Villa Grande

Villa Grande, Huk aveny 56, Quislings residens under krigen (1941–45), da kalt «Gimle». Den store borglignende murbygningen ved Huk er Oslos største bygningsmonument fra krigsårene. Nå holder Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) til her.

Bygningshistorie.

Bygningen har en merkelig historie. Opprinnelig var dette en stor, men ikke helt uvanlig nybarokk jobbetidsvilla fra den første verdenskrigs tid. Den ble påbegynt 1917 av Sam Eyde. Kort etter flyttet Eyde til Semb hovedgård ved Semsvannet i Borre og solgte den påbegynte villaen til skipsreder Henrik Østervold. Han fortsatte byggearbeidene en tid, men det var vanskelige tider og Østervold måtte til slutt selge det uferdige bygget til Aker kommune sammen med hele Huk-området. Kommunen hadde planer om å bruke villaen til folkeskole, men det store bygget var uegnet som barneskole. Dermed ble villaen i første halvdel av 1920-årene stående som et uferdig råbygg, et hus Bygdøys barn syntes var stort og litt skummelt. I skogen ved den dystre villaen skjedde det i tillegg dramatiske og nifse ting i disse årene. Dette var i forbudstiden, og det hendte ikke sjelden at det var båtjakter på fjorden og forfølgelser og skyting mellom politi og smuglere i Kongeskogen nattestid. Gutter på Bygdøy lekte ikke «pol’ti og røver» den gang, men «pol’ti og smugler».

I 1926 ble Oslo kommune tilbudt å kjøpe villaen av Aker kommune. Planen var at Oslo kommune etter kjøpet skulle forære villaen til staten, som her kunne innrede egnede lokaler for Meteorologisk Institutt med Værvarslingen installert i villaens tårn. Instituttet hadde hatt flere tilholdssteder i Oslo sentrum, fra 1914 i Store Strandgate (Fred. Olsens gate) 11. Men Oslo formannskap hadde ikke råd. Redningen ble en pengegave fra skipsreder Wilhelm Wilhelmsen, slik at staten kunne få Villa Grande til Meteorologisk Institutt. Kjøpet ble foretatt i 1928. Det viste seg imidlertid at Huk ikke var noe ideelt sted for værobservasjoner, og da Universitetet i disse årene var i ferd med å etablere seg på Blindern, endte det med at Meteorologisk Institutt etter hvert også havnet her.

Ombyggingen av villaen til førerborgen «Gimle».

Igjen stod så det digre huset, som nå var eid av staten, tomt og ubrukt, noe det gjorde helt til våren 1941. Da ble bygningen overført til Innenriksdepartementets budsjett. Bakgrunnen for at NS-myndighetene hadde kastet sine øyne på Villa Grande, var at Vidkun Quisling var blitt politisk leder for en «regjering» bestående av konstituerte statsråder utnevnt av Reichskommissar Terboven. 1. februar 1942 skulle han tiltre rollen som «statsleder» med tittelen ministerpresident, og måtte derfor ha en bolig som passet bedre for landets fører enn leiligheten i Erling Skjalgssons gate 26. Boligen måtte være representativ, egne seg både for privatliv og selskapelighet, og måtte være sikret med vakter, bunker osv. Villa Grande egnet seg godt til slik bruk. Quisling overtok derfor eiendommen og satte i gang storstilte ombyggings- og innredningsarbeider. Arkitekter var Wilhelm Essendrop og Leif Egeberg, begge med flere oppdrag for NS-styret, noe som førte til at de begge ble dømt til tvangsarbeid og inndragning av penger i rettsoppgjøret etter krigen.

Ombyggingen og istandsettelsen av den gamle villaen, der rundt 200 mann deltok, var et meget omfattende arbeid som tok nesten et år. Begge fløyene ble påbygd, men den mest synlige endringen var ombyggingen av tårnet. Det hadde opprinnelig en nybarokk tårnhjelm, men fikk nå et kraftig middelaldersk borgtårn med pyramidetak. Ønsket var åpenbart å endre utseendet på huset slik at det fremstod som en høvdingborg, og ikke som en gammel skipsredervilla. Inngangspartiet fikk et utbygg med et vindfang i tre med baldakin og kraftige søyler, i gavlfeltet ble NS-ørnen med solkorset plassert.

