Skole- og utdanningshistorie
Skole og utdanningshistorie i Oslo, Den første skolemesteren som er kjent ved navn i Oslo, er Jon Scholameistare ved Oslo bispestol (1220-tallet). Han var knyttet til katedralskolen ved domkapitlet, som regnes grunnlagt 1152. Lite er kjent om katedralskolens historie fra denne perioden. Det eldste kjente skolehuset i Christiania kan sannsynligvis dateres til tiden før 1630, nemlig Rådhusgata 30, uten at en vet hva slags skole dette var. Men det er grunn til å anta det var en fattigskole (allmueskole). Bare kjelleren og en del av veggene av skolen er bevart, og er i dag skjult bak en annen bygning som ble oppført på slutten av 1800-tallet.
Først ved egen skolelovgivning begynte skolevesenet å skyte noe fart. Forordning om Skolerne paa Landet i Norge kom i 1739 og påla sognekommunene å ordne allmueundervisningen etter nærmere retningslinjer. Forordningen gjaldt ikke i bykommunene, men fikk likevel stor innflytelse der. Da skolevirksomhet var et kirkelig forvaltningsområde, betydde bl.a. biskopens arbeid mye både for land og by i stiftet (bispedømmet). I Akershus stift var biskop Peder Hersleb aktiv opplysningsmann på denne tiden (1730–37). Fire år før konfirmasjonen i 1736 ble gjort gjeldende i staten Danmark-Norge, fikk han innført skoleordning i Akershus. Skolelovgivningen var en direkte følge av konfirmasjonsordningen.
Christiania fikk godkjent sin skoleordning i et møte mellom stiftsamtmann Friedrich von Rappe, biskop Niels Dorph (Herslebs etterfølger) og representanter for byens magistrat og kirkelig myndighet 17. aug. 1740. Byen ble inndelt i 8 skoledistrikter med hver sin lærer i leide skolelokaler; en tidligere etablert fattigskole ble opprettholdt. Skoleordningen ble ikke realisert, angivelig på grunn av dårlige tider i byen i siste halvdel av 1700-tallet. Bare to skoler kom i tillegg til garnisonsskolen på Akershus, som ikke var en kommunal skole. Ny skoleordning ble fastsatt i 1806, nå med kjøp eller bygging av egne skolehus i 4 skoledistrikter. Skolene holdt lenge til i dårlige lokaler, og nye skolebygninger stod først ferdig utover mot 1850-årene.
Akers første skoleplan ble godkjent i 1742. Den var utarbeidet under ledelse av sogneprest Otto Holmboe i samråd med fogden, lensmannen og prestens medhjelpere (legmenn, her 4 gårdbrukere), slik skoleforordningen foreskrev. Aker ble delt i 5 skoledistrikter med hver sin mester. To av distriktene skulle ha “fastskole”, dvs. med egne skolehus (Grønland og Sagene), mens det for øvrig skulle være tre omgangsskoledistrikter. I en særstilling i denne perioden stod området Oslo (Gamlebyen) som var skilt ut som egen fattig- og skolekommune. Det var store sosiale problemer i dette området, og skoledrift var vanskelig. Ordningen som selvstendig skolekommune opphørte ved byutvidelsen i 1859.
Den første byskoleloven kom i 1848 og ny landsskolelov i 1860, den første med fastskoler som normalordning. Da hadde Aker allerede bygd ut et fast skolevesen med ca. 15 skolehus. I Christiania var planen å samle bydelsskolene i større “skolegrupper”. Opprinnelig tenkte en seg to store skoler for byen. I 1850-årene var behovet for nybygg størst i søndre bydel (bl.a. Pipervika), men vansker med å få egnet tomt førte likevel til nybygging i nordre bydel. Den nye skolen i Møllergata (1861) ble prototypen på tidens store byskoler med elevtall opp til 2000. Kommunen opprettet nå også betalingsskoler, men disse måtte avvikles ved de nye folkeskolelovene av 1889. Det ble dessuten opprettet hjelpeklasser for tilbakestående barn. Det er grunn til å hevde at dette differensierte opplegget vitner om at det brøt frem noe nytt på skolens område – karakterisert som et mer omfattende ansvar (sosialisering) for barn i skolealderen. Dette arbeidet førte til en slags “profesjonalisering” av skolens virksomhet, skolen vant større anerkjennelse med økt vekt på utvidet skolegang og større fagkrets. Til det siste hører innføringen av håndarbeid for jenter i 1861, gymnastikk for gutter 1861, tegning 1861, skolekjøkken for jenter 1891 og sløyd for gutter 1892. Skolebibliotek ble opprettet 1864, pedagogisk bibliotek for lærere 1868.
