Ljan gård

Ljan, flere gårder med gnr. 185, 193 og 194, har navn etter et norrønt elvenavn Ljǫrn, betydningen er ukjent. Gården nevnes første gang 1308. I middelalderen var den delt i to, Østre og Vestre Ljan. I lensregnskapene fra 1600-tallet oppføres fire Ljansgårder. En av disse, Lille-Ljan, som tilhørte kronen er imidlertid ikke nevnt etter 1650. De tre andre gårdene er:

1. Stubljan, gnr. 193/1, lå ved Hvervenbukta. Gården var bondegods og ble utskilt fra Nedre Ljan omkring 1600. Den ble opprinnelig kalt Søndre Ljan, men fikk senere navn etter den første eieren, Christopher Nilssøn Stub. I 1694 kom Stubljan på samme hånd som Hvitebjørngodset i Oppegård og dannet Ljansgodset, som hadde store landeiendommer. Peder Holter kjøpte gården 1765 og oppførte den hovedbygningen som stod til 1913, da gården brant ned. I 1786 kjøpte han Fløisbonn, som siden tilhørte Ljansgodset. Etter Holters død overtok enken, Maren Juel, og hennes tredje mann, statsråd Marcus Gjøe Rosenkrantz, solgte gården i 1799 til Lars Ingier. Restene av gårds- og parkanlegget fra 1700-tallet er fredet, deriblant lysthuset i forblendet bindingsverk med mansardtak. To portnerboliger ved parkeringsplassen i Hvervenbukta, oppført 1898.

2. Øvre Ljan, gnr. 185, tidligere kalt Østre Ljan, beliggende på østsiden av Ljanselva. Det er ikke kjent nøyaktig hvor tunet til Øvre Ljan lå. Gården kan ha blitt lagt øde under svartedauden, uten at det ble tatt opp igjen noen bosetting der. Det går nemlig frem av en festeseddel fra 1712 at det da ikke hadde vært noen hus på Øvre Ljan på lang tid. Eiendommen tilhørte lenge sogneprestembetet i Christiania, men ble frasolgt dette i 1848. Øvre Ljan ble i lange tider brukt under og sammen med Nedre Ljan på den andre siden av Ljanselva og ble bygslet av eierne der. Eiendommen ble, etter flere fradelinger, solgt til firmaet M. & H. Ingier (ved Helle Ingier) i 1873 og ble en del av det såkalte Ljansgodset. Øvre Ljan ble kjøpt av Aker kommune i 1937, eiendommen hadde da bnr. 20. Jordveien til Øvre Ljan er det som i dag blir kalt for Hallagerjordene. Flere borettslag i den nordligste delen av drabantbyen Holmlia ligger på Øvre Ljans opprinnelige grunn. Øvre Ljan hadde én kjent husmannsplass, Slora, som ble fradelt som eget bruk i 1858 (senere matrikulert under gnr. 194, Nedre Ljan). Småbrukene Skovbakken, Rydningen og Ravnåsen ble fradelt i hhv. 1860, 1861 og 1862.

3. Nedre Ljan (Store Ljan), gnr. 194, tidligere kalt Nordre og Vestre Ljan, beliggende på vestsiden av Ljanselva. Av eiere kan nevnes oberst, senere generalmajor, Johan Wilhelm von Øtken fra 1712 til 1719 og oberst Christian Henrik von Poulsen (død 1729) og deretter hans enke, Maria Catharina Christina von Richelieu, fra 1719 til 1752. Fra 1768/70 tilhørte gården Christian Fredrik Jenssøn (fra Ljabru) og hans etterslekt frem til 1869. Denne slekten var eiere og brukere i fire generasjoner. Gården ble, etter flere fradelinger, solgt til firmaet M. & H. Ingier (ved Helle Ingier) i 1869 og ble en del av det såkalte Ljansgodset. Men Ingier-familien på Stubljan hadde da allerede kjøpt opp tre store parter av gården i hhv. 1837, 1850 og 1858. Det meste av bebyggelsen på Ljan er bygget på tomter fradelt denne gården. Nedre Ljan ble kjøpt av Aker kommune i 1937, men da fulgte ikke gårdstunet med. Da var også mye av gårdens grunn utparsellert til villatomter. Det lå flere husmannsplasser under Nedre Ljan, noen av dem var strandsitterplasser ved Bunnefjorden hvor det bodde fiskere. I 1930 ble ca. 50 dekar rundt tunet på Nedre Ljan fradelt under navnet Store Ljan. Store Ljan er et navn som uoffisielt ble brukt om Nedre Ljan fra senest en gang på 1700-tallet. Men fra 1930 kan det regnet som et offisielt navn på gårdstunet, og det er kjent under dette navnet i dag. I 1895 giftet Thea Augusta Ingier (1874-1956) seg med Fredrik Emil Hallager (1861-1930) fra Christiania, han var både generalkonsul (for Italia, 1898-1916), fabrikkeier og grosserer. De bosatte seg på Nedre Ljan / Store Ljan i 1898 og ble boende der til deres død. Ved fradelingen i 1930 kjøpte Thea Augusta Hallager tunet på Nedre Ljan (Store Ljan) av sin mor, Johanne Fredrikke Ingier (f. Fuhr), som da var eneinnehaver av firmaet M. & H. Ingier. I 1962 ble Store Ljan solgt fra Thea Augustas dødsbo til Oslo kommune som fortsatt er eier av eiendommen. På tunet, med adresse Herregårdsveien 38, står i dag et stort og særpreget våningshus, en driftsbygning, et stabbur, et vognskjul og en dukkestue. De fleste bygningene der er vernet etter plan- og bygningsloven. Store Ljan huset tidligere Bokollektiv Øst, drevet av Oslo kommune. Fra tidlig i 1980-årene disponerte Nordstrand HV uthusene på gården i mange år.

Da et større areal rundt tunet på Nedre Ljan ble fradelt under navnet Store Ljan i 1930, ble det matrikulert under gnr. 185, altså eiendommen Øvre Ljan på østsiden av Ljanselva. Årsaken til dette var at man feilaktig anså grensen mellom Øvre Ljan og Nedre Ljan (som da både eiermessig og bruksmessig var en enhet) for å gå langs Herregårdsveien og et steingjerde sørvest for gårdstunet, og ikke langs Ljanselva. Det fradelte tunet fikk bnr. 1, mens det egentlige Øvre Ljan fikk nytt bnr. 20. Pga. dette blir Store Ljan, det historiske tunet på Nedre Ljan, skrevet både som Øvre Ljan og Store Ljan på kart. Gårdstunet kalles også av enkelte for Øvre Ljan, noe som er historisk ukorrekt. Denne ommatrikuleringen gjør at det er lett å forveksle Øvre Ljan og Nedre Ljan. Den opprinnelige eiendommen Store Ljan fra 1930 (185/1) er senere oppdelt i flere parter. Eiendommen som i dag omkranser husene i Herregårdsveien 36 (portnerbolig/sjåførbolig og vognskjul) og 38 (selve gårdstunet) har bnr. 97 under gnr. 185.