Innredningsarbeidene som Essendrop og Maria Quisling samarbeidet om, var også et svært omfattende arbeid, da det dreide seg om 82 værelser i det tyve år gamle råbygget. Bortsett fra en «hirdhall» i en slags nasjonal stil, fikk det hele et solid, borgerlig preg. Interiørenes utforming og materialbruk er preget av tidens litt konservative, tilbakeskuende stil med en del innslag av nybarokk, slik man også finner i mange av 1930-årenes vestkantvillaer. Flere av rommene, blant annet den store spisesalen, har brune veggpaneler og kassettert tak, en type interiør som også var moderne i Tyskland. Maria og Vidkun Quisling hadde selv mange fine møbler, og 130 malerier og andre kunstgjenstander, til dels kjøpt i Moskva i slutten av 1920-årene, men dette var selvsagt altfor lite til alle de rommene som nå skulle møbleres. Mye ble kjøpt i byens beste forretninger, men en stor del av det som havnet i stuene og salongene var også stjålet fra rekvirerte hus og leiligheter. Fra Slottet tok de et kaminur, noen møbler og et bilde av Napoleon. Fra Det Norske Selskap som ble rekvirert av tyskerne, tok de et komplett sølvbestikk med inngraver NS på skaftene, og en del møbler. Bortsett fra det private badet og soveværelset, som var ganske moderne innredet, var de fleste rommene møblert med stilmøbler fra forskjellige perioder. Det er vel ikke urimelig å tenke seg at mens føreren selv ville at huset skulle fremstå som en kraftig, norrøn borg, ønsket fru Maria at interiørene skulle ha et litt mer elegant slottspreg; dette forsvant selvsagt da huset ble tømt for møbler og kunst etter krigen. Kostnadene totalt beløp seg til 5,6 mill. kr. etter datidens kroneverdi, noe som nå ville tilsvart over 100 millioner kroner. Da huset var innflytningsklart, ble det tatt i bruk under det norrøne navnet Gimle.

Mellom 1941 og 1945 kjøpte staten hele Aker kommunes tomt med park og strand og eksproprierte eiendommene til de nærmeste naboene for å øke sikkerheten ytterligere. Ytterst på Huk fikk Quisling oppført et stort badehus, det som nå er ombygd til sommerrestauranten Hukodden Strandrestaurant.

Residensen

I månedsskiftet oktober/november 1941 flyttet ekteparet Quisling fra Frogner til Bygdøy. Her kunne de etter hvert bo trygt og luksuriøst med rømningsveier og tilfluktsrom. Bunkeren med tilfluktsrommet ligger i kjelleren, er 67 m² stort og har hvelvede tak og 2,4 meter tykke vegger forsterket med armeringsjern og stein. Her er flere rom, blant annet et operasjonsrom og sykefasiliteter. Bunkeren stod antagelig ferdig i 1943, men ble lite brukt, da Gimle aldri ble utsatt for bombeangrep.

Gimle hadde en fast vaktstyrke fra Førergarden samt en gruppe tidligere frontkjempere og unge som stod vakt om sin fører. Den siste gruppen ble kalt «Gjestene» etter sagaens hird som stod til disposisjon for kongen eller høvdingen. De bodde i en villa som lå bare et steinkast fra Gimle. «Gjestene» hadde ansvaret for den indre sikkerheten, mens den ordinære vaktstyrken og en egen politiavdeling var postert rundt Gimle dag og natt.

Ekteparet Quisling levde på stor fot; til selskapene de arrangerte, ble det servert utsøkt mat og vin av beste merke, Gimle var kjent for sitt utmerkede kjøkken. På Quislings 55-årsdag 18. juli 1942 ble det holdt et stort fødselsdagsselskap, og så sent som i oktober 1944 ble det arrangert en storstilt førermiddag med 59 gjester rundt bordet i den store spisesalen. På vanlige dager ble Quisling kjørt i sin store Mercedes frem og tilbake til Slottet, der han hadde sitt kontor.

Etterkrigstiden

Etter krigen er huset blitt brukt til mye forskjellig. Det var fra mai 1945 hovedkvarter for Sir Andrew Thorne og hans stab, til han forlot Norge i slutten av oktober. Denne høsten utførte Hærens tekniske ingeniørstab diverse bygningsmessige arbeider her. Senere var bygningen fransk ambassade, rehabiliteringshjem under Ullevål sykehus, helsesøsterskole og utdanningssenter for helsepersonell, med nytt internat/hybelbygg. Siden 2005 har huset blitt brukt som Holocaust-senter, rehabilitert og innredet for dette formålet. Men fremdeles rager Gimleborgens tårn over trærne på Huk, synlig fra store deler av byen, fra øyene, Nesodden og langt ute i fjorden. Så mens tyske leiranlegg og befestninger, Snorre-bautaen på Nisseberget og den tyske æreskirkegården på Ekeberg er fjernet, har vi her ytterst på Bygdøy bevart et ruvende krigsminne om Vidkun Quisling og hans tid som ministerpresident, trolig med Norges best bevarte interiører fra nazitiden og en restaurert bunker som nå er åpnet for publikum.