Bussruter

Bussruter. Den lokale busstrafikken i Oslo bestod i 2018 av 54 ulike linjer, inkludert servicelinjer, nattlinjer og morgenlinjer. I tillegg kommer busslinjene inn til byen fra nabokommunene. Bussene sto i 2017 for i overkant av 158 mill. reiser, om lag 40 % av all kollektivtrafiik i byen, målt etter antall reiser. Det har vært en betydelig økning av busstrafikken i de senere år, særlig pga. flere avganger, Tallene gjelder reiser med bybuss (99 mill.) og regionbuss (59 mill.). Hovedstaden er også et knutepunkt for de mange ekspressbussene som kjører langdistanseruter til inn- og utland, og for flybussene til Gardermoen.

Historikk

Det var hestesporveien som i 1875 introduserte rutegående kollektivtrafikk i byens gater. Før den tid hadde byens vognmenn vært alene om persontransporten, bortsett fra enkelte spredte forsøk på å innføre hesteomnibusser; bl.a. fantes det høsten 1842 en omnibuss trukket av 4 hester som tilbød turer mellom Storgata og Bygdøy.

Første forsøk med selvdrevne busser ble foretatt 1897, da Det norske Motor Compagnie satte i drift to dampdrevne busser mellom Stortorvet og Grefsen Bad. Det ble kjørt 14 turer hver dag, og billettprisen var 50 øre – det femdobbelte av en trikkebillett. Dampvognene ble fyrt med petroleum, hadde 2 kupeer med plass for 16 passasjerer og veide fullt lastet 4,5 tonn. Hjulene hadde kompakte gummidekk som på bakhjulene var forsterket med jernplater. Det fortelles at vognene ristet så forferdelig at damenes håroppsetninger falt ned, og støyen var så øredøvende at man i godt vær kunne høre det helt opp til Grefsen når vognen startet fra Stortorvet. På folkemunne ble dampbussen fort hetende «tarmristeren», og før året var omme måtte forsøket innstilles.

Byens første bensinbuss kom i trafikk 1912, da det ble startet daglige turer mellom Kristiania og Frognerseteren med en 11-seters bil. Turen kostet hele 2 kroner. Frem til 1914 dukket det opp flere lignende bussruter, som nærmest må karakteriseres som organisert turbilkjøring, og ikke rutegående busstrafikk i moderne forstand. Permanent, moderne rutebussdrift kom i gang med selskapet Norsk Trafikk A/S, som 1918 startet ruten Kristiania–Østensjø, som en forløper for Østensjøbanen. Denne bussruten ble innstilt ved Østensjøbanens åpning. 1919 satte dette selskapet også i gang en bussrute Kristiania–Nittedal. Nittedalsbussen eksisterer fremdeles og er i dag den eldste bussruten i Oslo, selv om det gjennom tidene har vært forskjellige operatører.

Bussdriften blomstret for alvor opp i 1920-årene, og et hundretalls rutebileiere i Oslo og Akershus startet rutebiltrafikk, ofte bare med en eneste buss. Men snart begynte busseiere å samarbeide og slå seg sammen. Selskapene fikk flere busser, senere ble de regionale, nasjonale og internasjonale. Det største selskapet på 2010.tallet var Veolia med over 38 000 busser, tog, trikker og båter over hele verden. Schøyens Bilcentraler, som opprinnelig ble stiftet 1919, fikk en lang rekke rutebilkonsesjoner i årene 1921–26, bl.a. til Lommedalen, Snarøya, Sørkedalen, Bygdøy og Maridalen. Forløperen til De Blå Omnibusser, DBO ble stiftet 1923 og fikk ruter til Lillestrøm, senere også til Teisen–Ulven–Tveten–Hellerud–Trasop. Ekebergbanen startet bussdrift 1924 med Østmarkruten. AS Oslo Sporveier startet egne bussruter fra 1927. Oslo og Follo Busstrafikk AS, OFB, ble stiftet 1935 under navnet AS Prinsdalsruten. I Oslo og Akershus fikk et hundretalls selskaper konsesjon for kjøring av rutebiler, men før krigen var det kun AS Oslo Sporveier og M. O. Schøyens Bilcentraler som drev virksomhet av noe størrelse. Etter krigen ekspanderte DBO og OFB, slik at vi fikk to store og to mellomstore selskaper. I årene 1940–68 hadde A/S Oslo Sporveier elektriske busser på enkelte linjer, se Trolleybusser.

I 1972–73 overtok AS Oslo Sporveier gradvis ansvaret for administrasjonen av all kollektivtrafikk i hovedstaden, og de private selskapene fortsatte å kjøre sine tidligere linjer på kontrakt. DBO ble overtatt 1972 og i 1973 fulgte først SBC og deretter OFB. Kontraktene ble på 1990-tallet erstattet av anbud, først i ubetydelig omfang på sekundære linjer. Etter år 2000 ble hele bussnettet delt opp i forskjellige større pakker og lagt ut på anbud. AS Sporveisbussene og senere datterselskaper vant mange av linjene. AS Oslo Taxibuss vant i 1991 det første anbudet, men dette selskapet var så løst fundert at AS Oslo Sporveier senere måtte ta linjene tilbake. Neste runde kom NSB sterkere inn med sitt datterselskap Nettbuss AS, nå Vy buss. Både Nettbuss og Den store aktøren Schøyens Bilcentraler forsvant imidlertid helt ut, og Oslotrafikken er i dag (2010) fordelt mellom Norgesbuss AS og Unibuss AS. Det sistnevnte selskapet er Sporveiens busselskap, som i løpet av en tiårsperiode gjennom oppkjøp og anbud har økt bussparken fra rundt 180 til 620 busser. Selskapet eies fortsatt av Oslo kommune, men har rutetrafikk over det meste av landet. I tillegg tok bussene til Stor-Oslo Lokaltrafikk AS lokaltrafikk innen Oslo på enkelte av sine linjer ut av byen. Dette omfanget økte noe med opprettelsen av det sammenslåtte selskapet Ruter as. Billetter og takster er felles med all øvrig kollektivtrafikk i Oslo. NCA