Aker sykehus

Aker sykehus, Trondheimsveien 235, etablert 1895 som sykehus for Aker herred. Etter kommunesammenslåingen i 1948 «østkantsykehuset» i Oslo. Gjennom sykehusreformen av 2001 gikk sykehuset fra kommunalt til statlig eierskap. Sykehuset ble fra 1. januar 2009 fusjonert med Rikshospitalet og Ullevål sykehus til Oslo universitetssykehus. Et vedtak om nedleggelse som lokal- og regionsykehus i 2010, basert på at Ullevål sykehus skulle rustes opp til å bli storbysykehus for Oslo og at Ahus på Lørenskog skulle overta lokalsykehusfunksjonene, ble effektuert i 2011. (Sykehuset var inntil dette lokalsykehus for bydelene Alna og Bjerke, samt regionsykehus for Follo-kommunene Oppegård, Ski, Nesodden, Vestby, Ås og Frogn.) Kapasitetsproblemer på Ahus og sterk befolkningsvekst i Oslo gjorde at planer om avvikling og salg av Aker måtte reverseres. Ifølge gjeldende målbilde skal Oslo Universitetssykehus HF utvikles som tre sykehus med hver sin profil: et samlet og komplett regionsykehus med lokalsykehusfunksjoner på Gaustad og et spesialisert kreftsykehus på Radiumhospitalet, mens Aker utvikles til stort akuttsykehus med lokalsykehusansvar for fire bydeler.

1885–1905: Etableringsfasen

Tonsen gård ble kjøpt av Aker herred i 1885, og to år senere tatt i bruk som «Fattiggaard», en anstalt der fattige fikk kost og losji mot arbeid etter evne. Andelen arbeidsudyktige økte gradvis, og anstalten fikk tiltagende karakter av gamle- og pleiehjem. Da Aker sykehus flyttet fra Neubergløkken til Tonsen gård i 1895, gikk anstalten inn i sykehusdriften som pleieavdeling. Det nye Aker sykehus, en toetasjes murbygning revet på 1960-tallet, ble tatt i bruk 1. juli 1895. Her var like mange pasientsenger som på Neubergløkken (28), og i tillegg plass for 37 «Lemmer», dvs. gamle og pleietrengende. Et lite parkanlegg ble anlagt på nordsiden av bygningen og en frukthave opparbeidet på sydsiden. Langs innkjørselen fra Trondheimsveien ble det plantet en allé.

1905–1914: Epidemipaviljonger og parkanlegg

Sykehuset fikk kritikk for sanitære forhold, trangboddhet og dårlig mat. Aker herred erkjente at institusjonen trengte bedre forhold. I 1911 kom bevilgninger til nybygg, i mellomtiden hadde kommunen (i 1910) kjøpt Nordre Sinsen gård. Våningshuset ble innredet som bolig for sykehusets bestyrer og kirurgiske overlege, jordveien ble et tilskudd til sykehusets naturalhusholdning. Datidens mest produktive sykehusarkitekt, Victor Nordan, ble engasjert for å utarbeide en generalplan for den videre ekspansjon. I 1914 stod første fase ferdig: økonomibygning (bygning 3), tuberkuloseavdeling, skarlagensfeberpaviljong (bygning 9), difteripaviljong (bygning 8), observasjonspaviljong (bygning 22), i tillegg til flere andre bygninger som siden er revet. Det ble opparbeidet plener og en allé langs sykehusets hovedakse.

1918–1938: Ny hovedbygning og økonomibygning

I 1919 ble pleiehjemsdelen flyttet til to andre steder i kommunen, og Aker var heretter kun sykehus. I 1921 ble en ny epidemipaviljong rettet mot tyfus og poliomyelitt (bygning 21) oppført. Sykehusets nye hovedbygning, kirurgisk avdeling (bygning 5) og et nytt sentralfyrhus (bygning 42) stod ferdig i 1924. Den digre pipen til tross var anlegget primært bygget for elektrisitet; sykehuset skulle få overta elektrisk spillkraft fra Aker Elektrisitetsverk, så kullfyringsmuligheten var kun en reserve. Fra samme år kunne sykehuset tilby en egen treårig sykepleierutdanning. Kommunearkitekten tegnet i 1934 forslag til ny økonomibygning med kjøkken og vaskeri, samt til ombygging av den eldre økonomibygningen (bygning 3) til bruk for medisinsk avdeling. Med den nye økonomibygningen (bygning 41, revet 2019) som sto ferdig i 1938, hadde funksjonalismen gjort sitt inntog på Aker.

