Sogn gård

Sogn, to gårder med gnr. 49 og 50. Gårdsnavnet er opprinnelig betegnelsen på vannet nord for gårdene, det nåværende Sognsvann, og er antagelig avledet av norrønt súga, å suge.

1. Vestre Sogn, gnr. 49/13, Sognsveien 85, var klostergods i 1550-årene, og krongods frem til 1662. I 1672 ble den solgt til oppsitteren. Den ble delt og var leilendingsbruk på ny frem til 1719. Gården fulgte Sognfamilien fra 1798 til 1887. I 1896 ble den solgt til Kristiania kommune. I dag er bare våningshuset (oppført ca. 1800, tilbygd i 1830-årene) bevart, det ligger midt blant blokkene i studentbyen på Sogn og brukes siden 1974 som barnehage. Det gamle våningshuset er markert med et av Oslo Byes Vels blå skilt. På vestsiden av Sognsveien ligger Smia, en plass, opprinnelig smie, med våningshus fra ca. 1850, fradelt Vestre Sogn.

Gården hadde fire husmannsplasser i 1771: Rabben, Sandbu, Dammen og Skjeggerud.

2. Østre Sogn, gnr. 50/1 (1903), lå ved Sognsveien der øvre del av studentbyen nå ligger. Gården nevnes første gang på 1300-tallet. I 1617 var gården kannikegods. I 1669 var nesten hele gården privateid, men Nannestad kirke eide en liten part. I 1672 ble gården solgt til oppsitteren Hans Hanssøn Sogn, og den forble i bondeselveie. I 1771 hadde gården en husmannsplass, Bråten. I nyere tid ble Sandås fradelt, og gården hadde tre husmannsplasser: Sandbråten, Stubberud og Bakken. Gården ble revet for utbyggingen av studentbyen på Sogn.