Akerselva
Denne artikkelen omtaler et sted
Åpne i Oslo bykartI sagatiden kalt Frysja, senere også O (jfr. Lillo, Storo), dialektform av Å som betyr elv, vanlig på dansk. At man en tid kalt elven bare åen, er rimelig å anta, da mange i dag bare kaller den «ælva» (med tjukk l).
Elvebeskrivelse. Akerselva renner fra Maridalsvannet (149 moh) til utløpet i Bjørvika, 9,9 km lang. Den utgjør nedre del av Nordmarksvassdraget, som har sin øverste kilde i et lite tjern i Puttmyrene i Jevnaker og med samlet lengde 47 km til Bjørvika. Under normale forhold slippes det 1,5 m3/sekund til Akerselva fra Maridalsvannet i sommermånedene, 1,0 m3/sekund om vinteren. Vannføringen kan settes ned til 0,75 eller 0,5 m3/sekund i perioder med lite vann i magasinene. Det kan i tillegg til normalvannføringen slippes ut 5 m3/sekund inntil sju ganger årlig som lokkeflom for gytefisk. Når magasinene ikke har kapasitet til å lagre vannet, slippes flomvann i tillegg ut i elven.
Akerselvas løp fra Maridalsvannet til fjorden går på tvers av den sørvest-nordøstgående strøkretningen i de underliggende kambrosiluriske avsetningene i berggrunnen og har resultert i et elveløp med mange kroker og svinger og rundt 20 fosser. Dette har gitt elven atskillig nyttbar kraft. Det har vært mølledrift i elven siden middelalderen og sagbruksdrift siden innføringen av oppgangssaga på 1500-tallet, og kraften fra elven var ikke minst en forutsetning for Oslos fremvekst som industriby i siste halvdel av 1800-tallet.
Pga. landhevningen etter siste istid har Akerselvas utløp flyttet seg utover. Dette har ført til at Hovinbekken, som tidligere munnet ut på østsiden av Bjørvika, er blitt fanget opp av Akerselva, og bekken er i dag via et overdekket løp ført sammen med Akerselva like ovenfor dennes munning i fjorden.
Akerselva er overdekket på tre steder, den lengste strekningen er mellom Vaterlandsparken og Bjørvika, de to øvrige er to mindre strekninger i det tidligere industriområdet i Nydalen. Det arbeides med gjenåpning av elven på disse strekningene. Samtlige av de mindre tilløpene til Akerselva er i dag overdekte. Etter Hovinbekken er Torshovbekken, som renner fra Tonsenhagen til Nybrua, og Akersbekken, som renner fra Korsvollområdet til oversiden av Nedre Foss, de viktigste av tilløpene.
Miljøforhold. Akerselva var en god laks- og ørretelv i middelalderen og tidligere, og så sent som 1724 foregikk det fiske etter elveperlemusling i elven. Å ha stadfestede fiskerettigheter i elven var tidligere av stor verdi. Nonneseter kloster ervervet slike rettigheter, og etter reformasjonen sikret Norges kansler, Jens Bjelke, seg dem. Med den moderne industrireisingen fra 1840-årene ble fisket ødelagt. Først i 1980-årene ble det gjort forsøk med settefisk, og de første gjenfangster ble tatt i 1984. Dette må sees i sammenheng med bygging av avskjærende kloakkledninger og renseanlegg. Sammen med andre renovasjonstiltak har dette bedret vannkvaliteten i vesentlig grad fra slutten av 1970-årene. Et utslipp av industriavfall i elven høsten 1986 gjorde betydelig skade på fiskebestanden. Et nytt utslipp av fosforsyre 1988 drepte alt liv i vannet nedenfor Idun fabrikker. Et utslipp av svovelsyre fra Spigerverket 1990 drepte all fisken igjen. I perioden 1987–90 var det 50 giftutslipp i elven. Men siden begynnelsen av 1990-årene har det nesten ikke vært farlige utslipp; ikke minst ettersom nesten all industrivirksomheten nå er borte.
Industrien langs Akerselva. Vannkraften i Akerselva ble tidlig utnyttet. Den første kjente kornmøllen ved elven lå på Sandaker (1341). Et kvernsted er nevnt ved Vøyen i 1363 og møllen ved Foss i 1396. Med tømmerdrift og sagbruk på 1600-tallet gikk byen inn i sin første «førkapitalistiske» epoke. Byborgerne skapte seg formuer på grunnlag av skogsdrift, sagbruk, eksport av trelast og spekulasjon i statens salg av krongods. En vesentlig forutsetning var Akerselva som vannvei og kraftkilde for fløting og sagbruk. Papirfabrikasjon var en del av den tidligste industrivirksomheten langs elven. På Bentse Brug var det opprinnelig kvernbruk, ombygd til Norges første papirfabrikk 1696. På 1700-tallet var det en papirmølle ved Beierbrua og én på plassen Jerusalem, som lå der Lilleborg Fabriker senere ble anlagt. Papirmøllene ble alle lagt ned i løpet av 1800-tallet, Bentse Brug som den siste rundt 1900.
