Forskjell mellom versjoner av «Opera»

 
(6 mellomliggende revisjoner av 2 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
'''Opera'''. Den første operaopplevelsen fikk Christiania i 1749 da Frederik 5 gjestet byen og førte med seg en italiensk operatrupp. «Operahuset» kan ha vært den gamle rådhussal eller en provisorisk bygning på Stortorvet. 1804–12 spilte Det [[Dramatiske Selskab i Christiania|Dramatiske Selskab]] på sin scene« Dramatiken» flere syngestykker. Det musikalske Lyceum, stiftet 1810, fremførte i løpet av 18 år 25 syngespill Dramatikens scene.
+
'''Opera'''. Christianias første operaforestilling fant formodentlig sted da den italienske impresarioen Stefano Pucci gjestet byen med sin trupp høsten 1794. Italienerne kom fra København med fire komiske operaer programmet.
  
[[Christiania Theater]] avløste både Lyceet og Det Dramatiske Selskab når det gjaldt oppførelse av syngespill. Med danske operakrefters entré i Christiania gjorde blant andre Mozart, Rossini, Donizetti og Verdi sitt inntog teateret, men uten å fortrenge syngespillene; de holdt seg på programmet til langt ut i 1860-årene. Operaforestillingene ble gitt med både norske og utenlandske krefter, like til teateret opphørte i 1899. 1880- og 1890-årene stod i de svenske opera- og operetteselskapers tegn. Storhetstiden for opera på Christiania Theater var da teateret ble ledet av svenske Ludvig Josephson. «Den josephsonske operatid» 1873–77 brakte bl.a. den første wagneroperaen i Norge med Tannhäuser og dessuten Beethovens Fidelio. [[Christiania Norske Theater]] i [[Møllergata]] 1 (1852–63) fremførte ofte syngespill i de 11 år det eksisterte. Claus Pavels Riis’ Til Sæters inntok en fremskutt plass på repertoaret, likeså Ervingen av Ivar Aasen. Norges første faste operascene ble stiftet av Olefine Moe og var i drift på Tivoliteatret 1883–86.
+
Det var lenge antatt at Christianias borgere hørte opera allerede i 1749. Da besøkte kong Frederik 5 og dronning Louise byen sin tradisjonelle norgesreise etter kroningen, og hadde med seg scenekunstnere i følget. På denne tiden virket den ledende operakomponisten Christoph Willibald Gluck i København. Men kildene viser at det er lite trolig at det var operaforestillinger i Christiania ved denne anledningen.  
  
[[Nationaltheatret]] åpnet 1899 og fortsatte tradisjonen fra Christiania Theater med å gi opera- og operetteforestillinger. Teateret hadde eget orkester frem til 1919, og flere faste sangere i ensemblet. Her debuterte sangere som Borghild Langaard, Kaja Eide Norena og Kirsten Flagstad. Teateret hadde mange vellykkede operaoppsetninger, som bl.a. Verdis Aida, og hadde ofte berømte gjester i hovedrollene. Centralteatret, etter Harald Ottos overtakelse i 1902, fulgte etter; alt fra begynnelsen utgjorde musikkdramatikk en hovedbestanddel av teaterets repertoar.
+
==== 1800-tallet ====
 +
Stefano Pucci og hans trupp spilte på familien Colletts scene i [[Grændsehaven]]. Der hadde James Collett latt innrede en scene hvor [[Dramatiske Selskab i Christiania|Det Dramatiske Selskab]] hadde sine amatøroppførelser. I 1802 innviet man ''Dramatiken'', en atskillig bedre teaterbygning. I samarbeid med Det Musikalske Selskab, og fra 1810 med Det Musikalske Lyceum, ble en rekke syngestykker og franske verker fra opéra comique-sjangeren fremført. I 1815 kom «Bortførelsen fra seraiet» av Wolfgang Amadeus Mozart, et tegn på at amatørene drev det langt.  
  
