Fjordbåtene
Fjordbåtene. Lokalbåttrafikken i indre Oslofjord kan føre sin historie tilbake til 1850-årene. Før jernbanens tid var lokalbåtene det dominerende transportmiddelet for passasjerer og gods mellom byen og bygdene omkring fjorden, men båttrafikken økte i omfang også etter at banene åpnet. På det meste drev rundt 50 forskjellige lokale dampskipsselskaper fart på fjorden. 18 av dem hadde ruter som gikk lenger sør enn Drøbak. Veksten av fjordbåttrafikken skyldtes i første rekke sommervillaene som fra 1870-årene begynte å bre seg på øyer og langs strender. Bygdøy, Fornebulandet, Snarøya, Askerlandet og Hurum fikk etter hvert sine landsteder og sommerhytter; også på østsiden reiste Kristiania-borgerne sine fritidshus i sveitserstil, og Sjursøya, Ormøya og Malmøya ble forvandlet fra fiskersteder til ferieparadis. Som årene gikk fortsatte byggingen av landsteder på begge sider av Bunnefjorden og langs Nesoddens vestside sørover til Drøbak og enda lenger. Familiene tilbrakte hele sommeren langs fjorden. Familiefedrene måtte passe sitt arbeid i byen, men når arbeidsdagen eller arbeidsuken var over stevnet «pappabåtene» i kappseilas ut fra bryggene og la et røykteppe over havnen før de spredte seg mot øst og vest utover fjorden. På enkelte strekninger kunne busstrafikken konkurrere om passasjerene fra 1920-årene av, men ikke før de fleste familier hadde sin egen bil var lokalbåtenes storhetstid over.
Trafikken i indre Oslofjord.
Den første lokalrute i indre Oslofjord ble trafikkert av Christiania og Omegn Dampskibsselskab med hjulbåten «Dragen» som 1856 gikk i fart mellom byen, Bunnefjorden og Sandvika. Første lokale rute innenfor nåværende bygrense kom i drift 1857. Da satte et privat interessentskap hjulbåten «Bygdø» i fart mellom Christiania og Ladegårdsøen. I 1865 ble driften modernisert med et nytt dampskip, «Oscar», i regi av det nystartede Ladegaardsøens Dampskibsselskab, senere kjent som Bygdø Dampskibsselskab. Skipet gikk fra Pipervika og anløp Langvik. Rederiet anskaffet i 1890-årene to symmetriske 2-retningsferger med navnene «Louise 1» og «Louise 2». I 1884 hadde selskapet fått konkurranse av Bygdø nye Dampskibsselskab som hadde sikret seg anløpsrettigheter ved brygger som lå under Kongsgården: Sæterhytten, Rohdeløkken og Oscarshall i Frognerkilen og Bygdø Sjøbad ved Bestumkilen. I tillegg til de tre små dampskipene «Eugen», «Axel» og «Carl», satte Bygdø nye Dampskibsselskab i 1890-årene også i drift de mye større D/S «Oscar» og D/S «Bygdø», men med så stor og kostnadskrevende tonnasje måtte selskapet allerede ved århundreskiftet se seg utkonkurrert av de nye Framnes-fergene. Det var Huk Aktieselskab, stiftet 1897, som innførte disse fergene som skulle sette sitt preg på Bygdøy-farten i mange år fremover. Huk A/S anskaffet i alt 5 ferger, D/F «Framnæs» 1–5, og var i 1912 blitt enerådende i trafikken på Bygdøy. De små hendige fergene, like i begge ender, gikk i fart både mellom Framnes ved Skillebekk og Bygdøy og mellom Bygdøy og Pipervika. Økte kullpriser under den første verdenskrig førte til at Huk A/S gikk konkurs 1917, men trafikken ble ført videre av det nydannede Skibsaktieselskabet Bygdøfærgerne. Siden 1951 administreres og drives dette selskapet av A/S Båtservice som hadde begynt med sightseeing-trafikk 1946. Selskapet anskaffet etter hvert nye, moderne båter, som fremdeles er i trafikk. Siden 1948 har båttrafikken til Bygdøy vært begrenset til sommersesongen. – Se også Bygdøy-fergene og Båtservice.
1866–1928 var det rutebåtforbindelse mellom Palébryggen i Bjørvika og øyene utenfor Bekkelaget som nå har broforbindelse. Det var Christiania–Oslo Dampskibsselskab som i 1866 innførte båtforbindelse til Ormøya med D/S «Sirius». Fra 1872 ble den legendariske D/S «Ceres»satt inn i denne farten. 1876 gikk selskapet konkurs, og «Ceres» ble overtatt av det nye Christiania–Ormsund Dampskibsselskab som betjente Malmøya, Ulvøya, Ormøya og den dengang idylliske Sjursøya.