Den utvidede skoledriften krevde nye former for skoleledelse. Christiania ansatte sin første heltids skoleinspektør i 1856. Aker fikk heltids inspektør først i 1910. Da hadde Aker skolestyre hatt en uvanlig aktiv formann fra 1894 (nestformann fra 1890), sogneprest Ole Moe. Fra 1892 var han deltidsinspektør i Østre Aker sogn. Ved den store skoleenheten i Møllergata ble det tilsatt tilsynslærer med nedsatt lesetid for å ta seg av felles administrative oppgaver, et arbeid som i 1871 førte til opprettelse av overlærerstillingene. Videre innførtes ordningen med sju oppadstigende klasser med hver sin klasseforstander og flere faglærere, en nyordning i forhold til de tidligere enlærerskolene.
Et synlig resultat av utbyggingen var bl.a. at den høye prosenten med skoleforsømmelser gikk radikalt ned i løpet av 1800-tallet. I Aker sank forsømmelsesprosenten i gjennomsnitt fra over 30 i 1860-årene til ned mot fem ved århundreskiftet. Barnekriminaliteten sank klart i byen. Byutvidelsene med følgende overgang til byskoleordning førte til bedre kontroll med barns skolegang, og gav Aker noen små pusterom i skoleutbyggingen. Men hver gang økte folketallet etter kort tid og la nytt press på skolemyndighetene. Folkeveksten var en hovedgrunn til at Aker ville over på byskoleordning og innførte denne stegvis fra 1914. For Christianias del førte byutvidelsene til at skoleutbyggingen ikke kom til å dreie seg om få og store skoler, men mange og store skoler. Utviklingen av spesialundervisning var et ledd i profesjonaliseringen. Flere av tiltakene startet som private, kommunen støttet oppunder og overtok etter hvert initiativet. Det gjaldt f.eks. “redningsanstalt for forsømte barn” 1841 og åndssvakeundervisning 1874. Hjelpetiltak for vanføre kom derimot ikke i gang i denne perioden.
Kvinnelige lærere ble tilsatt først i håndarbeidsfag, så i alle fag etter at de fikk adgang til lærerskoleutdannelsen fra 1890. I Christiania hadde det siden 1861 vært et privatseminar for kvinner ved Nissens pikeskole. Kvinnelige lærere var klart i flertall i byskolen mot slutten av hundreåret og har siden vært det. Sosialpedagogiske tiltak fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet omfattet innføring av skolebad i 1888, skolebespisning fra 1896 (videreført med Oslo-frokosten fra 1920-årene), faste skoleleger fra 1899 (fra 1919 egen skolelegesjef), opprettelse av guttemusikkorps (etter hvert kalt skolemusikkorps) 1906, i Aker skolehagetilbud fra 1907, skolesparekasseordning i 1908, skoletannklinikk 1910 og ordningen med fritt skolemateriell i 1914. Når det gjelder skolekorpsene, har disse vanligvis vært frittstående foreninger med tilknytning til skolene. Her har det over tid skjedd en glidning fra direkte styring fra skolens side til full uavhengighet, men det normale har vært at skolene bare har hatt en representant i korpsenes styrer.