Skipsreder Christoffer Hannevig tilbød i 1917 kommunen å oppføre en operabygning, uten at det lot seg gjøre å finne frem til en løsning. Ungareren Benno Singer, som var kommet til byen i 1914 som entreprenør for fornøyelsesavdelingen [[Jubileumsutstillingen|Norges Jubileumsutstilling på Frogner]], og som i 1917 var direktør for Theatre Moderne på [[Tivoli]], leide teateret i [[Stortingsgata]] 16, senere [[Casino]], for 5 år. Han fikk i stand et aksjeselskap som etablerte [[Opera Comique]], med åpning 29. nov. 1918. Kunstneriske ledere var ungareren Alexander Varnay og Arne van Erpekum Sem. Blant sangerne var Bjørn Talén, Erling Krogh, Erik Bye og Kirsten Flagstad. Den verdensberømte østerrikske tenoren Leo Slezak gjestet her. Kapellmestere var Leif Halvorsen og italieneren Piero Coppola. Etter en tid oppstod det problemer, og 31. aug. 1921 ble den siste forestilling, Tryllefløyten av Mozart, gitt. 38 operaer og operetter hadde gått over scenen i de tre årene dette operaeventyret varte, blant dem norgespremieren på Wagners Die Walküre og Verdis Otello.
+
«Dragedukken», et populært syngespill med musikk av Friedrich Kunzen og tekst av Envold de Falsen, ble i 1804 det første hjemlige stykke musikkdramatikk som ble oppført i byen. Det Musikalske Lyceum sørget i 1825 for urpremieren syngespillet «Fjeldeventyret» av Waldemar Thrane og Henrik Anker Bjerregaard, som ble en varig suksess.  
  
Det gikk imidlertid ikke lang tid før det dukket opp nye operaplaner. Det norske operafond ble opprettet 1935 med formål å støtte drift av en operascene. Norges Operasangerforbund ble dannet 1926 og gav mange vellykte operaforestillinger på Nationaltheatret og [[Centralteatret]]. I 1950 fikk vi Norsk Operaselskap A/S, stiftet av brødrene Gunnar og Jonas Brunvoll, med den ungarskfødte Istvan Pajor som kunstnerisk leder og dirigent. Det ble spilt opera i åtte år, i Oslo og rundt i landet. Dette la grunnlaget for [[Norske Opera & Ballett|Den Norske Opera]], som 16. februar 1959 ble offisielt innviet scenen som opprinnelig var bygd for [[Folketeatret]]. Fra 2008 holder den til i Bjørvika under navnet Den [[Norske Opera & Ballett]].
+
Med [[Strömbergs Teater|Strömbergs Theater]] fikk Christiania i 1827 et regulært offentlig teater, og med åpningen av [[Christiania Theater]] i 1837 fikk byen en god teaterbygning som kom til å gjøre tjeneste til 1899. Christiania Theater ble også byens hovedscene for opera. Her fikk mye av det nye operarepertoaret på 1800-tallet norgespremiere, ofte ved gjestespill fra utlandet. Høsten 1849 kom en italiensk trupp og ga de første operaene av Gaetano Donizetti og Giuseppe Verdi i byen. Kapellmester Paolo Sperati ble igjen og var dirigent Christiania Theater i mange år fremover. På andre halvpart av 1800-tallet var det flere gjestespill fra Sverige, med nye operaer av Giuseppe Verdi og med den populære «Carmen» av Georges Bizet.
  
