Byplankontoret

Byplankontoret, etat etablert i 1952 som videreføring av Reguleringsvesenet. I 1992 ble Byplankontoret en del av den nye Plan- og bygningsetaten.

Kontoret ble ledet av byplansjefen, og la frem saker for Byplanrådet til 1965, fra 1966 for Bygningsrådet. Bygningsloven fra 1924 og bygningsloven av 1965 var styrende for virksomheten.

Omfattende byplaner og sektorutredninger

Boligbygging i de nye områdene i ytre by var en viktig oppgave for Byplankontoret, særlig de tre første tiårene.

I 1954 la byplankontoret frem en prinsipplan for hovedtrafikklinjer og bebyggelsessoner i Oslo sentrum (det vi i dag kaller indre by), fulgt opp samme år med en trafikkplan med bl.a. en øst-vestforbindelse i nedre del av sentrum kalt «Grunnlinjen» og tre ringgater, en som tilsvarer det som ble ring 1, en lenger ut, over Hausmanns gate, og som den tredje ring 2, som var etablert. I 1955 kom et program for «sanering» (riving) av 17 strøk i sentrale Oslo.

Generalplan 1960 inneholdt en soneplan for indre by der sonedeling skulle begrense forretningsbebyggelsen utover i boligstrøkene.

I 1964 ble ring 3 vedtatt. I 1965 ble trafikkanalyse fremlagt med en bymotorvei gjennom Tøyen, Rodeløkka, Grünerløkka, St. Hanshaugen, Bislett og Frogner. Byggeforbud i området der en motorvei skulle gå ble innført i 1970, men opphevet i 1973 etter omfattende protester.

Oslo kommuneplan 1976–1985 ble behandlet i 1975, revidert i 1980 for tiåret til 1990. I 1980-årene jobbet byplankontoret blant annet med Vaterland-Grønland-reguleringen og Aker Brygge.

Byplansjefer

1952–1973	Erik Rolfsen	Arkitekt, reguleringssjef fra 1947
1973–1980	Helene Kobbe	Arkitekt
1980–1982	Ola Viskum	Arkitekt
1982–1992	Svend Wibye Meinich	Arkitekt, direktør for Plan- og bygningsetaten 1992–1996