Ekebergsletta

«Norge» var et mellomstort, halvstivt luftskip. Roald Amundsen og Umberto Nobile benyttet luftskipet til å fly over Nordpolen i 1926. «Norge» fortøyde til ankermasta på Ekeberg i Oslo 14. april 1926.

Ekebergsletta, et 600 daa stort område på nordre del av Ekebergplatået, bydel Nordstrand, tidligere et oppdyrket areal som tilhørte Ekeberg gård. Christiania var lenge en liten by og hadde mange løkker der byboerne høstet høy til hestene og kyrene sine, men etter hvert som byen vokste og hesten fremdeles var viktigste trekkraft, ble det stor etterspørsel etter høy. Stamhuset Ekeberg kunne i likhet med Nedre Foss på Grünerløkka satse på høysalg til heste- og ku-eierne i byen. Ekebergsletta tok etter høyslåtten imot kvegdrifter sørfra. Mot betaling kunne dyrene beite på stubbmarka. Her møtte driftekarene byens hestekarer, kvegrøktere og ikke minst slaktere. Østfoldinger og svensker kunne vende hjem med tiltrengte kontanter, byfolk hadde fått slaktedyr, trekkdyr og melkekyr.

Etter en serie grunnervervelser ble hele området kommunal eiendom 1920. Skog- og naturarealer på i alt mer enn 2000 daa ble etter hvert underlagt Parkvesenet som friluftsområde og naturpark.

I området finnes en rekke fredede fornminner: 65 gravhauger, to helleristninger, to skålgroper. På Ekebergsletta landet luftskipet Norge med Roald Amundsen på veien til Nordpolen 14. april 1926. Det var reist en 35 meter høy luftskipsmast. Masten ble fjernet under krigen da den sto ved tyske luftvernbatterier. Minnesmerke med plakett og synlig 3 fundamenter for mast. Stedet er skiltet fra Ekebergveien.

Ekebergsletta under okkupasjonen

Ekebergsletta ble under den tyske okkupasjonen brukt til et stort luftvernbatteri, kalt Grosskampfbatterie Anton. Området var avsperret med piggtrådgjerder og landminer. Inne på området var det plassert store luftvernkanoner, ammunisjonslager, drivstofflager, en stor radarskjerm ved Smedstua, ildledersentralen lå i en bunker under Ekebergrestauranten og to radiosambandsstasjoner, en av dem lå på vestsiden av Ekebergveien, den andre var primært en lyttestasjon på Brannfjell. De var underlagt marinen, men betjente også den tyske hæren og Luftwaffe og hadde direkte telefonlinjer til Sjømannsskolen, Gardermoen, Kjeller, Fornebu og Samfunnshuset i Oslo, der Luftwaffes etterretningstjeneste, Luftflotte 5, Luftnachrichtengruppe, hadde sine kontorer. Ved disse installasjonene var det mannskaps- og kontorbrakker. I alt lå mer enn 20 brakker i og rundt luftvernbatteriet.

Selve batteriet lå øst for Ekebergveien innenfor et område begrenset av Ekebergveien, trikkelinjen til Simensbråten, der det nå går en gangvei, og Brannfjellveien. Dette var et såkalt Flak-batteri, en tysk forkortelse for Fliegerabwehrkanone, et antiluftskytsbatteri. Dette var Batterie 3 av Flak Abteilung 561 Schwere Stab og Flak Abteilung 527 Stab under Flakregiment 162 med kodenavnet Anton. De 18 store 88 mm kaliber luftvernkanonene ble betjent av 250 mann, organisert med fire og fire kanoner med sentralsikte. Siktene var sentralkoblet med lytteapparater. Instrumenter og apparater var drevet med pressluft med nødaggregater. Ledninger, kabler og skyts lå nedgravd og beskyttet av jordvoller. Ammunisjonslagrene med 4000–5000 skudd ble oppbevart i syv underjordiske bunkere. Også mannskapsrommene lå under bakken. Brakkene inne i batteriet var enten tomme eller ble brut av sovjetiske krigsfanger som tilhørte en såkalt Aussenkommando fra Stalag 303. I begynnelsen av april 1945 var 425 krigsfanger underlagt Flak regiment 162 Abteilung II B. ifølge en tysk oversikt. De ble brukt til forefallende arbeid tilknyttet batteriet. Området hadde også et depot for lettere skyts som kunne fraktes med trekkbiler til forskjellige steder i Oslo-området. Når det digre batteriet fyrte løs under flyalarmer, ble det et voldsomt lufttrykk og kraftige rystelser i bakken, og granatsplintene haglet i området. Dette førte til erstatningssaker fra huseiere som fikk vinduene sine knust. Antall kanoner varierte under krigen, og det var planer om å øke det til 40, men fra høsten 1944 til frigjøringen ble antallet på 18 beholdt, selv om batteriet var oppsatt for 22 kanoner.

Etter frigjøringen ble radiosambandstasjonen overtatt av allierte tropper. I juni lå fremdeles tyske mannskaper forlagt i tilknytning til kanonbatteriet. Etter en grundig opprydning og rehabilitering kunne området tas i bruk til park- og idrettsformål i 1947. Den offisielle åpningen av sletta som idrettsområde fant sted sommeren 1948. Den sentrale pådriveren i denne saken var Rolf Hofmo; en minnestein over ham er reist nord for Ekeberg Idrettshall. Av tyskernes store luftvernbatteri er det ingen ting igjen.

Norway cup på Ekebergsletta i 2011. Foto: Fredrik Birkelund / Oslo Museum

I dag ligger Ekebergsletta som et av de mest storslagne resultater av 1930-årenes parkpolitikk, som lett tilgjengelig friluftsområde for store befolkningsgrupper. Den store Landbruksutstillingen 1959 ble holdt her. Det store friområdet er i dag kanskje er mest kjent for sine fotballbaner, her ligger Ekeberg idrettspark som er hovedarena for Norway Cup.