Båttrafikken til Hovedøya og de andre øyene på Oslo havn ble tatt hånd om av Kristiania Færge Indretning med robåter inntil en restauratør Christensen satte i gang en motorbåtrute til Hovedøya 1906. Senere kom M/B «Hægholmen» (1911) og M/B «Græsholmen» (1914) i trafikk på øyene. 1910 startet Kristiania Kommunale Bad (forløperen for Park- og idrettsvesenet) badebåttrafikk med «Sjøbad 1», den første av de senere så klassiske «vaskebaljene». Nå driver Oslo-Fergene A/S helårsruter fra Rådhusbrygga til Hovedøya, Bleikøya, Gressholmen, Lindøya og Nakholmen, og sommertrafikk til Langøyene. Både Oslo-Fergene og Bygdøyfergene seiler på kontrakt for Ruter AS.
Vestfjorden
Første båtrute til Snarøya kom med D/S «Snar» 1867. D/S «Duen» ble levert til Christiania–Sætre Dampskibsselskab 1877 og gikk de første årene i rute fra byen til Sætre og Drøbak, senere bare langs Askerlandet. 1893 ble «Duen» overtatt av Dampskibsaktieselskabet Asker, Røken & Hurum. Dette selskapet bygde etter hvert ut et omfattende rutenett i Vestfjorden. D/S «Asker» kom til 1893, og fjordbåtenes hurtigste damper D/S «Sport» var i fart fra 1898 (først under en annen eier). «Duen» ble 1920 avløst av «Duen 2». Selskapet ble avviklet 1951. Dampskipsselskapet A/S Vestfjorden holdt det gående ut 1950-årene med M/S «Silius».
Nesoddbåtene
Mens trafikkgrunnlaget for flere båtruter sviktet da privatbilismen ble overmektig, er båtforbindelsen til Nesodden fortsatt viktig. Tusenvis av daglige arbeidsreisende fraktes fra Nesoddtangen til Aker Brygge, og overfarten tar bare 15 minutter med hurtigbåt, mens landeveien til sammenligning er 47 km. Rutebåtene til Nesodden kom i gang 1874 da A/S Bundefjord Dampskibsselskab ble stiftet, bl.a. med britiske interessenter. Selskapets første båt var D/S «Bundefjord», en hjuldamper anskaffet fra Storbritannia. Allerede i 1875 ble den avløst av en skruebåt som fikk samme navn. Selskapet utvidet og hadde anløp ved en lang rekke brygger på begge sider av Bunnefjorden.
1892 startet et nytt selskap, Nesodden Dampskibsselskab, trafikk på Nesoddens vestside med D/S «Jona». Etter hvert ble trafikken utvidet med flere båter, bl.a. D/S «Kronprins Olav» fra 1908 (under den annen verdenskrig omdøpt til «Sjøstrand»), D/S «Spro» fra 1918, D/S «Fagerstrand» (1923), D/S «Nesodtangen» (1929) og D/S «Fjellstrand» (1935). Båtene anløp et stort antall brygger fra Nesoddtangen til Drøbak. 1942 ble Bundefjord Dampskibsselskab og Nesodden Dampskibsselskab slått sammen til Nesodden–Bundefjord Dampskipsselskap A/S. Dette selskapet hadde frem til 2009 fire båter i daglig fart mellom Aker Brygge og Nesodden («Bamse Brakar», «Dronningen», «Huldra» og «Smørbukk»). De to siste er fortsatt i bruk som reservebåter. Hurtigbåten «Prinsen» kjørte pendlerrute Aker Brygge–Vollen–Slemmestad samt hurtigsbåttrafikk mellom Aker Brygge og Nesodden. Den ble 2009 solgt til Dubai.
Fra 2009 ble trafikken til Nesodden drevet av selskapet Tide Sjø, som satte fem nye båter i drift på strekningen: «Kongen» (plass til 600 passasjerer), «Dronningen» (600), «Prinsen» (600), «Baronessen» (180) og «Baronen» (250). De to siste er hurtigbåter som også trafikkerer rutene til Vollen og Lysaker–Nesoddtangen. I 2012 skiftet selskapet navn til Norled, et selskap som eies av Norled Holding, som igjen er eid av Det Stavangerske Dampskibsselskab, noe som vises ved Stavangerskes rederiflagg og logo (selskapets skorsteiner var svarte med tre røde ringer). Selskapets trafikk drives på oppdrag fra Ruter A/S.