Tuberkulose i Oslo

Tuberkulose, tidligere kalt tæring, har fulgt menneskeheten siden forhistorisk tid, og synes i store deler av dette lange tidsrom å ha vært den sykdom som har tatt flest liv. Mellom 1890 og 1960 døde så mange som 250 000 mennesker i Norge av den bakterielt overførte sykdommen. Omkring 1900 tok sykdommen årlig rundt 5000 liv i Norge, dvs. at  den sto for hvert femte sykdomsdødsfall. Rundt 60 % av de døde var under 30 år. Oslo lå noenlunde på landsgjennomsnittet hva gjaldt dødshyppighet.

Mens sykdommen globalt i dag er den infeksjonssykdom som tar flest liv, med omkring 1,4 millioner årlige dødsfall, har Norge en av verdens laveste forekomster med 200-300 tilfeller per år. Mange tilfeller er innvandrere fra land med høy forekomst av tuberkulose.

Frem til siste halvdel av 1800-tallet rådet det et fatalistisk forhold til tuberkulosen, også blant legene. For den tæringssyke ventet den sikre død. Men den tyske legen Hermann Brehmer (1826–89) insisterte på at lungetuberkulose kunne helbredes ved tidlig behandling. Han foreskrev frisk luft, nærende kost og tilpasset mosjon, og etablerte et sanatorium for å skape de beste forhold for behandlingen. Dette ga støtet til sanatoriebevegelsen, som også bredte seg til Norge. Ved utgangen av 1925 fantes det i Norge 12 tuberkulosesanatorier med plass til 987 pasienter. I tillegg var det 103 tuberkulosehjem med plass til 2037 pasienter. Disse hjemmene var ikke egentlig medisinske behandlingssteder, men snarere pleiehjem for alvorlige tilfeller. Dessuten fantes ved egne tuberkuloseavdelinger ved en del sykehus.

Tuberkulosesanatorier i Oslo

Innenfor dagens kommunegrenser var det to tuberkulosesanatorier i Oslo, like ved hverandre i Grefsenåsen:

Grefsen sanatorium i Kjelsåsveien 51 overtok bygningene til Grefsen Vandcuranstalt eller Grefsen Bad, som var etablert i 1858. Mot slutten av 1800-tallet ble badet utkonkurrert av andre kursteder. I 1898 ble stedet kjøpt av et spekulasjonsselskap, som etter legen John Mjøens plan omdannet anstalten til tuberkulosesanatorium. Under en ledelsesstrid brøt dr. Mjøen ut i 1903 og etablerte sitt eget sanatorium (se under). Grefsen sanatorium ble imidlertid drevet videre av Kristiania Sanitetsforening, fra 1909 som Grefsen Folkesanatorium med plass for 119 pasienter, fra 1916 med eget barnesanatorium. Sanatoriedriften opphørte i 1970. Bygningene er bevart.

Dr. Mjøens Grefsen nye sanatorium for brystsvage var et mindre privatsanatorium med ca. 35 plasser, og lå på motsatt side av Kjelsåsveien. For å skaffe plass til pasienter med ulik betalingsevne kjøpte Mjøen også Glittre sanatorium i Hakadal og innrettet dette til folkesanatorium for tuberkuløse. Grefsen nye sanatorium ble kjøpt av Kristiania kommune og gitt navn av Grefsen tuberkulosehjem fra 1. juli 1923. Den store trebygningen ble revet i 1983, og tomten er bebygget med villaer og rekkehus.

Mens sanatoriene på Grefsen begge var private (kommunen disponerte imidlertid de fleste plassene på folkesanatoriet), la kommunen sin viktigste tuberkuloseinstitusjon til Asker kommune: Vardåsen sanatorium, tegnet av Kristian Biong, åpnet i mai 1923 med 136 sengeplasser. Her ble det kun mottatt lungetuberkuløse bosatt i Oslo. I 1927 åpnet sanatoriet et eget barnesanatorium, Øvre Åsen, med 100 senger.

