17. mai-feiringen

17. mai-feiringen har sin spesielle historie i hovedstaden, hvor den utviklet seg i skjæringspunktet mellom statsmakten (Stortinget) og åndslivet (Universitetet). Det første forsøk på å lage en nasjonal fest ble gjort ved Grunnlovens 10-årsdag 1824. Stortingsrepresentantene sluttet begeistret opp om tanken, men bøyde lydig unna for motstanden fra unionskongen Karl Johan. Festlighetene ble derfor begrenset til Studentersamfundet og privat feiring på skjenkestedet Punschebollen i Frognerveien.

I 1825 ble dagen markert ved private sammenkomster og ved flagging fra skip på havnen, men året etter advarte kongen embetsmennene mot å delta i noen form for feiring. I 1827 holdt Stortinget festmiddag. Stattholderen, som ikke hadde hevdet kongens syn, fikk avskjed samme år. Året etter møtte Karl Johan selv opp i Christiania, forsterket garnisonen og fikk Stortinget med på en enstemmig beslutning om at dagen ikke skulle feires. 17. mai 1829 – da dagen falt på en søndag – ble det igjen holdt fest i Studentersamfundet. At dagen skulle bli særlig minneverdig nettopp dette året, skyldtes tilfeldighetene som førte til militær innblanding og det beryktede Torvslaget. Neste år ble 22 personer arrestert i løpet av formiddagen. Men dette vellykkede inngrep fra myndighetene var den siste offentlige motstand mot feiringen inntil den tyske okkupasjonen i 1940-årene.

17. mai 1833 talte Henrik Wergeland ved avdukningen av Krohgstøtten, og heretter var dagen godtatt som Norges nasjonaldag. I 1836 feiret også Stortinget 17. mai-fest. Karl Johan grep aldri mer inn, men først etter hans død 1844 ble borgertog og offentlige taler et fast årlig opplegg. Krohgstøtten var i unionstiden midtpunktet i feiringen, hit gikk også det første barnetoget 1870. Den første avsynging av «Ja, vi elsker» foregikk derimot på Slottsplassen 1864, ved feiringen av av 50-årsdagen for Grunnloven. Samme dag holdt Ole Bull en folkekonsert for 4000 tilhørere på Klingenberg.

Bjørnstjerne Bjørnson hadde tatt opp arven etter Wergeland som dagens ildsjel og fremste festtaler. Barnetoget regnes som hans idé, men visstnok var det Bjørnsons venn, rektor Qvam, som arrangerte det første barnetog ved sin skole i 1869, og Bjørnson tok opp ideen etter ham. Det som avisene kalte «Smaagutternes Flagtog 17. mai» samlet 1800–2000 skolegutter og startet en skikk som kom til å spre seg til alle skoler i landet. Dette skjedde etter hvert på bekostning av borgertogene, slik at 17. mai mer og mer kom til å bli en barnas festdag. Småpikene kom med i toget fra 1889, til å begynne med hadde de blomsterkrans i håret i stedet for flagg. Fra 1870-årene gikk 17. mai-prosesjonen forbi Youngs gate 9, der eidsvollsmannen Thomas Konow bodde. Han var den lengstlevende av eidsvollsmennene og døde 1881. Siden 1906 har defileringen forbi kongefamilien på slottsbalkongen vært høydepunktet i feiringen. Fra 1996 går barnetoget motsatt vei opp Slottsbakken og ender på Rådhusplassen. 17. mai-komitéen i Oslo har vært opptatt av at nasjonaldagen også er en dag for nordmenn med utenlandsk bakgrunn. I 1999 ble Rubina Rana, bystyremedlem med familierøtter i Pakistan, den første med ikke-vestlig bakgrunn som ledet komitéen og dermed gikk først i barnetoget.

Fra annen halvdel av 1880-årene har også russen vært med å prege dagen. Det første russetoget ble arrangert i 1884. Pikene, som hadde kunnet ta artium fra 1882, fikk delta i russetoget fra 1889. Siden hovedstadens artianere i 1905 begynte med røde russeluer, har også deres medvirkning satt et fargerikt preg på dagen. Russetoget endte tidligere opp på Eidsvolls plass med tale fra Henrik Wergeland-statuens sokkel. Statuen ble avslørt 17. mai 1881 med tale av Bjørnson. Tordenskiolds statue ble avduket 17. mai 1901, Nordraaks statue på dagen 10 år etter. Til de faste arrangementer 17. mai hører også seremonier ved gravstedene til Christian Magnus Falsen, oberst Krebs, Henrik Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnson.