Forskjell mellom versjoner av «Opera»
(9 mellomliggende revisjoner av 4 brukere er ikke vist) | |||
Linje 1: | Linje 1: | ||
− | '''Opera'''. | + | '''Opera'''. Christianias første operaforestilling fant formodentlig sted da den italienske impresarioen Stefano Pucci gjestet byen med sin trupp høsten 1794. Italienerne kom fra København med fire komiske operaer på programmet. |
− | + | Det var lenge antatt at Christianias borgere hørte opera allerede i 1749. Da besøkte kong Frederik 5 og dronning Louise byen på sin tradisjonelle norgesreise etter kroningen, og hadde med seg scenekunstnere i følget. På denne tiden virket den ledende operakomponisten Christoph Willibald Gluck i København. Men kildene viser at det er lite trolig at det var operaforestillinger i Christiania ved denne anledningen. | |
− | + | ==== 1800-tallet ==== | |
+ | Stefano Pucci og hans trupp spilte på familien Colletts scene i [[Grændsehaven]]. Der hadde James Collett latt innrede en scene hvor [[Dramatiske Selskab i Christiania|Det Dramatiske Selskab]] hadde sine amatøroppførelser. I 1802 innviet man ''Dramatiken'', en atskillig bedre teaterbygning. I samarbeid med Det Musikalske Selskab, og fra 1810 med Det Musikalske Lyceum, ble en rekke syngestykker og franske verker fra opéra comique-sjangeren fremført. I 1815 kom «Bortførelsen fra seraiet» av Wolfgang Amadeus Mozart, et tegn på at amatørene drev det langt. | ||
− | + | «Dragedukken», et populært syngespill med musikk av Friedrich Kunzen og tekst av Envold de Falsen, ble i 1804 det første hjemlige stykke musikkdramatikk som ble oppført i byen. Det Musikalske Lyceum sørget i 1825 for urpremieren på syngespillet «Fjeldeventyret» av Waldemar Thrane og Henrik Anker Bjerregaard, som ble en varig suksess. | |
− | + | Med [[Strömbergs Teater|Strömbergs Theater]] fikk Christiania i 1827 et regulært offentlig teater, og med åpningen av [[Christiania Theater]] i 1837 fikk byen en god teaterbygning som kom til å gjøre tjeneste til 1899. Christiania Theater ble også byens hovedscene for opera. Her fikk mye av det nye operarepertoaret på 1800-tallet norgespremiere, ofte ved gjestespill fra utlandet. Høsten 1849 kom en italiensk trupp og ga de første operaene av Gaetano Donizetti og Giuseppe Verdi i byen. Kapellmester Paolo Sperati ble igjen og var dirigent på Christiania Theater i mange år fremover. På andre halvpart av 1800-tallet var det flere gjestespill fra Sverige, med nye operaer av Giuseppe Verdi og med den populære «Carmen» av Georges Bizet. | |
− | + | Den egne innsatsen ble sterkere, særlig da den dyktige svenske teatersjefen Ludvig Josephson innførte blandingsdrift på Christiania Theater 1873–1877 og blant annet stod for den første Wagner-oppsetningen i Norge med «Tannhäuser» i 1876. Sopranen Olefine Moe etablerte en operascene som var i drift på [[Tivoli]] 1883–1886 og ga norgespremieren på Wagners «Lohengrin» i 1885. Jacques Offenbachs operetter gjorde sitt inntog i 1860-årene. | |
+ | |||
+ | De nye operaene fortrengte ikke umiddelbart syngespillene og den franske opéra comique, som forble populære gjennom 1800-tallet. Det Norske Theatret i [[Møllergata]] 1, som eksisterte 1852–63, fremførte ofte syngespill. Claus Pavels Riis’ «Til Sæters» inntok en fremskutt plass på repertoaret, likeså «Ervingen» av Ivar Aasen. | ||
+ | |||
+ | ==== 1900-tallet ==== | ||
+ | [[Nationaltheatret]], som åpnet i 1899, fortsatte tradisjonen fra Christiania Theater med å gi opera- og operetteforestillinger. Teatret hadde eget stort orkester frem til 1919 og i perioder også operasangere i ensemblet. Her debuterte sangere som Borghild Langaard, Kaja Eide Norena og Kirsten Flagstad. Wagners «Den flygende hollender», Puccinis «Madame Butterfly» og Verdis «Aida» fikk sine norgespremierer her i denne tiden, i egne oppsetninger og med stort sett norske solister. [[Centralteatret]], ledet av Harald Otto, hadde også opera på programmet ved siden av skuespill og operetter. | ||
+ | |||
