Alnaelva
(Omdirigert fra Alna (elv))
Denne artikkelen omtaler et sted
Åpne i Oslo bykart
Alna, Oslos lengste elv, renner ut fra Alnsjøen i Lillomarka og munner ut i Bjørvika. Frem til 1600-tallet kunne Alna også bli kalt Brynselva, nederst også Klosterelva. Deretter ble den helt opp til vår tid kalt Loelva. Navnet kommer av norrønt aln, albue, buktning, om elvens mange buktninger i løpet gjennom Groruddalen, eller al, vokse, dvs. bli flomdiger, på grunn av elvens svært skiftende vannføring.
Alnas øverste kilder er på nordsiden av Slengfehøgda (415 moh) i grensetraktene mot Nittedal. Herfra løper en liten bekk som danner grensen mellom Oslo og Nittedal sørvestover til Griseputten og videre sørover gjennom Revlitjern, Evensetermyra og Svartkulp til Alnsjøen (237 moh). Alnas samlede lengde mellom Alnsjøen og fjorden er 15 km, inkl. tilløpet til Alnsjøen 20 km.
Den egentlige Alna renner fra Alnsjøen først østover; minstevannføring ut av sjøen er 0,01 m3/sekund. Alna renner nord for Ammerud-bebyggelsen og tar opp Breisjøbekken fra Breisjøen og deretter Steinbruvannsbekken fra Steinbruvannet, begge med tilløp fra nord. Deretter bøyer Alna sørover, øst for bebyggelsen på Ammerud, krysser Trondheimsveien, renner gjennom Grorudparken og Hølaløkka og tar ved Grorud jernbanestasjon opp Tokerudbekken (også kalt Fossumbekken). Gjennom Groruddalen har elven flere steder, særlig i Smalvolldalen, mange buktninger (meandre). Viktigste tilløp til Alna nedenfor Grorud er Østensjøbekken fra Østensjøvannet. Nedenfor Bryn renner Alna vestover langs foten av skrenten mot Høyenhall-området. Alnas dal er her først åpen; lenger vest blir den trangere og mørkere og kalles Svartdalen, mellom skrenten i sør og Etterstad i nord. Etter krysset med Enebakkveien danner elven så Kværnerfallene før den renner videre vestover, opprinnelig til Sørenga på østsiden av Bjørvika, men fra 1922 i tunnel til Kongshavn i Bunnefjorden, rundt 900 m sør for det opprinnelige utløpet. Det foreligger planer om å tilbakeføre Alna til sitt tidligere løp nedenfor Kværner.
Nedbørfeltet til Alna omfatter foruten østre del av Lillomarka med tilstøtende deler av Nittedal, mesteparten av Groruddalen, likeledes størstedelen av Østensjø-området med de nordvestligste delene av Østmarka.
Oslo ble grunnlagt ved utløpet av Alna omkring år 1000. Ved tusenårsjubileet i 2000 ble det tidligere utløpet gjenskapt i form av et vannspeil i Middelalderparken. Dette ligger i dag et stykke innenfor den daværende strandlinjen som følge av landhevningen etter istiden. Grunnleggelsen av byen må ses i nær sammenheng med Alnas utløp i fjorden. Her var det beskyttet ankringsplass for båter, og Alnas dalføre østover ga tilgang innover i landet. Således lot Håkon Håkonsson i 1226 34 skip trekke opp elven og over til Ellingsrudelva øverst i Groruddalen og videre østover til Nitelva og Øyeren for å møte ribbungene til sjøslag på Øyeren og Mjøsa. I Kværnerfallene hadde kongen og biskopen kverner, og etter hvert kom det også sagbruk og annen virksomhet basert på vannkraft både her og i fossene lenger opp i elven; i denne sammenheng merkes foruten Kværnerfallene særlig Nygårdsfossen nedenfor Etterstad, Brynsfossen på Bryn og Leirfossen (Leirfallet) på Grorud. Med den industrielle utviklingen fra midten av 1800-tallet fikk Alna stor betydning for byens industrihistoriske utvikling. Ved Leirfossen lå Grorud Textilfabrik (senere De Forenede Ullvarefabrikker) og ved Brynsfossen Joh. Petersen A/S. Ved Nygårdsfossen lå Nygård fabrikker. I Kværnerfallet anla Oluf Onsum Kværner Brug i 1853, en fabrikk som ble til en av landets største industribedrifter. Pga. minsket vannføring da Alnas kilder ble regulert til drikkevann fra 1930, måtte fabrikkene over på elektrisk drift.
Leiren i Alnas elveleier har gitt grunnlag for omfattende teglverksvirksomhet. Det første teglverket ble anlagt av Håkon 5 omkring år 1300, da kongen bl.a. trengte stein til utvidelse av Mariakirken og Kongsgården. Virkelig fart i teglindustrien ble det først fra slutten av 1800-tallet med teglverk inntil elven i Lodalen, på Etterstad, på Bryn og på Breivoll (Alna teglverk). Av Alnas eksisterende broer er Kalbakkbrua på Grorud, bygget i 1790 som tørrmurt hvelvbro i rød grorudgranitt (syenitt), den mest interessante. Den er nå fredet som kulturminne. I middelalderen, da Alna var Oslos grense mot sørøst, var Geitabru en strategisk viktig bro for byens forsvar.
Etter industrialiseringen og senere den økende boligbyggingen økte etter hvert forurensningen av Alna betydelig, bl.a. ved kloakkutslipp. I 1992 startet Oslo kommune prosjektet «Aksjon Alna». I regi av Friluftsetaten (senere Bymiljøetaten) er det anlagt turvei langs elven, D9 fra start til Grorud stasjon og D10 derfra til Gamlebyen, og store områder har fått parkmessig behandling, blant andre den lange Alnaparken i bunn av Groruddalen. Middelalderparken på Sørenga er anlagt med et gjenskapt et vannspeil som viser Alnas utløp og strandlinjen. Det arbeides med planer om å få åpnet Alnas gamle løp gjennom Lodalen slik at vannspeilet kan få tilført naturlig elvevann. Den høyeste fossen i Alna, Leirfossen på Nedre Grorud, ble 2004 gjenåpnet som et ledd i Hølaløkka vannpark, etter å ha vært usynlig i mer enn 30 år. Det arbeides sentralt og lokalt, både i miljø- og friluftsorganisasjoner og i den offentlige forvaltningen, med ulike tiltak for ytterligere å bedre miljøforholdene langs Alna og sidebekkene. Dette skjer på en rekke måter, f.eks. ved sikring av frilufts- og miljøinteressene ved byggevirksomheten langs elven, ved gjenåpning av elvestrekninger som i dag er lukket, både i selve Alna og i sidebekkene, ved å bedre tilgjengeligheten til elven og sikre mest mulig sammenhengende turveier langs den, ved utbygging/vedlikehold av badeplasser osv. Et viktig prosjekt er kommunedelplanen for Alnaelva miljøpark mellom Furuset og Nedre Kalbakkvei. Friluftsetaten anla denne omkring 2000. Det arbeides med tiltak for Alnavassdraget innen rammen av Groruddalssatsingen, og det vurderes om Alnsjøen og Breisjøen kan gå ut som drikkevannskilde og åpnes for bading og annet friluftsliv.
Alnsjøen har siden 1930 vært drikkevannskilde. Sammen med overføringen fra Breisjøen, også fra 1930, representerer Alnsjøen vel 2 prosent av Oslos teoretiske drikkevannspotensiale i ugunstigste år, men leverer ikke vann til forsyningsnettet hvert år.