Nationaltheatret

Nationaltheatrets inngangsparti med Henrik Ibsen-statuen og Bjørnstjerne Bjørnson-statuen foran sett fra hjørnet av Stortingsgata og Roald Amundsens gate i 2016. - Foto: Orjanarvola / Creative Commons

Nationaltheatret, Johanne Dybwads plass 1 i Studenterlunden, åpnet i 1899 og overtok da posisjonen som byens og landets hovedscene etter Christiania Theater på Bankplassen. Nationaltheatret gir forestillinger på fem steder i bygningen: Hovedscenen med 752 sitteplasser, Amfiscenen (fra 1963) med 212 sitteplasser og Malersalen (fra 1983) med 60 sitteplasser, foruten Bakscenen, med skuespillere og publikum innerst på hovedscenen, og publikumsfoajeen. Nationaltheatrets biscene er Torshovteatret (1977) i Soria Moria-bygningen på Torshov med 150 sitteplasser.

Nationaltheatret er finansiert av Staten og ledes av en teatersjef (se tabell nedenfor) og et offentlig oppnevnt styre. Fra starten var teatret et privat aksjeselskap, og det ble drevet uten offentlig støtte frem til 1927. I 1930-årene økte de offentlige tilskuddene, og Staten samt Oslo, Aker og Bærum kommuner ble representert i teatrets styrende organer. I 1960-årene overtok myndighetene hoveddelen av teatrets utgifter. I 1975 ble Nationaltheatret et rent statlig og kommunalt teater, og fra 1995 er teatret rent statlig.

Teaterbygningen er i det store og hele bevart slik den var ved åpningen i 1899, både utvendig og hva angår publikumsarealene innvendig. Den ble fredet i 1983. Men den er teknisk modernisert og rehabilitert i flere omganger, blant annet etter branner i 1943 og 1980. Hovedscenens publikumskapasitet er gradvis redusert fra 1144 ved åpningen til 752.

Bygningen har i mange år lidd av manglende vedlikehold. Sprekker oppstod under arbeidene med Oslo-tunnelen på slutten av 1970-tallet. I 2017 falt en stein fra gesimsen ned i Stortingsgata. Regjeringen har foreslått en omfattende rehabilitering med start i 2020 og Nationaltheatret vil da flytte til midlertidige lokaler i det tidligere Munchmuseet på Tøyen.

Bygningen og omgivelsene

Den rikt ornamenterte bygningen ble oppført i nybarokk stil etter tegninger av arkitekten Henrik Bull. Inngangspartiet utgjør en fremskutt del av fasaden med en balkong over. I fasaden bak balkongen er tre buevinduer som gir utsyn fra den store publikumsfoajeen. Over buevinduene er innskrevet navnene på de tre store norske dramatikerne Holberg, Ibsen og Bjørnson. Fasadens figurutsmykning består av to frittstående bronsegrupper på granittpostamenter som forestiller «den seirende kultur» og en sandsteinsgruppe i gavlfeltet som forestiller Sigurd Fåvnesbanes død. Disse arbeidene er utført av Lars Utne og var en gave fra kong Oscar 2. Gavlene på scenebygningen er prydet med guttegrupper modellert av Jo Visdal, mens Brynjulf Bergslien stod for de to figurene i magasinbygningens gavl. Over portalen til kongeinngangen er en frittstående løve, modellert av Anders Svor. I motsetning til det noe pompøse ytre er interiøret holdt i festpreget rokokko med innslag av art noveau. Hovedscenens salong er et av landets vakreste teaterrom. Fargene her er rødt, hvitt og gull, og plafondmaleriene i taket, som fremstiller «Dikterens Apoteose» og «Sannhetens Speil,» ble utført av Eivind Nielsen etter en konkurranse. Andre malerier er ved Theodor Wilberg. Foajeen til første losjerad er dekorert med fire karyatider utført av Lars Utne: «Dramaet», «Komedien», «Dansen» og «Tragedien». Amoringruppene og ornamentene i taket er også av Utne, mens de tre plafondmaleriene i foajeen, som forestiller «Dagen», «Morgen» og «Aften», er utført av Christian Skredsvig.

