Aker herred
Denne artikkelen omtaler et sted
Åpne i Oslo bykartAker herred, tidligere herredskommune i Akershus fylke, fra 1. januar 1948 slått sammen med Oslo. I de eldste kilder utgjør herredet en del av Oslo herred; navnet Aker skriver seg fra at sognekirken lå på gården Akers grunn (Gamle Aker kirke). Aker omsluttet byen på alle sider; herredet omfattet store deler av Nordmarka, Østmarka og de nærmeste øyene i fjorden, og utgjorde ved kommunesammenslåingen et areal på 436 km², dvs. 27 ganger så stort som byens areal. På samme tid hadde Aker ca. 135 000 innbyggere. – Aker hadde også gitt fra seg mindre arealer til byen flere ganger før den endelige kommunesammenslåingen 1948 (se avsnittet om byutvidelser i Oslo-artikkelen).
Fra gammelt av hadde Aker hatt en betydelig industriell virksomhet langs Akerselva, men herredet fikk også en del industri på 1800-tallet, særlig langs elvene Alna og Lysakerelva. Aker var frem til kommunesammenslåingen fortsatt en betydelig jordbruksbygd, men byens vekst fra slutten av 1800-tallet hadde gradvis ført til at det vokste opp villabebyggelse, først langs jernbane- og forstadsbanelinjene gjennom herredet (Bryn, Bekkelaget, Bestum–Ullern), senere også i nyutbygde områder (Nordstrand, Vinderen–Slemdal, Lofthus–Grefsen, Tåsen). Etter kommunesammenslåingen har det alt vesentlige av boligbyggingen i Oslo skjedd i områder som hørte til det tidligere Aker herred, særlig i Østre Aker.
Aker herred ble opprettet 1837. Frem til sammenslåingen med Oslo i 1948 var det i alt fem grenseendringer i herredet. Christiania ble utvidet i 1859 og 1878, i tillegg ble Sjursøya overført til Oslo i 1938 og Etterstad i 1946. I 1947 ble også en del av Aker i sør overført til Oppegård.
1861 ble Aker herred delt i to sogn, Vestre Aker sogn og Østre Aker sogn. I 1906 skjedde en ny oppdeling, og man fikk fire sogn (regnet vestfra): Ullern sogn, Vestre og Østre Aker og Nordstrand sogn. Tross senere oppdeling av kirkesognene beholdt man disse sognene som såkalte administrative sogn eller sognekommuner frem til 1948. Hvert sogn valgte egne representanter til herredsstyret, fra 1861 til 1899 begge tolv hver, fra 1899 til 1907 begge 24 hver, fra 1907 til 1922 alle fire tolv hver. Fra 1922 valgte Ullern 12, Vestre Aker 20, Østre Aker 16 og Nordstrand 12. Østre Akers antall ble 1939 vedtatt økt til 20, men det ble bare aktuelt for valget i 1945. Sognets representanter utgjorde et såkalt sognestyre, Akers «herredsdelsutvalg», som hadde innstillingsrett til herredsstyret og dessuten fullmakt og budsjett til å fatte vedtak i en del lokale saker.
Gårdshistorie
Matrikkelen av 1903 inneholdt for Akers vedkommende 198 gårdsnummer (forkortet gnr.) samt øyene i Oslofjorden. Hvert gårdsnummer var igjen delt i flere bruksnummer, og ved kommunesammenslåingen regner en at det var ca. 1000 gårdsbruk og plasser i Aker. De omfattet et gjennomsnitt av hva en kunne finne på landsbasis, men det var klare forskjeller i bruksstørrelse mellom Østre og Vestre Aker. Vestre Aker hadde gårder som gjennomgående var større enn gjennomsnittet, i Østre Aker var brukene noe mindre, men til gjengjeld var det der større likhet i størrelse. Gjennom årene kunne størrelsene variere alt etter fradeling og utparsellering, men i landbrukssammenheng settes minstestørrelsen ved 5 daa, som er grensen for konsesjonsplikt. I Aker fant en også bruk som i størrelse hørte blant landets 10 største før fradeling og utparsellering, for eksempel Frogner Hovedgård, som med sine opprinnelig ca. 2300 daa var et av landets største gårdsbruk.
Aker-gårdenes historie går langt tilbake, og få steder i landet finnes så mange gamle gårder samlet på et lite geografisk område som Oslogryta. – Navneforskerne sier Aker er det eldste gårdsnavnet, og rundt denne finner vi vel 30 gårder med navn som ender på «-vin» (eng). Disse hører alle hjemme i eldre jernalder. Fra vikingtid har vi gårder med endelser på «-tveit» eller «-stad» og navn med «hov» eller «hof» i. I middelalderen ble det ryddet mange gårder, og disse har vanligvis «-rud» i enden av navnet, f.eks. Ellingsrud, gården som ble ryddet av Elling. Etter Svartedauden ble flere av gårdene liggende øde, og ble først tatt i bruk igjen på 1600-tallet.
I løpet av middelalderen kom kirken i besittelse av de fleste gårdene, og ved reformasjonen tilfalt de kronen. Omkring 1660 begynte et omfattende salg av krongods, og gårdene i Aker ble sett på som en sikker pengeplassering. De fleste ble kjøpt av christianiaborgere. De gamle brukerslektene ble sittende som leilendinger, uten at dette rokket ved deres posisjon eller gav noen sosial nedvurdering.
Industrialiseringen samt innføringen av nye kommunikasjonsmidler mot slutten av 1800-tallet førte til en reduksjon av antall bruk drevet som jordbruk. Særlig i de vestre delene av Aker ble det foretatt en betydelig utparsellering av villatomter. Det var gårdbrukerne selv som forestod fradelingene. Andre strøk, blant annet Groruddalen (tidligere kalt Akersdalen), ble fortsatt liggende som jordbruksland til etter 1945. Typisk for de østre delene ble utbygging med drabantbyer basert på ekspropriasjon av gårder og sentraldirigert utbygging. Den siste store ekspropriasjonssaken omfattet ca. 90 bruk og dannet grunnlaget for utbyggingen i 1950-, 1960- og 1970-årene.
I dag finner en de fleste gårdsnavn bevart som navn på bydeler, boligområder eller borettslag.