Villa Grande
Denne artikkelen omtaler et sted
Åpne i Oslo bykart
Villa Grande, Huk aveny 56, Quislings residens under krigen (1941–45), da kalt «Gimle». Den store borglignende murbygningen ved Huk er Oslos største bygningsmonument fra krigsårene. Nå holder Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) til her.
Den store, opprinnelig nybarokke murvillaen ble påbegynt for bedriftslederen Sam Eyde (1866–1940) i 1917 (ark. Morgenstierne og Eide). Men før den var ferdig, flyttet Eyde til Sem i Borre, og villaen ble solgt til skipsreder Henrik Østervold (1878–1957) som en tid fortsatte byggearbeidene (ark. Jens Zetlitz Kielland), men måtte etter hvert gi opp prosjektet. Sammen med Huk ble Villa Grande kjøpt av Aker kommune i 1921. Det var planer om å bruke huset som folkeskole, men det egnet seg dårlig til det, derfor ble det stående halvferdig i mange år. Takket være en gave fra skipsreder Wilhelm Wilhelmsen ble Grande 1926 kjøpt av staten; tanken var nå å innrede det uferdige bygget for Meteorologisk institutt, som imidlertid senere foretrakk Blindern. Huset ble derfor fortsatt stående som et uferdig råbygg frem til 1941.
I 1941 ble bygningen overført til Innenriksdepartementets budsjett. Bakgrunnen for at NS-myndighetene nå hadde kastet sine øyne på Villa Grande, var at Vidkun Quisling var blitt politisk leder for en «regjering» bestående av konstituerte statsråder utnevnt av Reichskommissar Terboven. 1. februar 1942 skulle han tiltre rollen som «statsleder» med tittelen «ministerpresident», og måtte derfor ha en bolig som passet bedre for landets fører enn leiligheten i Erling Skjalgssons gate 26. Boligen måtte være representativ, egne seg både for privatliv og selskapelighet, og måtte være sikret med vakter, bunker osv. Villa Grande egnet seg godt til slik bruk. Quisling overtok derfor eiendommen og satte i gang storstilte ombyggings- og innredningsarbeider.
Ombyggingen og istandsettelsen av den gamle villaen, der rundt 200 mann deltok, var et meget omfattende arbeid som tok nesten et år. Begge fløyene ble påbygd, men den mest synlige endringen var ombyggingen av tårnet. Det hadde opprinnelig en nybarokk tårnhjelm, men fikk nå et kraftig middelaldersk borgtårn med pyramidetak. Ønsket var åpenbart å endre utseendet på huset slik at det fremstod som en høvdingborg og ikke som en gammel skipsredervilla. Inngangspartiet fikk et utbygg med et vindfang i tre med baldakin og kraftige søyler, i gavlfeltet ble NS-ørnen med solkorset plassert.
Innredningsarbeidene som arkitekt Wilhelm Essendrop og Maria Quisling samarbeidet om, var også et svært omfattende arbeid, da det dreide seg om 82 værelser. Bortsett fra en «hirdhall» i en slags nasjonal stil, fikk det hele et solid, borgerlig preg. Interiørenes utforming og materialbruk er preget av tidens litt konservative, tilbakeskuende stil med en del innslag av nybarokk, slik man også finner i mange av 1930-årenes vestkantvillaer. Flere av rommene, blant annet den store spisesalen, har brune veggpaneler og kassettert tak, en type interiør som også var moderne i Tyskland. Maria og Vidkun Quisling hadde selv mange fine møbler, og 130 malerier og andre kunstgjenstander, til dels kjøpt i Moskva i slutten av 1920-årene, men dette var selvsagt altfor lite til alle de rommene som nå skulle møbleres. Mye ble kjøpt i byens beste forretninger, men en stor del av det som havnet i stuene og salongene var også stjålet fra rekvirerte hus, leiligheter og såkalte jødebo. Fra Slottet tok de et kaminur, noen møbler og et bilde av Napoleon. Fra Det Norske Selskap som ble rekvirert av tyskerne, tok de et komplett sølvbestikk med NS inngravert på skaftene (!) og en del møbler. Bortsett fra det private badet og soveværelset, som var ganske moderne innredet, var de fleste rommene møblert med stilmøbler fra forskjellige perioder. Det er vel ikke urimelig å tenke seg at mens føreren selv ville at huset skulle fremstå som en kraftig, norrøn borg, ønsket fru Maria at interiørene skulle ha et litt mer elegant slottspreg; dette forsvant selvsagt da huset ble tømt for møbler og kunst etter krigen. Kostnadene totalt beløp seg til 5,6 mill. kr etter datidens kroneverdi, noe som nå ville tilsvart over 100 millioner kr. Da huset var innflytningsklart, ble det tatt i bruk under det norrøne navnet «Gimle.»
