Murbyen

Murbyen, betegnelse på bebyggelsen fra perioden ca. 1840 til ca. 1910 som ble storbyen Kristiania, med leiegårder i lukkede, rette kvartaler, fabrikker, forretningsgårder og offentlige bygninger.

I 2010-årene omfatter murbyen mellom 25 000 og 30 000 leiligheter, praktisk talt alle i datidens Kristiania kommune, dagens indre by, og disse utgjør knapt 20 % av alle boligene i indre by. Murbyen er helt dominerende på Grünerløkka og Sofienberg og utgjør en stor del av bebyggelsen i Gamlebyen på Grønland og Tøyen , i Hausmannskvartalene, på Fredensborg, Meyerløkken, St. Hanshaugen, Bolteløkka, Adamstuen, Hegdehaugen, Majorstuen, i Homansbyen og Bak Slottet, og på Uranienborg, Frogner, Ruseløkka og Skillebekk. Forretningsgårdene i mur er også fortsatt et betydelig innslag i Kvadraturen og de nærmeste områdene nord for denne.

Lovverket og byggeskikken

Murgårder, Sorgenfrigata 38B nærmest og Åsaveien 11, begge bygget 1904. - Foto: Helge Høifødt

Den første bygningsloven i Norge var loven for Christiania, vedtatt i 1827, erstattet av nye bygningslover for byen i 1842, 1875 og 1899. Rammene for murbyen ble gitt i disse fire lovene: de fastla murtvang og ga regler om ildsteder, konstruksjon, gatebredde, at gatene, og dermed kvartalene, skulle være rette, byggehøyde og avstand mellom bygningene, tak, brutte hjørner, karnapper med mer. Dette ble murbyens byggeskikk – den fikk et enhetlig, horisontalt preg, men oppdeling i selvstendige leiegårder og den rike fasadeutformingen ga likevel variasjon og opplevelsesrikdom. Den arkitektoniske stilen var historismen, der elementer fra klassisisme, gotikk, renessanse og barokk ble tatt i bruk i masseprodusert leiegårdsbebyggelse.

Staten, kommunen og private

Den voldsomt hurtige byveksten, særlig i byggeboomene midt i 1870-årene og 1895–99, var mulig ved en rollefordeling der staten ga nokså detaljerte regler i lovgivningen, kommunen sto for gateregulering, bygningskontroll, offentlige tjenester og infrastruktur, mens private grunneiere utparsellerte tomter og solgte til murmestere og andre private utbyggere som bygget, når etterspørselen var der.

Leiegårder og fabrikker

Kristiania ble i annen halvdel av 1800-tallet landets eneste murby. Forbildene ble hentet fra Berlin, også språket: Berlinerarkitektur med kasernebebyggelse etter tysk Mietkaserne, leiegård – Kristiania ble kalt Lille Berlin. Myndighetene i byen så at trehus og selvbygging ikke kunne dekke boligbehovet og gi alle samfunnsklassene en akseptabel boligstandard og del i de moderne bekvemmelighetene. Derfor valgte de den europeiske løsningen med murtvang, fire og fem etasjer og tette kvartaler – et dramatisk brudd med trehusene, i skala, materialbruk og typologi. De første moderne leiegårdene kom i 1840-årene, bygget for velstående leieboere, mens gjennombruddet som alminnelig boligform kom i 1860-årene.

De store, moderne fabrikkene basert på vannkraft kom ved Akerselva i 1840-årene, senere ved Alnaelva og Lysakerelva, og Kristiania ble dominerende særlig innen tekstil- og maskinindustri. Mindre fabrikker basert på damp, fra 1890-årene elektrisitet, etablerte seg i kvartalene på hele østkanten.

Fra rundt 1860 til 1900 ble 1600-tallsbyen tømt for boliger og ble til City, preget av nye forretningsgårder ofte kalt forretningspalasser, kontorer, fabrikker og lagerbygninger.

Murgårdene ble bygget med tegl (murstein av brent leire) i alle yttervegger, rundt trapperom, i den bærende veggen mellom ytterveggene (hjerteveggen) og i gesimsene (overgangen mellom tak og vegg). Kjellermurer og fundamenter var i stein, mens tre ble brukt i takkonstruksjonen, etasjeskillene og ikke-bærende innervegger, ofte også under fundamentene – mange murgårder står på tømmerflåter i leire. Lokale teglverk, steinbrudd og bedrifter for byggevarer i glass, tre og jern leverte en stor del av murgårdene. Mange av arkitektene ble utdannet i Tyskland, mens mange håndverkere ble hentet fra Danmark og Tyskland i tidlig fase. Tegneskolen i Kristiania ga begge grupper utdannelse i arkitektur og bygningsfag.