Også etter at Den Norske Opera ble etablert har uavhengige operaforetak sett dagens lys. «Oslo Sommeropera »1983–92, etablert og drevet av Per Boye Hansen, hadde årlige oppsetninger i Logen, oftest Mozart og gjerne med nye norske talenter scenen. Sommeroperaen stod også for aftener med internasjonalt kjente sangere, og samarbeidet ellers med Oslo Domkor om oratorieoppførelser. «Opera Mobile» ble stiftet av Agnes Randers-Pehrson og drevet av henne til 1994; forestillingene ble holdt på [[Norsk Folkemuseum]], [[Aker Brygge|Aker brygge]] og andre steder, og innbefattet verker av Mozart, Offenbach og Puccini.   TOS
+
Den egne innsatsen ble sterkere, særlig da den dyktige svenske teatersjefen Ludvig Josephson innførte blandingsdrift på Christiania Theater 1873–1877 og blant annet stod for den første Wagner-oppsetningen i Norge med «Tannhäuser» i 1876. Sopranen Olefine Moe etablerte en operascene som var i drift på [[Tivoli]] 1883–1886 og ga norgespremieren på Wagners «Lohengrin» i 1885. Jacques Offenbachs operetter gjorde sitt inntog i 1860-årene. 
 +
 
 +
De nye operaene fortrengte ikke umiddelbart syngespillene og den franske opéra comique, som forble populære gjennom 1800-tallet. Det Norske Theatret i [[Møllergata]] 1, som eksisterte 1852–63, fremførte ofte syngespill. Claus Pavels Riis’ «Til Sæters» inntok en fremskutt plass på repertoaret, likeså «Ervingen» av Ivar Aasen. 
 +
 
 +
==== 1900-tallet ====
 +
[[Nationaltheatret]], som åpnet i 1899, fortsatte tradisjonen fra Christiania Theater med å gi opera- og operetteforestillinger. Teatret hadde eget stort orkester frem til 1919 og i perioder også operasangere i ensemblet. Her debuterte sangere som Borghild Langaard, Kaja Eide Norena og Kirsten Flagstad. Wagners «Den flygende hollender», Puccinis «Madame Butterfly» og Verdis «Aida» fikk sine norgespremierer her i denne tiden, i egne oppsetninger og med stort sett norske solister. [[Centralteatret]], ledet av Harald Otto, hadde også opera programmet ved siden av skuespill og operetter.  
 +
 
 +
Den velstående skipsrederen Christoffer Hannevig tilbød i 1917 å gi byen et operahus, men han mistet mange av sine millioner ved avslutningen av første verdenskrig og prosjektet ble derfor aldri realisert. Imens drev ungarsk-britiske Benno Singer, som var kommet til byen i 1914 som entreprenør for fornøyelsesavdelingen på [[Jubileumsutstillingen|Norges Jubileumsutstilling på Frogner]], sin egen scene [[Opera Comique]] 1918–1921. Kunstnerisk leder var ungareren Alexander Várnay. Kapellmestere var Leif Halvorsen og italieneren Piero Coppola. Opera Comique oppførte hele 38 operaer og operetter på snaut tre sesonger, blant dem norgespremierene på Wagners «Die Walküre» og Verdis «Otello». Flere verdensberømte sangere gjestet her.
 +
 
 +
Tenoren Erling Krogh hadde sitt eget operaselskap i mellomkrigstiden. Norges Operasangerforbund ble dannet i 1926 og fikk i gang en ny giv på Nationaltheatret med blant annet norgespremierene på Wagners «Tristan og Isolde» og «Mestersangerne i Nürnberg». I 1930-årene var det også operaforestillinger på Centralteatret og [[Søilen teater|Søilen Teater]]. 
 +
 
 +
==== En egen opera ====
 +
I 1950 kom Norsk Operaselskap, stiftet av brødrene Gunnar og Jonas Brunvoll, med den ungarskfødte Istvan Pájor som musikksjef. De oppførte opera og ballett, både på scener i Oslo og rundt om i landet. Dette ble forspillet til etableringen i 1957 av [[Norske Opera & Ballett|Den Norske Opera & Ballett]]. Den fikk tilhold i [[Folketeatret]].
 +
 