Ved overgangen til 1900-tallet avsluttes allmueskoleperioden. Reformer for å samle alle barn i folkeskolen gjennom hele den obligatoriske skoletiden og bygge alle videregående skoler på den, var hovedmotivet ved lovgivningen i 1889 (folkeskolen) og i 1896 (høyere skole med 4-årig middelskole og 3-årig gymnas). Kommunene kunne ikke lenger finansiere forberedelsesklasser ved de høyere skolene parallelt med klassetrinn i folkeskolens første 5 år. Særlig i de vestre deler av Aker og Kristiania sluttet mange opp om private skoler av ulike grunner. Ordningen med 5 års folkeskole og 4 års middelskole dannet forutsetningen for en blomstrende privatskoletid frem til 1920. Det gjaldt noen barneskoler, men først og fremst middelskoler. Middelskolen kunne gjøres kortere. Både i Kristiania (1900) og Aker (1912) ble det opprettet 3-årige middelskoler, bygd på 7-årig folkeskole, men det betydde en forlengelse av skoletiden frem til examen artium med ett år. I 1917 ble Aker delt i 4 skolekommuner og overlot til sognene å ordne sitt høyere skolevesen. Ullern og Vestre Aker holdt på 5+4-ordningen, mens Østre Aker og Nordstrand bygde på 3-årige middelskoler. 1920 dannet et vendepunkt i enhetsskoleutviklingen. Stortinget vedtok at de middelskoler som bygde på 7-årig folkeskole, ville få statsstøtte. Oslo avviklet sine 4-årige middelskoler i 1930, mens Aker som eneste kommune i landet opprettholdt 5+4-ordningen så lenge som mulig. Ved Ris og Berg høyere skoler ble middelskoleeksamen holdt siste gang i 1942.
Middelskolen var tenkt som byfolkeskolens naturlige fortsettelsesskole. Senere ble det hevdet at den ikke tilfredsstilte alles behov. Kristianialærere på stipendiereiser ble kjent med selvstendige fortsettelsesskoler i andre land, særlig Tyskland, og hevdet at noe lignende burde tilbys i Kristiania. Kurspreget fortsettelsesundervisning kom i gang i Kristiania for gutter 1899 og for jenter året etter. Fagkretsen la vekt på praktiske fag. Etter hvert ble det opprettet spesielle linjer for handel, håndverk og husstell. Først var det bare kveldsundervisning, fra 1915 også dagklasser. Da jenteskolen fikk egen bygning i den gamle Borgerskolen i Osterhaus' gate i 1931, og guttene i Vaterland skole året etter, ble skolene i hovedsak dagskole. Aker opprettet fortsettelsesundervisning fra 1934, først som forsøk ved Løren skole, senere ordnet som 8. klasser, særlig i Østre Aker. Framhaldsskolene, som navnet ble, fikk egen lov i 1946. Skolene i Oslo trakk til seg elever først og fremst fra de østre og nordre bydelene. Ordningen opphørte ved loven om 9-årig skole i 1969. Samtidig opphørte også realskoleordningen, en skole som ble innført etter lov av 1935, og som avløste middelskolen. Realskolen var 3-årig, men hadde de 2 første årenes undervisning felles med 5-årig gymnas og bygde på 7-årig folkeskole. I Aker og Oslo ble det relativt stor søkning til realskolen, og større enn antatt ved gymnaset.
Yrkesopplæringen foregikk lenge på arbeidsplassene og i hjemmene. Skolemessig opplæring for handel, håndverk, industri og andre næringer kom i gang ved overgangen til 1800-tallet, gjerne som søndagsskoler med regning, norsk og tegning som fag. Av disse tiltakene vokste fagskolene frem med liten innbyrdes sammenheng, skole- og utdanningshistorien utgjorde et broket kapittel. Mangel på system betydde som oftest at valg av skole førte til valg av arbeidsplass for resten av livet. På denne skolesektoren var det i begynnelsen stort rom for private tiltak. Men de kommunale skolene kom i tur og orden. Christiania fikk teknisk skole i 1873 (Oslo ingeniørhøgskole), handelsgymnasium 1875, teknisk kveldsskole 1876 og elementærteknisk skole 1893. Forskole for mekanikere kom 1910, for skreddere 1912, for frisører og skomakere 1914, for gullsmeder 1916 og for bilmekanikere, malere, pølsemakere, smeder, snekkere og tømrere 1918. I 1921 ble disse skolene slått sammen til Christiania Fag- og Forskoler for Håndverk og Industri. Den første kommunale husmorskole ble opprettet 1917 (Norges første husmorskole ble opprettet privat på Abildsø i 1856). Otto Treiders Handelsskole startet 1882, i 1920 kom en kommunal handelsskole i gang. Aker opprettet egen fag- og forskole i 1932 med klasse for mekanikere, senere også andre fagklasser. Kommunal handelsskole fikk Aker i 1934. Utviklingen reflekterer et voksende næringsliv. Skolene i Oslo og Aker ble slått sammen i 1950. Yrkesskolestellet ble delvis ordnet ved egen lovgivning som trådte i kraft først i 1945.