Mellom 1941 og 1945 kjøpte staten hele Aker kommunes tomt med park og strand og eksproprierte eiendommene til de nærmeste naboene for å øke sikkerheten ytterligere. Ytterst på Huk fikk Quisling oppført et stort badehus, det som nå er ombygd til sommerrestauranten «Hukodden Strandrestaurant».
I månedsskiftet oktober/november 1941 flyttet ekteparet Quisling fra Frogner til Bygdøy. Her kunne de etter hvert bo trygt og luksuriøst med rømningsveier og tilfluktsrom. Bunkeren med tilfluktsrommet ligger i kjelleren, er 67 m² stort og har hvelvede tak og 2,4 m tykke vegger forsterket med armeringsjern og stein. Her er flere rom, blant annet et operasjonsrom og sykefasiliteter. Bunkeren stod antagelig ferdig i 1943, men ble lite brukt, da «Gimle» aldri ble utsatt for bombeangrep.
«Gimle» hadde en fast vaktstyrke fra Førergarden samt en gruppe tidligere frontkjempere og unge som stod vakt om sin fører. Den siste gruppen ble kalt «Gjestene» etter sagaens hird som stod til disposisjon for kongen eller høvdingen. De bodde i en villa som lå bare et steinkast fra Gimle. «Gjestene» hadde ansvaret for den indre sikkerheten, mens den ordinære vaktstyrken og en egen politiavdeling var postert rundt Gimle dag og natt.
Ekteparet Quisling levde på stor fot; til selskapene de arrangerte, ble det servert utsøkt mat og vin av beste merke, «Gimle» var kjent for sitt utmerkede kjøkken. På Quislings 55-årsdag 18. juli 1942 ble det holdt et stort fødselsdagsselskap, og så sent som i oktober 1944 ble det arrangert en storstilt førermiddag med 59 gjester rundt bordet i den store spisesalen. På vanlige dager ble Quisling kjørt i sin store Mercedes frem og tilbake til Slottet, der han hadde sitt kontor.
Da Quisling ble arrestert ved frigjøringen, ble huset fra mai til november 1945 brukt av general Sir Andrew Thorne (1885–1970) og hans stab. Det var Frankrikes ambassade 1945–48, reservesykehus og sykehjem for kommunen 1948–62 og 1963–98 Statens utdanningssenter for helsepersonell. I 2003 ble det bestemt at bygningen for fremtiden skulle brukes som Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteters stilling i Norge. Ombyggingsarbeidene startet 2004 (ark. Telje-Torp-Aasen AS), og senteret ble offisielt innviet 2005. Hageanlegget ble ble restaurert av hagearkitektene Sundt & Thomassen i 2006. I 2021 ble tilbygget MINO på vestsiden av villaen, tegnet av Transborder Studio, ferdig. Det er et moderne innredet utstillingsareal for midlertidige utstillinger om minoriteters vilkår og andre samtidstemaer, i tillegg til undervisningsrom og verksted.
Fremdeles rager Gimleborgens tårn over trærne på Huk, synlig fra store deler av byen, fra øyene, Nesodden og langt ute i fjorden. Så mens tyske leiranlegg og befestninger, Snorre-bautaen på Nisseberget og den tyske æreskirkegården på Ekeberg er fjernet, har vi her ytterst på Bygdøy bevart et ruvende krigsminne om Vidkun Quisling og hans tid som ministerpresident, trolig med Norges best bevarte interiører fra nazitiden og en restaurert bunker som nå er åpen for publikum. ØR