+ | Den velstående skipsrederen Christoffer Hannevig tilbød i 1917 å gi byen et operahus, men han mistet mange av sine millioner ved avslutningen av første verdenskrig og prosjektet ble derfor aldri realisert. Imens drev ungarsk-britiske Benno Singer, som var kommet til byen i 1914 som entreprenør for fornøyelsesavdelingen på [[Jubileumsutstillingen|Norges Jubileumsutstilling på Frogner]], sin egen scene [[Opera Comique]] 1918–1921. Kunstnerisk leder var ungareren Alexander Várnay. Kapellmestere var Leif Halvorsen og italieneren Piero Coppola. Opera Comique oppførte hele 38 operaer og operetter på snaut tre sesonger, blant dem norgespremierene på Wagners «Die Walküre» og Verdis «Otello». Flere verdensberømte sangere gjestet her. | ||
+ | |||
+ | Tenoren Erling Krogh hadde sitt eget operaselskap i mellomkrigstiden. Norges Operasangerforbund ble dannet i 1926 og fikk i gang en ny giv på Nationaltheatret med blant annet norgespremierene på Wagners «Tristan og Isolde» og «Mestersangerne i Nürnberg». I 1930-årene var det også operaforestillinger på Centralteatret og [[Søilen teater|Søilen Teater]]. | ||
+ | |||
+ | ==== En egen opera ==== | ||
+ | I 1950 kom Norsk Operaselskap, stiftet av brødrene Gunnar og Jonas Brunvoll, med den ungarskfødte Istvan Pájor som musikksjef. De oppførte opera og ballett, både på scener i Oslo og rundt om i landet. Dette ble forspillet til etableringen i 1957 av [[Norske Opera & Ballett|Den Norske Opera & Ballett]]. Den fikk tilhold i [[Folketeatret]]. | ||
+ | |||
+ | Uavhengige operaforetak så stadig dagens lys. ''Oslo Sommeropera'' ble drevet 1983–1992 av Per Boye Hansen, med årlige oppsetninger som oftest i [[Gamle Logen]]. ''Opera Mobile'' ble stiftet av Agnes Randers-Pehrson, med forestillinger blant annet på [[Norsk Folkemuseum]] og [[Aker Brygge|Aker brygge]], og etterfulgt av ''Norsk Kammeropera''. ''Opera til folket'', med sopranen Gjøril Songvoll og regissøren Einar Bjørge i ledelsen, har sine røtter i ''Kulturentusiastene'' som ble etablert i 2004 og som ble til ''Oslo Operafestival'' i 2006. | ||
+ | |||
+ | Etter nærmere femti år i Folketeatret kunne Den Norske Opera & Ballett flytte inn i det nye operahuset i Bjørvika i 2008. Her har operaen fått både hovedscene og en Scene 2, og ellers blitt et musikalsk senter med et mangfold av forestillinger og konserter. | ||
+ | |||
+ | [[Oslo Byleksikon|TOS]] | ||
+ | [[Kategori:Teatre]] | ||
+ | [[Kategori:Operaer]] |
Nåværende revisjon fra 28. jan. 2021 kl. 13:43
Opera. Christianias første operaforestilling fant formodentlig sted da den italienske impresarioen Stefano Pucci gjestet byen med sin trupp høsten 1794. Italienerne kom fra København med fire komiske operaer på programmet.
Det var lenge antatt at Christianias borgere hørte opera allerede i 1749. Da besøkte kong Frederik 5 og dronning Louise byen på sin tradisjonelle norgesreise etter kroningen, og hadde med seg scenekunstnere i følget. På denne tiden virket den ledende operakomponisten Christoph Willibald Gluck i København. Men kildene viser at det er lite trolig at det var operaforestillinger i Christiania ved denne anledningen.
1800-tallet
Stefano Pucci og hans trupp spilte på familien Colletts scene i Grændsehaven. Der hadde James Collett latt innrede en scene hvor Det Dramatiske Selskab hadde sine amatøroppførelser. I 1802 innviet man Dramatiken, en atskillig bedre teaterbygning. I samarbeid med Det Musikalske Selskab, og fra 1810 med Det Musikalske Lyceum, ble en rekke syngestykker og franske verker fra opéra comique-sjangeren fremført. I 1815 kom «Bortførelsen fra seraiet» av Wolfgang Amadeus Mozart, et tegn på at amatørene drev det langt.
«Dragedukken», et populært syngespill med musikk av Friedrich Kunzen og tekst av Envold de Falsen, ble i 1804 det første hjemlige stykke musikkdramatikk som ble oppført i byen. Det Musikalske Lyceum sørget i 1825 for urpremieren på syngespillet «Fjeldeventyret» av Waldemar Thrane og Henrik Anker Bjerregaard, som ble en varig suksess.
