Transformatorstasjoner

Transformatorstasjoner, elektriske anlegg som transformerer (omformer) spenningen på strømnettet fra ett spenningsnivå til et annet .

Transformatorstasjoner inndeles gjerne i tre kategorier: De største som transformerer de høyeste spenningene på 420 og 300 kV ned til 132, 66 eller 45 kV. Disse kalles gjerne innføringsstasjoner, og tar i mot strøm fra fjerntliggende kraftverk via lange høyspentledinger, bl.a. gjennom Nordmarka. Fra disse går ledninger eller kabler til mindre transformatorstasjoner i regionalnettet, som transformerer spenningen ned til 22 eller 11 kV, det vanligste spenningsnivået på det norske høyspentnettet. Det laveste nivået av transformatorstasjoner, er de som transformerer spenningen fra det høyspente til det lavspente distribusjonsnettet. Disse kalles gjerne transformatorkiosker. Spenningen ut fra disse er 420 eller 230 volt.

De første transformatorstasjonene i det daværende Aker ble tatt i bruk da overføringsanlegg fra Kykkelsrud kraftverk i Askim, den gang landets største kraftproduksjons- og overføringsanlegg, satt i drift i 1903. Langs den lange ledningen fra Kykkelsrud til Slemmestad i Røyken kom kraften fra Glomma, før den ble fordelt til Aker herred og senere til Kristiania. Det var det private selskapet Glommen Træsliberi som stod for utbyggingen av både ledningsnettet og transformatorstasjonene. Langs ledningen var det en rekke transformatorstasjoner, bl.a på Lambertseter, Bryn, Tonsen, Ris og Lilleaker. Disse transformatorstasjonene ble antagelig tegnet av tyske ingeniører. Av disse fem er det bare den eldste delen av Bryn transforatorstasjon som er bevart.

I Oslo er det tre store, viktige innføringsstasjoner – på Smestad, Sogn og Ulven. Til Smestad kommer Noreledningen fra Numedal, til Sogn Holsledningen fra Hallingdal og til Ulven Vinstraledningen fra Gudbrandsdalen.