På plassen foran inngangen står Henrik Ibsen-statuen og Bjørnstjerne Bjørnson-statuen. De ble utført av Stephan Sinding og innviet samme dag som teatret. Mellom teaterbygningens langside og Karl Johans gate står Dyre Vaas Holberg-monument fra 1939, hvor dikteren er flankert av sine scenefigurer Henrik og Pernille.

Vendt mot plassen bak teatret står Per Ungs statue fra 1962 av Johanne Dybwad. I jubileumsåret 1999 ble Nina Sundbyes statue av Per Aabel, i skikkelse som Ludvig Holbergs figur Jean de France, reist ved den gamle sceneinngangen mot Stortingsgata. Ved musikkpaviljongen står Per Ungs statue av Johan Halvorsen, avduket i 2002. Samme kunstners statue av Wenche Foss kom opp i 2007, og er vendt mot plassen bak teatret. Ved Karl Johans gate står statuen av Gunnar Sønsteby, også den utført av Per Ung; den stod fra 2007 på Solli plass, før den ble flyttet hit i 2014.

Etablering

Nationaltheatret hadde en lang tilblivelsesprosess. En mindre brann i Christiania Theater i 1877 satte fart i ønskene om å etablere et større og mer moderne teater i byen. Det ble innbudt til aksjetegning, og stadskonduktør G. A. Bull utarbeidet tegninger for teateret. På grunn av byens vekst mot vest ønsket man å flytte teatret fra Bankplassen og vestover. Arbeidskomiteen, som var nedsatt av aksjeeierne, mente Studenterlunden var et egnet sted. Da komiteen i 1880 bad regjeringen om å skjenke en tomt i Studenterlunden, strandet planene på motstand fra Universitetet, som ikke ønsket et teater til nabo. Andre forslag til plassering ble fremmet, blant annet Tivoli, Akersgata og Slottsparken, men uten resultat.

En ny arbeidskomité ble nedsatt i 1886 med Bjørn Bjørnson som drivkraft, og etter hans innsats omgjorde regjeringen sin tidligere beslutning og ga en tomt i den sørlige delen av Studenterlunden. Adressen ble fra starten Stortingsgata 15, den eneste adressen på nordsiden av Stortingsgata. Etter en arkitektkonkurranse vunnet av Henrik Bull ble byggearbeidene satt i gang i 1891. Grunnforholdene bød på vanskeligheter i form av leire, og store midler gikk med til fundamentering. Byggingen trakk ut gjennom 1890-årene. Men i 1899 kunne teatret endelig åpnes.

Historikk

Teaterplakat fra Nationaltheatrets åpningsforestilling i 1899. Foto: Creative Commons

Nationaltheatret ble innviet med tre gallaforestillinger 1.–3. september 1899. Til stede var kong Oscar 2 foruten Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og mange andre notabiliteter fra nasjonen, byen og kulturlivet. Om morgenen den 1. september ble statuene av Ibsen og Bjørnson avduket, visstnok overfor et reservert publikum. Samme kveld gikk den førte åpningsforestillingen av stabelen med utdrag fra skuespill av Ludvig Holberg. Kvelden ble innledet med en festouverture av Johan Halvorsen og en prolog av Nordahl Rolfsen som ble lest av skuespilleren Johan Fahlstrøm. Den andre åpningsforestillingen bestod av «En folkefiende» av Henrik Ibsen. Den tredje bestod av «Sigurd Jorsalfar» av Bjørnstjerne Bjørnson ledsaget av Edvard Griegs musikk og med komponisten selv som dirigent.