Med Strömbergs Theater fikk Christiania i 1827 et regulært offentlig teater, og med åpningen av Christiania Theater i 1837 fikk byen en god teaterbygning som kom til å gjøre tjeneste til 1899. Christiania Theater ble også byens hovedscene for opera. Her fikk mye av det nye operarepertoaret på 1800-tallet norgespremiere, ofte ved gjestespill fra utlandet. Høsten 1849 kom en italiensk trupp og ga de første operaene av Gaetano Donizetti og Giuseppe Verdi i byen. Kapellmester Paolo Sperati ble igjen og var dirigent på Christiania Theater i mange år fremover. På andre halvpart av 1800-tallet var det flere gjestespill fra Sverige, med nye operaer av Giuseppe Verdi og med den populære «Carmen» av Georges Bizet.
Den egne innsatsen ble sterkere, særlig da den dyktige svenske teatersjefen Ludvig Josephson innførte blandingsdrift på Christiania Theater 1873–1877 og blant annet stod for den første Wagner-oppsetningen i Norge med «Tannhäuser» i 1876. Sopranen Olefine Moe etablerte en operascene som var i drift på Tivoli 1883–1886 og ga norgespremieren på Wagners «Lohengrin» i 1885. Jacques Offenbachs operetter gjorde sitt inntog i 1860-årene.
De nye operaene fortrengte ikke umiddelbart syngespillene og den franske opéra comique, som forble populære gjennom 1800-tallet. Det Norske Theatret i Møllergata 1, som eksisterte 1852–63, fremførte ofte syngespill. Claus Pavels Riis’ «Til Sæters» inntok en fremskutt plass på repertoaret, likeså «Ervingen» av Ivar Aasen.
1900-tallet
Nationaltheatret, som åpnet i 1899, fortsatte tradisjonen fra Christiania Theater med å gi opera- og operetteforestillinger. Teatret hadde eget stort orkester frem til 1919 og i perioder også operasangere i ensemblet. Her debuterte sangere som Borghild Langaard, Kaja Eide Norena og Kirsten Flagstad. Wagners «Den flygende hollender», Puccinis «Madame Butterfly» og Verdis «Aida» fikk sine norgespremierer her i denne tiden, i egne oppsetninger og med stort sett norske solister. Centralteatret, ledet av Harald Otto, hadde også opera på programmet ved siden av skuespill og operetter.
Den velstående skipsrederen Christoffer Hannevig tilbød i 1917 å gi byen et operahus, men han mistet mange av sine millioner ved avslutningen av første verdenskrig og prosjektet ble derfor aldri realisert. Imens drev ungarsk-britiske Benno Singer, som var kommet til byen i 1914 som entreprenør for fornøyelsesavdelingen på Norges Jubileumsutstilling på Frogner, sin egen scene Opera Comique 1918–1921. Kunstnerisk leder var ungareren Alexander Várnay. Kapellmestere var Leif Halvorsen og italieneren Piero Coppola. Opera Comique oppførte hele 38 operaer og operetter på snaut tre sesonger, blant dem norgespremierene på Wagners «Die Walküre» og Verdis «Otello». Flere verdensberømte sangere gjestet her.
Tenoren Erling Krogh hadde sitt eget operaselskap i mellomkrigstiden. Norges Operasangerforbund ble dannet i 1926 og fikk i gang en ny giv på Nationaltheatret med blant annet norgespremierene på Wagners «Tristan og Isolde» og «Mestersangerne i Nürnberg». I 1930-årene var det også operaforestillinger på Centralteatret og Søilen Teater.
En egen opera
I 1950 kom Norsk Operaselskap, stiftet av brødrene Gunnar og Jonas Brunvoll, med den ungarskfødte Istvan Pájor som musikksjef. De oppførte opera og ballett, både på scener i Oslo og rundt om i landet. Dette ble forspillet til etableringen i 1957 av Den Norske Opera & Ballett. Den fikk tilhold i Folketeatret.
Uavhengige operaforetak så stadig dagens lys. Oslo Sommeropera ble drevet 1983–1992 av Per Boye Hansen, med årlige oppsetninger som oftest i Gamle Logen. Opera Mobile ble stiftet av Agnes Randers-Pehrson, med forestillinger blant annet på Norsk Folkemuseum og Aker brygge, og etterfulgt av Norsk Kammeropera. Opera til folket, med sopranen Gjøril Songvoll og regissøren Einar Bjørge i ledelsen, har sine røtter i Kulturentusiastene som ble etablert i 2004 og som ble til Oslo Operafestival i 2006.
Etter nærmere femti år i Folketeatret kunne Den Norske Opera & Ballett flytte inn i det nye operahuset i Bjørvika i 2008. Her har operaen fått både hovedscene og en Scene 2, og ellers blitt et musikalsk senter med et mangfold av forestillinger og konserter.