Ljan gård

Ljan, flere gårder med gnr. 185, 193 og 194, har navn etter et norrønt elvenavn Ljǫrn, betydningen er ukjent. Gården nevnes første gang 1308. I middelalderen var den delt i to, Østre og Vestre Ljan. I lensregnskapene fra 1600-tallet oppføres fire Ljansgårder. En av disse, Lille-Ljan, som tilhørte kronen er imidlertid ikke nevnt etter 1650. De tre andre gårdene er:

1. Øvre Ljan, gnr. 185/1, Herregårdsveien 40, tidligere kalt Østre Ljan, senere også Store Ljan. Tilhørte sogneprestembetet i Christiania, men ble frasolgt dette 1848. Gården ble kjøpt av Helle Ingier 1873, og fulgte siden Ljansgodset. Jordveien er dels nedbygd, dels lagt ut til friarealer. Bygningene står fortsatt og huser nå Bokollektiv Øst, drevet av Oslo kommune.

2. Nedre Ljan, gnr. 194/1, tidligere kalt Nordre og Vestre Ljan, var bondegods, og ble 1869 solgt til M. & H. Ingier og gikk inn i Ljansgodset. Alle hus er revet, gårdens beliggenhet er ukjent.

3. Stubljan, gnr. 193/1, lå ved Hvervenbukta. Gården var bondegods og ble utskilt fra Nedre Ljan omkring 1600. Den ble opprinnelig kalt Søndre Ljan, men fikk senere navn etter den første eieren, Christopher Nilssøn Stub. Omkring 1700 kom Stubljan på samme hånd som Hvitebjørngodset i Oppegård og dannet Ljansgodset, som hadde store landeiendommer. Peder Holter kjøpte gården 1765 og oppførte den hovedbygningen som stod til 1913, da gården brant ned. Etter Holters død overtok enken, Maren Juel, og hennes tredje mann, statsråd Marcus Gjøe Rosenkrantz, solgte gården 1799 til Lars Ingier. Restene av gårds- og parkanlegget fra 1700-tallet er fredet, deriblant lysthuset i forblendet bindingsverk med mansardtak. To portnerboliger ved parkeringsplassen i Hvervenbukta, oppført 1898.

Referanser til denne artikkelen

Herregårdsveien, Liadalen, Stubljan