Teater

Teater. Den første profesjonelle teaterforestilling i Christiania ble gitt 1667 i byens daværende rådhus av en utenlandsk skuespillertrupp. Senere var det opptreden av skuespillere og gjøglere både der og, fra 1733, i det nye rådhuset (Rådhusgata 7). Et fransk skuespillerselskap fulgte Frederik 5 til Christiania for å opptre under kongens besøk 1749, men først i 1772 ble det gjort et forsøk på å etablere et fast teater i byen. Martin Nürenbach, en svensk-tysk scenekunstner, lot oppføre fem Holberg-komedier fra årsskiftet 1771–1772 og søkte om kongelig tillatelse til å drive teatervirksomhet med norske skuespillere. Tillatelse ble gitt, men forsøket ser ut til å ha vært mislykket.

At det tross alt var en levende interesse for teater på denne tiden, viste seg da Det Dramatiske Selskab i Christiania ble stiftet 1780. Den første teaterforestilling med norske skuespillere fant sted i 1765; det var Christian Magnus de Falsens Molière-oversettelse «Det tvungene Giftermaal».

Sitt første faste offentlige teater fikk Christiania i 1827. Svensken Johan Peter Strömberg hadde tidvis drevet teatervirksomhet i Sverige, og i en periode arbeidet han som instruktør ved Det borgerlige dramatiske Selskab. Dette selskapet var kommet i gang 1806, og medlemmene var håndverkere og mindre kjøpmenn. Strömberg fant at byen trengte et offentlig teater, og i 1809 søkte han om tillatelse til oppføring og drift av en scene. Tillatelsen ble innvilget, men krigen med Sverige kom i veien. Etter en rekke år i hjemlandet kom Strömberg tilbake og startet teaterskole for å bygge opp et ensemble av norske skuespillere. Han fikk en ny tillatelse til å starte teater, og skaffet nødvendig kapital ved aksjetegning slik at en teaterbygning kunne reises: Strömbergs Teater. Bygningen, som fra 1828 huset Christiania offentlige Theater, brant ned 1835, men det ble straks tatt initiativ til å skaffe byen en ny scene, og høsten 1837 kunne Christiania Theater åpne.

Mens Strömberg hadde satset på norske skuespillere, engasjerte de danske sjefene på Christiania offentlige Theater skuespillere fra København. Flere av de danske aktørene flyttet over til det nye teateret, og nye ble engasjert fra Danmark. Denne danske dominansen i det som skulle være norsk scenekunst, kom til å bli et stridsemne ved Christiania Theater i årene fremover. Norsk nasjonalfølelse og trangen til å fremme en selvstendig kultur ble stadig sterkere. Da Det norske Theater ble åpnet i Bergen 1850, skulle det få innvirkning også på Christianias teaterliv. Flere av de unge talenter som debuterte i Bergen, som Lucie Wolf og Johannes Brun, fikk etter hvert engasjement ved Christiania Theater.

Det var også etter mønster av teatret i Bergen at Den norske dramatiske Skoles Theater i Møllergata ble etablert 1852. Etter et par år endret det navn til Kristiania Norske Theater, som en utfordring til det dansk-dominerte Christiania Theater. 1857–1862 var Henrik Ibsen dets kunstneriske leder. Motsetningsforholdet tok slutt da ensemblet i Møllergata lot seg engasjere ved Christiania Theater i 1863. Men forut hadde Christiania Theater opplevd en heftig strid om engasjering av nye danske skuespillere. Blant annet stod det i 1856 et «teaterslag» under ledelse av Bjørnstjerne Bjørnson. Ti år senere ledet så Bjørnson teatret i et par år, men da det en tid etter Bjørnsons fratreden oppstod motsetningsforhold til den nye ledelsen av Christiania Theater, etablerte flere av de beste skuespillerne Møllergadens Theater med Bjørnson som leder 1870–72.