 +
Uavhengige operaforetak så stadig dagens lys. ''Oslo Sommeropera'' ble drevet 1983–1992 av Per Boye Hansen, med årlige oppsetninger som oftest i [[Gamle Logen]]. ''Opera Mobile'' ble stiftet av Agnes Randers-Pehrson, med forestillinger blant annet på [[Norsk Folkemuseum]] og [[Aker Brygge|Aker brygge]], og etterfulgt av ''Norsk Kammeropera''. ''Opera til folket'', med sopranen Gjøril Songvoll og regissøren Einar Bjørge i ledelsen, har sine røtter i ''Kulturentusiastene'' som ble etablert i 2004 og som ble til ''Oslo Operafestival'' i 2006. 
 +
 
 +
Etter nærmere femti år i Folketeatret kunne Den Norske Opera & Ballett flytte inn i det nye operahuset i Bjørvika i 2008. Her har operaen fått både hovedscene og en Scene 2, og ellers blitt et musikalsk senter med et mangfold av forestillinger og konserter.  
 +
 
 +
[[Oslo Byleksikon|TOS]]
 
[[Kategori:Teatre]]
 
[[Kategori:Teatre]]
 
[[Kategori:Operaer]]
 
[[Kategori:Operaer]]

Nåværende revisjon fra 28. jan. 2021 kl. 13:43

Opera. Christianias første operaforestilling fant formodentlig sted da den italienske impresarioen Stefano Pucci gjestet byen med sin trupp høsten 1794. Italienerne kom fra København med fire komiske operaer på programmet.

Det var lenge antatt at Christianias borgere hørte opera allerede i 1749. Da besøkte kong Frederik 5 og dronning Louise byen på sin tradisjonelle norgesreise etter kroningen, og hadde med seg scenekunstnere i følget. På denne tiden virket den ledende operakomponisten Christoph Willibald Gluck i København. Men kildene viser at det er lite trolig at det var operaforestillinger i Christiania ved denne anledningen.

1800-tallet

Stefano Pucci og hans trupp spilte på familien Colletts scene i Grændsehaven. Der hadde James Collett latt innrede en scene hvor Det Dramatiske Selskab hadde sine amatøroppførelser. I 1802 innviet man Dramatiken, en atskillig bedre teaterbygning. I samarbeid med Det Musikalske Selskab, og fra 1810 med Det Musikalske Lyceum, ble en rekke syngestykker og franske verker fra opéra comique-sjangeren fremført. I 1815 kom «Bortførelsen fra seraiet» av Wolfgang Amadeus Mozart, et tegn på at amatørene drev det langt.

«Dragedukken», et populært syngespill med musikk av Friedrich Kunzen og tekst av Envold de Falsen, ble i 1804 det første hjemlige stykke musikkdramatikk som ble oppført i byen. Det Musikalske Lyceum sørget i 1825 for urpremieren på syngespillet «Fjeldeventyret» av Waldemar Thrane og Henrik Anker Bjerregaard, som ble en varig suksess.

Med Strömbergs Theater fikk Christiania i 1827 et regulært offentlig teater, og med åpningen av Christiania Theater i 1837 fikk byen en god teaterbygning som kom til å gjøre tjeneste til 1899. Christiania Theater ble også byens hovedscene for opera. Her fikk mye av det nye operarepertoaret på 1800-tallet norgespremiere, ofte ved gjestespill fra utlandet. Høsten 1849 kom en italiensk trupp og ga de første operaene av Gaetano Donizetti og Giuseppe Verdi i byen. Kapellmester Paolo Sperati ble igjen og var dirigent på Christiania Theater i mange år fremover. På andre halvpart av 1800-tallet var det flere gjestespill fra Sverige, med nye operaer av Giuseppe Verdi og med den populære «Carmen» av Georges Bizet.