Nationaltheatret avløste Christiania Theater på Bankplassen, som ble revet samme år, og skuespillerensemblet og enkelte oppsetninger ble overført herfra. Den siste generasjonen av skuespillere på Christiania Theater ble dermed den første på Nationaltheatret. Veteraner var Sofie Parelius, Lucie Wolf, Hans Brun, Henrik Klausen, Jens Selmer og Berent Schancke. Blant de yngre kreftene, som kom til å forme Nationaltheatrets profil, var Egil Eide, Ludvig Bergh, Halfdan Christensen, Johan Løvaas, August Oddvar, Ragna Wettergreen og ikke minst Johanne Dybwad. Ekteparet Alma og Johan Fahlstrøm, som nylig hadde etablert Centralteatret, ble også engasjert, men de sluttet begge i 1903 for å drive eget teater. Hauk Aabel ble engasjert fra 1900. Bjørn Bjørnson ble den første teatersjefen. Ledende instruktører foruten ham selv var Johanne Dybwad og Halfdan Christensen. Orkesteret ble overført fra Christiania Theater med en egen støtteordning. Det ble utvidet til 43 musikere og fikk Johan Halvorsen som musikksjef.

Nationaltheatrets navn forpliktet. Å oppføre norsk dramatikk, gammel og ny, var et viktig mandat. Nationaltheatrets første oppsetning av «Peer Gynt», i 1900 med Edvard Griegs musikk, ble en stor publikumssuksess. Bjørnstjerne Bjørnsons siste stykker ble uroppført i tur og orden, med «Når den ny vin blomstrer» (1909) som det aller siste. Stykker av Jonas Lie, Vilhelm Krag, Gunnar Heiberg, Peter Egge, Jacob Breda Bull og andre norske forfattere var også med og preget de første sesongene. Repertoaret var ellers variert. Uten statsstøtte ble driften i praksis som et privateid teater, hvor man trengte «trekkstykker» som ga økonomisk overskudd. Stor økonomisk gevinst ga norgespremieren på operetten «Den glade enke» av Franz Lehár i 1906. Nationaltheatret var fra starten også operahus for byen (se nedenfor) med 1-2 oppsetninger hver sesong.

Økonomien var bekymringsfull i de første tiårene, men Stortinget avslo søknadene om støtte. I 1919 måtte teatret derfor kvitte seg med orkesteret og operaen. Musikerne dannet i stedet grunnstammen i Filharmonisk Selskaps Orkester (i dag Oslo-Filharmonien), som ble etablert samme år. På slutten av 1920-tallet kom imidlertid den første statsstøtten og ble fulgt av en gradvis opptrapping av det statlige engasjementet.

Noen av forestillingene var politisk eller moralsk kontroversielle i samtiden. Gunnar Heibergs «Paradesengen», som i lett forkledd form skildret politikken rundt og utnyttelsen av Bjørnstjerne Bjørnsons død, førte til pipekonsert i 1914. Marc Connellys «Guds grønne enger», som ble satt opp i 1933, skildret Det gamle testamente i en naivistisk visjon med fattige svarte amerikanere, og hadde Gud på den lange rollelisten over bibelske personer. Oppsetningen utløste en blasfemidebatt i Stortinget, med krav om at stykket skulle tas av plakaten.

Barnestykket «Reisen til Julestjernen», som var skrevet av teatrets daværende økonomidirektør Sverre Brandt og som fikk urpremiere i romjulen 1924, ble en varig suksess for teatret. I 1920- og 1930-årene kom en ny skuespillergenerasjon, med blant andre Aase Bye, Olafr Havrevold, Alfred Maurstad og Tore Segelcke. De tre søstrene Gerd Grieg, Ada Kramm og Aud Richter, alle født Egede-Nissen, var viktige krefter. På slutten av 1930-tallet ble Ella Hval og Per Aabel engasjert.

Den 9. april 1940 ble Norge invadert av Nazi-Tyskland. Høsten 1940 arrangerte okkupasjonsmakten operagjestespill på Nationaltheatret, men valgte deretter å etablere sin egen tyskspråklige scene over gata i det tidligere Casino. Våren 1941 kom teatret i konflikt med NS-myndighetene. Skuespillerne streiket, og 26. juni 1941 ble styret med styreformannen Harald Grieg arrestert og internert på Grini. Høsten 1941 ble også teatersjef Axel Otto Normann avskjediget og arrestert. Ny teatersjef ble Gustav Berg-Jæger, som var utnevnt av NS-kulturministeren Gulbrand Lunde. Etter dette ble teateret boikottet av mange publikummere. Den 8. oktober 1943 var det brann i teatret, blant annet i kuppelen. Jernteppet, sprinkleranlegget og en stor innsats fra brannvesenet hindret at det utviklet seg til en storbrann. Men scenegulvet, forteppet (som teatermaler Jens Wang hadde laget til teatrets åpning), snoreloftet og en del rekvisitter ble ødelagt.