I 1840-årene begynte en industriutvikling som etter hvert skjøv bort store deler av den tidlige industrivirksomheten. Til å begynne med var det fremdeles fossefallene som trakk til seg virksomheter, og vannhjul og turbiner i elven ble brukt som energikilde. Den «nye» industrien langs elven var først og fremst verkstedindustri og tekstilindustri. Blant de første verkstedbedriftene var Akers mek. Verksted, etablert 1842 der Christiania Seildugsfabrik senere skulle bli bygd, brødrene Jensens mekaniske verksted, etablert ved Øvre Foss i 1848, som flyttet til Myren 1854 og utviklet seg til å bli Myrens Verksted, og Christiania Spigerverk i Nydalen, grunnlagt 1853. Blant de tidligste tekstilfabrikkene var Vøiens Bomuldsspinderi, etablert 1845 av dansken Knud Graah, Nydalens Compagnie, også etablert 1845, og Hjula Væverier, anlagt ved Beierbrua 1855 av Halvor Schou, som fra 1848 hadde drevet veveri i Brenneribakken. – Skilling-Magazin hadde i 1856 en rekke artikler om forholdene ved Akerselva. Bladet konstaterte at det var 20 fall, med fra 9 til 50 fots fallhøyde, og regnet opp de ulike industribedriftene ved elven (se tabell). – I tillegg til disse bedriftene kom bl.a. Christiania Seildugsfabrik (1856), Vulkan Jernstøberi og mekaniske Verksted (1873), Foss Bryggeri og Akerselvens mekaniske Verksted (1891). – Kontrasten er slående til situasjonen i 1820-årene. Da lå det 24 tømmersager til elven. Fra 1850-årene ble den ene sagen etter den andre revet. Brække Brug var alene igjen etter den annen verdenskrig, men ble nedlagt 1965, og siste rest av bruket ble revet 1974.
Ettersom den teknologiske utviklingen gjorde det mulig å transportere elektrisk kraft over lengre strekninger, var industribedriftene ikke lenger avhengige av å ligge i nærheten av kraftkilden. Samtidig ble en del av de næringer som ble drevet langs elven, utsatt for konkurranse fra det internasjonale markedet. Særlig ble tekstilindustrien rammet, men også en rekke av de andre tradisjonelle industribedriftene har i mellom- og etterkrigstiden enten flyttet fra Akerselva eller lagt ned virksomheten. I 2010 var nesten ingen av de store gamle industribedriftene fortsatt i virksomhet langs elven; bare på Spigerverket og Bjølsen Valsemølle var det fortsatt rester av industrivirksomhet. I de tidligere industrilokalene langs elven drives nå forskjellig virksomhet. De fleste steder har diverse småindustri og handelsvirksomhet rykket inn, men det tidligere Graahs Spinderi ved Beierbrua kan sees som et monument over det post-industrielle Oslo; de gamle fabrikklokalene huser nå bl.a. restaurant med kabaretscene, treningsstudio, datafirmaer og offentlige kontorer. Flere områder er også bygd om til boliger, bl.a. Lilleborg, mens det i Nydalen er vokst frem en helt ny bydel med forretningsbygg, boligbygg og undervisningsinstitusjoner.
Regulering. Uregelmessig vannføring for fløting av tømmer, og faren for flomskader, skapte økende behov på 1800-tallet for regulering av Akerselva og dens nedbørfelt. Bjørnsjødammen røk i 1853. Kommunen hadde da forhandlet i over 20 år med eieren av Nordmarksgodset om bygging av dam ved Maridalsoset. Inntrykket av hendelsen brakte avtalen i orden, og kommunen startet bygging av damanlegget samme år. Akerselvens Brugseierforening ble stiftet 1867 for å beskytte de felles interesser for regulering av elven. Eieren av Nordmarksgodset, baron Harald Wedel Jarlsberg, undertegnet 1876 en kontrakt med foreningen, som gav den vannrettighetene i elven, samt alle damanleggene i Nordmarka, for 100 000 spesidaler. Oslo kommune inngikk 1952 en kontrakt med Akerselvens Brugseierforening, som overdrog alle foreningens rettigheter og plikter etter kontrakten av 1876 til kommunen. Dessuten forpliktet kommunen seg til å forsyne bedriftene langs Akerselva med elektrisk kraft og vann til produksjonen (se også Maridalsvannet). Fra 1600-tallet til 1867, da inntaket ble flyttet til Maridalsvannet, fikk byen sitt drikkevann i vesentlig grad fra Akerselva (se Vannforsyningen).