Tuberkulosehjem

Av tuberkulosehjem lå det flere innenfor Oslos nåværende kommunegrense. Landets første tuberkulosehjem ble etablert da Kristiania Sanitetsforening i 1903 kjøpte gården Vestre Haugen på Grorud, og tok hovedbygningen i bruk som Hougen tuberkulosehjem for 20 pasienter samme vinter. Den gang var målgruppen uhelbredelig syke pasienter, men siden kom også pasienter det var utsikt til å helbrede. I de første årene var det få som ville legge seg inn på et tuberkulosehjem. Mange søkte å skjule sin sykdom lengst mulig. Sanatoriet på Vardåsen i Asker reduserte behovet for Hougen, og stedet ble i 1920 omgjort til hjem for barn av mødre som var til behandling eller forpleining i sykehus, sanatorium eller tuberkulosehjem. Dette Maria Dehlis Minde ble utvidet og kunne ta imot 40 til 50 barn. Det store hovedhuset ble revet på 1980-tallet for å gi plass til Vestre Haugen bo- og behandlingssenter.

Nordstrand tuberkulosehjem var både initiert og finansiert av innbyggerne i Nordstrand sogn. Det var dimensjonert for 30 pasienter og fikk en vakker beliggenhet på Skullerudhøyden. Aftenposten skrev ved åpningen 16. desember 1928 at tuberkulosehjemmene mer og mer er gått over til å ha kurativ betydning. Nordstrandshjemmet var således myntet på pasienter med «begynnende brystsygdom». Bygningen, som har adresse Skullerudbakken 12, eksisterer fortsatt, men ble i 2009 bygget om til leiligheter.

Bygning 28 på Aker sykehus skulle egentlig bygges som et pleiehjem for tuberkuløse, altså et tuberkulosehjem, men ble istedenfor en tuberkuloseavdeling ved Aker sykehus. Avdelingen, som åpnet i 1913, var tegnet av kommunearkitekt Harald Bødtker og beregnet for 32 pasienter. Et egentlig tuberkulosehjem i Aker, tegnet for 30 pasienter av den kjente sykehusarkitekten Ole Øvergaard, ble oppført på Montebello og åpnet som Ullern tuberkulosehjem den 10. mai 1934. Her var det kurative tilsnitt kanskje enda tydeligere tilstede enn på Nordstrand: «Det er i virkeligheten et tuberkulosesykehus [...] Målet har vært å skaffe pasientene best mulig kurativ behandling i vakre og sunde omgivelser, men til anlegget er også knyttet en diagnosestasjon [...],» skrev Dagbladet ved åpningen. Bygningen har adresse Montebello terrasse 15.

Endelig ble som vi har sett, Grefsen nye sanatorium nedkategorisert fra sanatorium til tuberkulosehjem i 1923.

Tuberkuloseavdelinger ved sykehusene

Foruten tuberkuloseavdelingen på Aker sykehus (se over) fantes det i 1924 på Rikshospitalet en avdeling med 18 senger mens Ullevål hadde hele 219 senger. Videre var professorløkken Bellevue på Tøyen i bruk som pleieavdeling under Ullevål mellom 1892 og 1930, først for tuberkuløse menn, så for tuberkuløse kvinner (42 senger).

Tuberkuloseinstitusjoner for barn

Lille Tøyen gård huset en avdeling for tuberkuløse barn frem til 1927. Den ble nedlagt da barnesanatoriet på Vardåsen stod ferdig i 1927. Eldre var barnesanatoriet på Grefsen:

Arkitekt Kristian Biong tegnet i samarbeid med overlege Tillisch ved Grefsen folkesanatorium (senere til Vardåsen) en prototyp til et barnesanatorium, som var tenkt oppført i tilknytning til ulike sanatorier utover landet. Det første ble oppført på Grefsen i 1916, nærmest som et appendiks til folkesanatoriet. Om typetegningen skrev Aftenposten: «Man vil se, at arkitekten har givet huset en facade i god, gammel karakteristisk stil, som foruden at være vakker med sine rene linjer og høie, store vinduer ogsaa virker hjemlig.» Barnesanatoriet, oppført for opptil 20 pasienter, var i drift frem til 1970. En utstilling ved Nasjonalt medisinsk museum i 2008, Vonde minner fra Grefsen barnesanatorium 1951–1954, fortalte rystende historier om opphold preget av jernregime, mishandling og overgrep. Bygningen i Kjelsåsveien 51 er i dag i bruk som Sanatoriet barnehage.

Tuberkuloseepokens slutt

Da BCG-vaksinen ble tatt inn i det norske barnevaksinasjonsprogrammet i 1947, innvarslet det slutten på tuberkulosen som folkesykdom i Norge. Etter omkring 1960 falt pasientgrunnlaget for de fleste av landets tuberkuloseinstitusjoner bort, og bygningene ble i stor grad omdannet til andre formål.