Det store orkesteret med Johan Halvorsen som dirigent gjorde at Nationaltheatret også var byens ledende musikkinstitusjon i de første tyve sesongene. Man ga en rekke konserter hver sesong, de fleste på Nationaltheatrets egen scene, og musikerne utgjorde dessuten kjernen i Musikforeningens Orkester. Orkesteret satte sitt preg på mange teateroppsetninger, blant annet med Johan Halvorsens nyskrevne musikk.

Ved siden av skuespillet var Nationaltheatret opera for hovedstaden i to perioder, 1899–1919 og 1929–1950. Det var gjerne 1–2 operaoppsetninger hver sesong, blant annet kom norgespremierene på Wagners «Den flygende hollender», Puccinis «Madama Butterfly», Verdis «Aida» og Tsjajkovskijs «Eugen Onegin». Operasangere som Kaja Eide Norena, Kirsten Flagstad og Erik Bye fikk sin debut på Nationaltheatret. Operaforestilingene var kostbare, men ble til gjengjeld lagt til de delene av sesongen hvor besøket tradisjonelt kunne være tynt, blant annet på forsommeren. Operaen ble lagt ned i 1919, men kom i gang igjen i 1929 i samarbeid med Norsk Operasangerforbund. Blant annet kom norgespremierene på Wagners «Tristan og Isolde» i 1932 og «Mestersangerne i Nürnberg» i 1933.

I de første etterkrigsårene var det Gerda Ring og Knut Hergel som stod for de fleste iscenesettelsene. Etterkrigsgenerasjonen av skuespillere ved Nationaltheatret talte navn som Wenche Foss, Arne Bang-Hansen, Mona Hofland, Henki Kolstad, Espen Skjønberg, Tor Stokke, Monna Tandberg og Knut Wigert.

Fra 1959 leide Nationaltheatret Centralteatret som biscene. Denne ordningen ble avviklet da Amfiscenen ble åpnet i 1963. Den første amfiscenen ble i 1980 erstattet av en ny ved arkitekt Ole-Carl Øien. I 1977 kom Torshovteatret til som biscene i bydelen Torshov.

Skuespillere fra 1970-årene og 1980-årene av var blant andre Lise Fjeldstad, Anne Marit Jacobsen, Nils Ole Oftebro og Sverre Anker Ousdal. Blant instruktørene var Edith Roger, Kirsten Sørlie og Stein Winge, i tillegg til teatersjefene. Den 9. oktober 1980 ble sceneområdet igjen ødelagt av brann. Restaureringsarbeidene kom i gang 1984 ledet av arkitektene Lund og Slaatto, etter at bygningen var blitt fredet i 1983. Hovedscenen ble gjenåpnet etter brannen høsten 1985 med en ny oppsetning av «Peer Gynt».

TOS

Teatersjefer 1899–1908 Bjørn Bjørnson 1908–11 Vilhelm Krag 1911–23 Halfdan Christensen 1923–27 Bjørn Bjørnson 1928–30 Einar Skavlan 1930–33 Halfdan Christensen 1933–34 Anton Rønneberg 1934–35 J. H. Wiers-Jenssen 1935–41 Axel Otto Normann 1941–45 Gustav Berg-Jæger 1945–46 Axel Otto Normann 1946–60 Knut Hergel 1960–61 Carl Fredrik Engelstad 1961–67 Erik Kristen-Johanssen 1967–78 Arild Brinchmann 1978–86 Toralv Maurstad 1986–87 Kjetil Bang-Hansen 1988–89 Ellen Horn, Ole-Jørgen Nilsen og Sverre Rødahl 1990–92 Stein Winge 1992–2000 Ellen Horn 2000–08 Eirik Stubø 2009–20 Hanne Tømta 2021– Kristian Seltun