Broer og parkmessig opparbeiding. I alt 42 broer fører over Akerselva, 15 av dem er offentlig kjørevei (se tabell). Den eldste bro over Akerselva som vi kjenner, omtalt i Sverres saga, lå der Grünerbrua ligger i dag. Den het Frysja bro eller Aggers Broe, også kalt Fossbroen. En provisorisk bro ble bygd etter anlegget av Christiania 1624. Den lå like nord for der Vaterlands bru ble anlagt omkring 1650. I 175 år var Vaterlands bru den eneste broen som førte inn mot Christiania. Først 1827 kom den neste, som ble kalt Nybroen (se Nybrua). Den nedre del av Akerselva, fra Vaterlands bru til Bjørvika, ble lagt i tunnel i årene 1964–69. Før dette var elveløpet helt opp til Hausmanns bru en populær småbåthavn (se Akerselvens Båtforening). Planer om å åpne elvens nedre del så 2010 ut til å kunne gjennomføres.
Ideen om å utnytte breddene langs Akerselva som et parkbelte gjennom byen ble fremsatt av borgermester Jacob Høe i 1915, som et mottrekk mot planer om kanalisering og overhvelving av deler av elven. Ved åpningen av Sannerbrua i 1917 uttalte ordfører Carl Jeppesen de berømte ord: «Akerselven maa bli et smilebaand og ikke en hæslig rynke i hovedstadens ansigt». Parkplanen for delen mellom Nybrua og Ankerbrua ble vedtatt 1918, senere har planlegging og parkmessig opparbeidelse pågått etappevis, strekningen mellom Ankerbrua og Østre Elvebakke var omtrent ferdig til avdukingen av Dyre Vaas skulpturutsmykning på Ankerbrua 1937. Parkåren var fra først av planlagt å skulle gå til den gamle bygrensen ved Christiania Spigerverk, men etter sammenslåingen med Aker omfattet planen hele strekningen opp til Maridalsvannet. Nesten hele strekningen er ferdigstilt som parkbelte, bare et lite område ved Bjølsen valsemølle er nå stengt for allmennheten. Den parkmessige behandling av breddene har, sammen med omfattende renovasjon, skapt en bevissthet om Akerselva som trivselsfaktor. Ikke bare badeplassen Stilla øverst i elven, men også glemte kulper lenger nede, er siden 1980-årene tatt i bruk til fritidsaktiviteter. Akerselvas Venner ble stiftet 1958.
Kultur. Akerselva er skildret både i poesi, visesang og billedkunst. Lektor Hallvard Gunnarssøn ved Katedralskolen skrev dikt til Christian 4s pris ved kongehyllingen på Akershus 1591. I diktet skildrer han Frysja, som «bukter og slynger seg frem mellom gater og hus i Oslo». I 1792 sang den skriveglade politimester Andreas Bull om «den smukke Nymphe Azurblaa som begierlig mig i Møde render». Henrik Wergeland syntes nok at elven begynte å bli arbeidstrengende i 1836, og skrev: «Vor Elv, du er altfor god til kun at tjene til Pynt. Du Livsensaare, dødt er dit Blod. Dit Liv end ikke begynt.» Vilhelm Dybwads vise «Akerselva, du gamle og grå» er velvillig ironisk, og hører 1900-tallet til. Oskar Braaten beskriver i fortellinger og skuespill livet ved Akerselvas fabrikker i krasse, realistiske vendinger. Det finnes malerier med motiver fra Akerselva, malt bl.a. av A. C. Svarstad, Eilif Peterssen, Frits Thaulow og Harald Sohlberg.
Akerselva er i ulike sammenhenger blitt fremstilt som et skille mellom øst og vest i byen. Det er noe upresist og brukes nå mest som et munnhell uten reelt innhold.
Referanser i denne artikkelen
Akersbekken, Akerselvens Båtforening, Akers mek. Verksted, Bentse Brug, Bjølsen Valsemølle, Christiania Seildugsfabrik, Christiania Spigerverk, Hjula Væverier, Hovinbekken, Lilleborg, Lilleborg dppage2, Maridalsvannet, Myrens Verksted, Nordmarksvassdraget, Nybrua, Nydalens Compagnie, Torshovbekken, Vannforsyningen, Vaterlands bru, Vulkan Jernstøberi og mekaniske Verksted, Vøiens Bomuldsspinderi