Felles boform for samfunnsklassene og tilgang til moderne goder

Leiegården i mur ble boformen både for arbeiderklassen, den nye middelklassen og borgerskapet, og begrepene kvartal, leiegård, leilighet, leieboer, bakgård og gårdeier ble en del av språket om det å bo for et stort flertall. Med den tette murbyen fikk arbeiderklassen tidlig tilgang til moderne goder uten at kommunens økonomi ble overbelastet: tørre boliger med innlagt vann og avløp fra rundt 1860, organisert renovasjon og toaletter, brolagte gater og sporvei, godt brannvesen og politioppsyn, gass – fra 1848 i gatelys og fra 1890-årene utbredt i leilighetene – og, ved utgangen av murbyperioden, elektrisitet.

For barnerike arbeiderfamilier i ettromsleiligheter betød murbyen en grad av trangboddhet som skapte helseskadelige boforhold, og mangelen på lys og luftutveksling i den tette bakgårdsbebyggelsen bidro til det. I løpet av murbyperioden ble klasseskillene i byen knyttet til en geografisk todeling: østkanten og vestkanten.

Kvartalsstrukturen

Det lukkede kvartalet er en grunnenhet i murbyen, med forgårder mot gaten og kjøreport til gårdsrommet (det indre kvartalet) med bakgårder, staller, verksteder og andre næringsbygg – og funksjoner som ikke skulle synes: utedoer, søppel, klestørk. Kvartalet skaper et tydelig skille mellom på den ene side det som bare angår beboerne og de næringsdrivende i gårdsrommet og på den annen side det offentlige livet i fellesrommene som hører til det å bo tett i by: gater, plasser, parker, kafeer, lokaler for politikk og kulturliv.

Kristiania ble bygget uten verken omfattende byplaner eller en stat med store ambisjoner for hovedstaden, og byen fikk få store plasser eller brede hovedgater. Murbyen ble tett, intim og fotgjengervennlig. Minst to tredeler av befolkningen i Kristiania bodde i leiegård i 1910, og murbyen omfattet da mer enn 40 000 leiligheter.

1900-tallet: kritikk, riving og bevaring

Tidlig på 1900-tallet ble murbyen utsatt for bred kritikk for trangboddhet, mangel på lys, luft og grønt, smakløse og overlessede fasader, og at kvartalsformen ga et kjedelig sjakkbrett. Fra 1910 gikk kommunen inn i boligbyggingen, det kom store boligkomplekser, og den privatstyrte utbyggingen og murbyens byplanprinsipper ble forlatt, blant annet ble buede gater ønsket med byplanen av 1912. Men i 1920- og 1930-årene ble det på ledige tomter bygget bygårder i mur, senere betong, som tilpasset seg murbyens mønster og skala, og i 1940 var de fleste kvartalene regulert før 1910 tettbygget.

Politikken med å «sanere» – gjøre bebyggelsen sunn – gjennom å rive hele strøk sto på dagsordenen fra 1930-årene, men det var bare to områder som faktisk ble revet: Vaterland (fra 1959) og Vika (Pipervika, i 1930-årene som del av rådhusreguleringen og Vestre Vika fra 1953). Mange leiegårder var i god stand, men mangel på tyngre vedlikehold og dårlige sanitærforhold gjorde bokvaliteten lav i deler av murbyen, og biltrafikk og parkering gjorde fra 1960-årene bomiljøet dårligere.

Kommunens byfornyelse fra 1978 til begynnelsen av 1990-årene av et stort antall leiegårder, flest på østkanten, omfattet bad, wc, nok strøm, sammenslåing av leiligheter og riving av bakgårdsbebyggelse, etablering av borettslag, gatetun og grønne gårdsrom for lek og opphold. Med byfornyelsen ble den opprinnelige blandingen av bedrifter og boliger i kvartalene redusert.

I 1960- og 1970-årene skiftet vurderingen av leiegårdene, de ble nå sett på som en fleksibel og attraktiv boform, og i 1992 ble murbyen erklært som bevaringsverdig av staten i forbindelse med en kommuneplan. Senere har oppgraderingen fortsatt. Kommuneplanen som ble vedtatt i 2015 gir områder av murbyen, særlig den eldste bebyggelsen nær sentrum, status som «utviklingsområder», der riving og fortetting er aktuelt.

HH