Den egne innsatsen ble sterkere, særlig da den dyktige svenske teatersjefen Ludvig Josephson innførte blandingsdrift på Christiania Theater 1873–1877 og blant annet stod for den første Wagner-oppsetningen i Norge med «Tannhäuser» i 1876. Sopranen Olefine Moe etablerte en operascene som var i drift på Tivoli 1883–1886 og ga norgespremieren på Wagners «Lohengrin» i 1885. Jacques Offenbachs operetter gjorde sitt inntog i 1860-årene.

De nye operaene fortrengte ikke umiddelbart syngespillene og den franske opéra comique, som forble populære gjennom 1800-tallet. Det Norske Theatret i Møllergata 1, som eksisterte 1852–63, fremførte ofte syngespill. Claus Pavels Riis’ «Til Sæters» inntok en fremskutt plass på repertoaret, likeså «Ervingen» av Ivar Aasen.

1900-tallet

Nationaltheatret, som åpnet i 1899, fortsatte tradisjonen fra Christiania Theater med å gi opera- og operetteforestillinger. Teatret hadde eget stort orkester frem til 1919 og i perioder også operasangere i ensemblet. Her debuterte sangere som Borghild Langaard, Kaja Eide Norena og Kirsten Flagstad. Wagners «Den flygende hollender», Puccinis «Madame Butterfly» og Verdis «Aida» fikk sine norgespremierer her i denne tiden, i egne oppsetninger og med stort sett norske solister. Centralteatret, ledet av Harald Otto, hadde også opera på programmet ved siden av skuespill og operetter.

Den velstående skipsrederen Christoffer Hannevig tilbød i 1917 å gi byen et operahus, men han mistet mange av sine millioner ved avslutningen av første verdenskrig og prosjektet ble derfor aldri realisert. Imens drev ungarsk-britiske Benno Singer, som var kommet til byen i 1914 som entreprenør for fornøyelsesavdelingen på Norges Jubileumsutstilling på Frogner, sin egen scene Opera Comique 1918–1921. Kunstnerisk leder var ungareren Alexander Várnay. Kapellmestere var Leif Halvorsen og italieneren Piero Coppola. Opera Comique oppførte hele 38 operaer og operetter på snaut tre sesonger, blant dem norgespremierene på Wagners «Die Walküre» og Verdis «Otello». Flere verdensberømte sangere gjestet her.

Tenoren Erling Krogh hadde sitt eget operaselskap i mellomkrigstiden. Norges Operasangerforbund ble dannet i 1926 og fikk i gang en ny giv på Nationaltheatret med blant annet norgespremierene på Wagners «Tristan og Isolde» og «Mestersangerne i Nürnberg». I 1930-årene var det også operaforestillinger på Centralteatret og Søilen Teater.

En egen opera

I 1950 kom Norsk Operaselskap, stiftet av brødrene Gunnar og Jonas Brunvoll, med den ungarskfødte Istvan Pájor som musikksjef. De oppførte opera og ballett, både på scener i Oslo og rundt om i landet. Dette ble forspillet til etableringen i 1957 av Den Norske Opera & Ballett. Den fikk tilhold i Folketeatret.

Uavhengige operaforetak så stadig dagens lys. Oslo Sommeropera ble drevet 1983–1992 av Per Boye Hansen, med årlige oppsetninger som oftest i Gamle Logen. Opera Mobile ble stiftet av Agnes Randers-Pehrson, med forestillinger blant annet på Norsk Folkemuseum og Aker brygge, og etterfulgt av Norsk Kammeropera. Opera til folket, med sopranen Gjøril Songvoll og regissøren Einar Bjørge i ledelsen, har sine røtter i Kulturentusiastene som ble etablert i 2004 og som ble til Oslo Operafestival i 2006.

Etter nærmere femti år i Folketeatret kunne Den Norske Opera & Ballett flytte inn i det nye operahuset i Bjørvika i 2008. Her har operaen fått både hovedscene og en Scene 2, og ellers blitt et musikalsk senter med et mangfold av forestillinger og konserter.

TOS