvende organ – gjennomføringen av vedtak sto kongens menn for: gjaldkeren, fra 1343 med tittel byfogd, og lagmannen.
I rådet satt fra 1439 også borgermestere, og rådet ble på 1600-tallet omtalt som borgermester og råd. Borgermester hadde høyere rang i rådet enn rådmann.
Rådmennene skulle etter tur rykke opp som borgermester. Denne rotasjonsordningen ble sannsynligvis ikke praktisert i særlig utstrekning. Alle byborgerne var pliktig til å la seg velge til rådmann, og valget gjaldt for livstid. Fra 1500-tallet utpekte lensherren på Akershus og kongen nye rådmenn.
Embetsmenn og del av magistraten 1660–1894
Med magistraten, det øverste utøvende organet i byen, hadde ikke lenger en rådmann myndighet alene, bare som medlem av kollegiet når magistraten gjorde vedtak. Kongen utnevnte nye rådmenn, og under eneveldet fra 1660 ble rådmennene embetsmenn som representerte kongen, ikke borgerne.
Fra 1894 ble alle embetene i magistraten borgermester.
Kommunale stillinger 1922–1986
Byen fikk igjen rådmenn da magistraten ble opphevet fra 1. juli 1922, og de var nå kommunale tjenestemenn og leder for hver sin forvaltningsgren. En borgermester – ofte omtalt som finansborgermester – ble leder for rådmennene og for egen avdeling (nr. 1).
De syv avdelingene ledet av rådmenn var fra 1923: 2. teknisk (veivesen, vann og kloakk, renovasjon, park og idrett, bad, Vigelandsanlegget), 3. skoler, kirker, bibliotek, museer og kulturelle saker, 4. sosiale saker (fattigvesenet, sinnsykevesenet, sosialtrygdene, bidrag, barnevern, matutsalg), 5. sykehus og helseråd (primærhelsetjeneste m.m.), 6. boligbygging, Byarkitekten, Bygningskontrollen, Reguleringsvesenet, Oppmålingsvesenet, leiegårdene m.m., 7. lønns- og personalsaker og diverse saker som legater og bevillinger og 8. rådmann for Havnevesenet. Tre inntektsgivende bedrifter sto utenfor rådmennenes myndighetsområde: Oslo Kinematografer, Oslo Lysverker og, fra 1977, Oslo Konserthus.
Rådmennene hadde hver sin korttittel som sykehusrådmann, boligrådmann osv. Med ny kommunelov i 1938 ble disse sektortitlene formelt vedtatt. Samme år ble finansborgermesterens tittel endret til finansrådmann.
Under rådmennene hørte i 1948 rundt 70 etater, i 1985 64 etater (i 2024 er antallet 27). Rådmennene hadde tale- og forslagsrett i formannskapet og bystyret.
De aller fleste rådmennene hadde akademisk utdanning, mange var jurister, men teknisk rådmann var vanligvis ingeniør, og skole- og kulturrådmannen var filolog. Rådmennene ble ansatt av bystyret og hadde fra 1938 eget oppsigelsesvern ved at oppsigelse kunne ankes inn for departementet. Den eneste kvinnelige rådmann i Oslo var Signe Marie Stray Ryssdal, sosialrådmann 1972–83.
Finansrådmann Egil Storstein hadde månedlige rådmannsmøter, Bernt H. Lund ukentlige.
Stillingene som rådmann ble nedlagt fra 1992 og erstattet av den politiske stillingen byråd og direktørstillinger som øverste administrative nivå.
Aker
I Aker herred ble administrasjonen samlet i to avdelinger i 1920, ledet av en finansdirektør og en teknisk direktør. I 1938 ble tittelen endret til borgermester for begge, og fra 1939 finansrådmann og teknisk rådmann. Disse titlene ble beholdt til sammenslåingen med Oslo fra 1948.
Rådmenn i Aker
| 1939–47 | Halvor Paulsen | jurist, finansdirektør i Aker fra 1935, finansborgermester 1938–1939, avskjed 1. mars 1945 til krigens slutt, administrasjonsrådmann i Oslo fra 1948 |
| 1939–47 | Sverre Sandberg | militær høgskole, major, teknisk direktør i Aker 1920–1938, teknisk borgermester 1938–1939, avskjed 1941 til krigens slutt, kommunikasjonsrådmann i Oslo januar–oktober 1948 |
Finansrådmenn i Oslo 1938–1986
| 1938–47 | Paul Hartmann | jurist, borgermester 1928–1938 |
| 1948–69 | Egil Storstein | jurist |
| 1970–85 | Bernt H. Lund | statsviter, sykehusrådmann 1967–1969 |
| 1985–86 | Viggo Johannessen | cand.real., finansdirektør 1986–1992 |
Se også