1940–1945: Krigslasarett for Wehrmacht

Rett etter okkupasjonen ble det beordret at Aker sykehus måtte evakueres innen 1. mai. Tyskerne skulle benytte sykehuset som sitt sentrale krigslasarett i Norge. Det ble satt i gang en omfattende byggevirksomhet:

Et stort, firefløyet laftet og panelt anlegg på støpte kjellere (nå Sinsenveien 76) stod ferdig i 1942 som Hautklinik (i praksis avdeling for veneriske sykdommer). Brakkeanlegget ble sannsynligvis tegnet av den tyske diplomingeniøren Siegfried Reitz (1910–91), som tjenestegjorde ved Heeresbaudienststelle Oslo, og oppført av den norske entreprenøren Carl Johan Gregersen.

I løpet av 1943 ble kjøkkendelen av bygning 41 utvidet og tilbygget med to spisesaler, og ved sykehusets hovedadkomst ble det oppført en teglsteinsbygning (bygning 20) med poliklinikker og kontorer for sanitetsoffiserene. Mot slutten av 1944 var to store bygninger (bygning 27 og 60) ferdigstilt på områdets sydvestre del. Bygningene var prosjektert hhv som legeboliger og sykepleierhjem, men begge ble under oppførelsen omprogrammert til sykeavdelinger. Det ble også laget underjordiske ganger, tilfluktsrom og bunkere. Bygningene ble tegnet av Siegfried Reitz og i stor grad oppført av norske firmaer. I tillegg til det egentlige sykehuset ble også Sinsen folkeskole og Sinsen høyere skole tatt i bruk som sykeavdelinger.

7. mai 1945 ble sykehuset overtatt av norske og allierte tropper. Da de tyske pasientene var blitt overført til Helgelandsmoen ved Hønefoss, ble anlegget vasket og satt såpass i stand at Aker sykehus 16. juli kunne vende tilbake fra et femårig eksil på Berg skole.

Etterkrigstid: Modernisme og brudd

Etter 8. mai 1945 ble brakkeanlegget som hadde vært Hautklinik, nå med adresse Sinsenveien 76, i noen måneder brukt som kaserne av 75. seksjon av General British Hospital. Fra januar 1946 huset det et statlig evakueringssykehus, og fra mai samme år også Registreringssentralen for omskoling. Først disponerte sentralen bare østfløyen, men fra 1. november 1947 hele anlegget. Anlegget lå på sykehusets grunn, men selve bygningen ble i 1948 kjøpt av Sosialdepartementet.

Da Aker og Oslo i 1948 ble slått sammen, gikk Aker fra å være kommunens store sykehus til å bli «østkantsykehuset» i Oslo. Krigstidens bygninger ble raskt tatt i bruk, bl.a. ble bygning 27 videreført som indremedisinsk, siden som sosialmedisinsk avdeling, mens bygning 60 kom i bruk som sykepleierskole og elevhjem. Sinsenveien 76 ble utskilt fra sykehuset og fikk romme Registreringssentralen for omskoling, senere Statens attføringsinstitutt. 1950-årene innledet en ekspansiv fase der arkitektene Morseth & Wiel Gedde tegnet mye for sykehuset: Syd på området ble det i 1950-årene oppført fem blokker med søsterboliger, senere ytterligere fem. I 1958 hadde sykehuset fått en ny inngangspaviljong (bygning 43, den såkalte Rondellen) med tydelig tilsiktet landemerkekarakter, og i 1962 stod høyblokken for de medisinske avdelingene (bygning 6) ferdig. Personalbarnehager ble bygget fra 1965. Mot slutten av 1960-årene ble bygning 3 og 5 sammenbygget ved tilføyelsen av nytt operasjonsbygg (bygning 10) og ny fødeavdeling (bygning 2), slik at det oppstod en stor karré. Helt vest på området ble siste rest av gårdsdriften, i området syd for bygning 27 og 60, avviklet, for å gi plass for arkitekt Gert Walter Thuesens karakteristiske sykepleierskole med internat (bygning 79 og 80), innviet i 1970. I 1997/98 ble den østre fløyen på kirurgibygningen ytterligere forlenget med to bygninger: vinkelbygget og et nytt psykiatribygg.

Fredninger

I 2012 ble syv av sykehusets bygninger (bygning 9, 20, 27, 43, 47, 60 og 62) vedtaksfredet som del av helsesektorens landsverneplan. Fredningen gjelder i hovedsak eksteriører, men i flere bygg også deler av interiørene. Videre er en del bygninger (8, 21, 22, 28, 67 og 91 samt et uteområde) omfattet av sektorinternt vern.

Ny storbylegevakt

I 2020 er det under oppførelse ny storbylegevakt i området der bygning 41 lå inntil 2019. Motsatt sykehuset, som siden 2002 har hatt statlig eierskap, oppføres legevakten med Oslo kommune (ved Omsorgsbygg Oslo KF) som byggherre.