Krigstiden 1940–45 skapte store uregelmessigheter, bl.a. med beslaglegging av storparten av skolebyggene i begge kommuner. Det var ikke uvanlig med hjemmeundervisning og klasser spredt på 15–20 forskjellige steder ved én skole. Forsøk på nazifisering av undervisningen førte ikke frem. Lærerne dannet «skolefront» og hjalp på denne måten elever og foreldre gjennom vanskelige år.
Tiden etter 1945 har vært preget av «utdanningseksplosjon» med omfattende omlegging og utbygging av skoleverket. Skolepolitisk sett var innføringen av 9-årig obligatorisk grunnskole fra 1969 og 10-årig obligatorisk grunnskole fra 1997 (Reform 97) viktigst. Med lov om videregående opplæring av 1974 ble yrkes- og fagskolene samordnet med gymnaset til ett skoleslag. I 1994 ble en ny reform gjennomført i videregående opplæring (Reform 94). Den gir all ungdom mellom 16 og 19 år lovfestet rett til 3 års videregående opplæring som normalt fører frem til studie- eller yrkeskompetanse. Grunnskolen og den videregående opplæringen fikk felles lov med opplæringsloven av 1998.
I 2006 ble samordningen av grunnskolen og videregående opplæring videreført gjennom innføringen av reformen Kunnskapsløftet. Reformen førte til en rekke endringer i skolens innhold, struktur og organisering. Dette året ble også Sommerskolen Oslo etablert som et tilbud til osloelever i sommerferien.
De siste 20-årene har osloskolen vært i sterk endring slik at den i dag fremstår med Norges mest flerkulturellle og mangfoldige elevbefolkning. I skoleåret 2009/10 hadde 40 % av elevene i Oslos grunnskoler minoritetsspråklig bakgrunn, og på mer enn 50 skoler er elever med minoritetsspråklig bakgrunn i flertall. Som en konsekvens av sterk befolkningsøkning i Oslo, vil elevtallene øke i årene framover. De siste prognosene (Skolebehovsplan 2009–2019) tyder på en økning i elevtallet i grunnskolen på mellom 10 000 og 11 000 elever og en økning i videregående skole på i overkant av 1000 elever. Dette stiller kommunen overfor betydelige utfordringer med hensyn til skolekapasitet, inkludert bygging av nye skoler og ombygging og bedre utnyttelse av eksisterende skoler.
Siden nasjonale prøver ble innført i 2007, har osloskolens resultater vært de beste eller blant de beste i Norge.
Grunnskoler og videregående skoler sto i 2022 under ledelse av byrådsavdelingen for oppvekst og kunnskap mens voksenopplæring og Fagskolen i Oslo sto under ledelse av byrådsavdelingen for arbeid, integrering og sosiale tjenester. I 2022 hadde Utdanningsetaten 183 undervisningssteder, ca. 93000 elever (grunnopplæringen, voksenopplæring og Fagskolen), ca. 4000 løpende lærekontrakter og ca. 18 000 ansatte.
Oslo er sete for en rekke statlige og private høyere utdanningsinstitusjoner. Her finnes universitet, seks vitenskapelige høyskoler (Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, Det teologiske Menighetsfakultet, Handelshøyskolen BI, Norges Idrettshøgskole, Norges musikkhøgskole, Norges veterinærhøgskole), OsloMet – Storbyuniversitetet og Kunsthøgskolen i Oslo.