I 1880- og 1890-årene opplevde Christiania Theater sin «gullalder». I 1899 ble det revet og avløst av Nationaltheatret som landets og byens hovedscene. Samtidig foregikk det en ekspansjon i byens teatervirksomhet. Ekteparet Alma og Johan Fahlstrøm hadde et par år tidligere brutt med Christiania Theater og startet Centralteatret. De overlot etter to år sin nye scene til andre og begynte ved Nationaltheatret, men allerede i 1903 forsøkte de seg igjen på egen hånd og åpnet Fahlstrøms Theater. Scenen de overtok var Eldorado i Torggata 9, og de spilte der til 1911. Andre mer kortvarige teaterforetagender på denne tiden var Carl Johan Teatret 1893–96 og Sekondteatret 1899–1900, senere Bertha Ræstads teater i 1912, alle i Tivolihaven. Samme sted holdt også varietescenen Theatre Moderne 1914–1927 til, og videre Chat Noir som åpnet som kabaret på Tivoli i 1912. Men den viktigste nyveksten i hovedstadens teaterliv kom 1913 med grunnleggelsen av Det Norske Teatret som en egen nynorsk scene.

Til mellomkrigstidens teatervirksomhet hørte eksperiment-scener som Mayol 1921–1925, en tid under navnet Intimteatret, og Balkongen 1927–1928. Den ikke-realistiske strømningen i europeisk teater som her kom til uttrykk, satte også sitt preg på Nationaltheatret, blant annet gjennom teatermaler Oliver Neerland 1918–1935. Det Nye Teater (se Oslo Nye Teater), som kom i gang 1929, tok også mål av seg til å være et litterært teater. Først i 1945 kom et nytt litterært teater, Studioteatret, og i 1952 åpnet Folketeatret som hadde vært planlagt siden 1918. Begge fikk kortvarig levetid. 1950-årene skulle bli en krisetid for Oslo-teatrene. Det ble saneringer, og stat og kommune trådte inn i teatrenes styrer og representantskap for å hjelpe til med finansiering av driften. Det ble besluttet å opprette Oslo Nye Teater 1959, som en sammenslutning av Det Nye Teater og Folketeatret.

I de neste tiårene ble flere biscener åpnet av institusjonsteatrene for å slippe til ny norsk dramatikk og eksperimentelt utenlandsk teater, og for å kunne spille teater med nærmere fysisk kontakt mellom scene og sal. I dag spiller alle de tre institusjonsteatrene Nationaltheatret, Det Norske Teatret og Oslo Nye Teater på flere spillesteder. Nationaltheatret har blant annet sin faste amfiscene «på loftet» og det mer eksperimentelle Torshovteatret, mens Det Norske Teatret fikk tre scener da det flyttet inn i nybygget i Kristian IV’s gate i 1985 og Oslo Nye Teater spiller på Centralteatret og på dukketeaterscenen i Trikkestallen på Torshov.

Fra 1995 drives Nationaltheatret og Det Norske Teatret som 100 % statlige institusjoner, mens Oslo Nye Teater i hovedsak finansieres av kommunen. Offentlig drevet er også de to eksperimentscenene på Black Box teater på Dælenenga, som i tillegg er blitt brukt som arbeidsscener for Statens Teaterhøgskole.

Chat Noir og ABC-teatret (Edderkoppen) var lenge Oslos viktigste revyteatre. I tillegg kom fra midten av 1980-årene scener som Chateau Neuf, Victoria og Humla (fra 1990 Dizzie Showteater). Soria Moria Teater på Torshov, Bryggeteatret på Aker Brygge og showscenen på Mølla fikk ingen varig eksistens. Et spesielt teatertilbud i krysningspunktet mellom norsk kultur og innvandrerkultur er Nordic Black Theatre, opprettet i 1992. Det Åpne Teater startet i 1986, og er fra 2010 kalt Dramatikkens hus. Teatret for døve, Teater Manu, åpnet i 2001. I 2006 åpnet Christiania Teater (i Hotel Christiania Teater). Etter at operaen fikk sitt hus i Bjørvika, ble Folketeatret gjenåpnet som privateid musikalteater i 2009. Vega Scene åpnet i 2018.

Både institusjonsteatrene, frie grupper og private produsenter har spilt teater både utendørs, blant annet på Akershus festning, og innendørs i alle mulige typer mindre lokaler.

Se også artiklene om de enkelte teatre og om opera.