Jordbrukshistorie i Oslo
I Norge regner en at jordbrukskulturen kom ved overgangen til yngre steinalder, ca. 4000 f.Kr. I Oslo-området finnes spor etter folk som ernærte seg ved jakt og fiske. Ved pollenanalyser av torv er det påvist korn og åkergress ved overgangen fra eldre til yngre steinalder. Det landskapet de første åkerbrukerne stod overfor, var et resultat av avleiringer fra istiden, med tung leirjord som vanskelig lot seg bearbeide uten kraftige redskaper. Samtidig endret vegetasjonen seg med varmere klima, og løvskogen som tidligere bestod av or, alm og lind, ble forandret til lind, eik og ask. Sjøen stod langt høyere enn nå. Den marine grense etter istiden lå 225 moh. I løpet av steinalderen hevet landet seg. Da de første jordbrukere kom, stod sjøen ca. 22 m høyere enn i dag. Det som i dag er de sentrale byområder, stod under vann. Det er påvist en boplass fra denne tiden, tilhørende Nøstvetkulturen, på oversiden av Dælenenggata opp mot Rodeløkken kolonihage. Det typiske for denne boplassen er de store nøstvethakkene av stein, antagelig benyttet i forbindelse med bearbeiding av jord.
Ingen pollenanalyser tyder på storstilet rydding av åkerland, men en finner pollen fra bygg og primitive hvetesorter. En mangler også pollen fra de gressorter som er typiske for store enger med gress brukt til beiteland. Dette kan forklares ved at husdyrene vesentlig ble fôret med løv og bark. Klimaet gav også mulighet for dyrene til å gå på skogsbeite det meste av året. Pollenanalysene viser også at alm er den tresort som forringes mest i denne tiden. Det kan skyldes at den ble brukt som fôr, da alm er det løvtre som har mest næringsrikt løv og bark.
En regner at februket startet før åkerbruket, som krever mer fast bosetting. Jakt og fiske fortsatte som et ekstra tilskudd i matveien. Overgangen til årsbruk tok tid, og først i siste del av yngre steinalder (ca. 2400–1800 f.Kr.) regner en at jordbruket var hovednæringen i Sør-Norge. Fra bronsealderen (ca. 1800–500 f.Kr.) får en sikrere spor etter åkerbrukerne, og en finner rester av kraftige kulturinngrep i skogen. Forekomster av trekullag og tilbakegang av eikeblandingsskogen samt fremgang for gress og beiteplanter, vitner om svirydding av skog i stor målestokk. Restene av dette jordbruket finner vi på perifere steder i forhold til nyere tid, f.eks. på Vettakollen, ca. 400 moh.
Først fra jernalderen (ca. 500 f.Kr.) får en de første gårdsdannelsene med faste jorder og opparbeidelse av innmark ved at jordbruksarealet blir ryddet. På denne tiden stod strandlinjen ca. 9 m høyere enn i dag, og en finner at alle de eldste gårdene ligger godt over denne høyden. Gravfunn viser de mest brukte redskaper; ard, hakke, spade, grev, jernsigd, ljå og lauvkniv. De viktigste kornslagene var bygg og havre. Opp mot vikingtid ble driften intensivert og det ble ryddet mange gårder. Jernredskapen gjorde at en ikke hadde problemer med å rydde den tidligere sjøbunnen med de store leirjordlagene. En gikk over til å benytte gjødsel på innmarken, og en regner med at seterdriften tok til der forholdene lå til rette for det.
Middelalderen
I løpet av middelalderen ble det ryddet flere nye gårder i Aker. De har gårdsnavn som ender på -rud. I Oslodalen var åkerbruket med korndyrking viktigste næringsgrunnlaget. Mest vanlig i middelalderen var bygg og havre, ofte sådd sammen (blandkorn). I tillegg ble det dyrket rug og noe hvete. Svært mange av gårdene som ble ryddet, lå slik at små endringer i klima kunne gi katastrofale følger. En regner likevel at kornproduksjonen omkring år 1300 på landsbasis var 50 % større enn i 1665. Undersøkelser om Akerbøndenes redskaper har vist at plogen var det tradisjonelle redskapet fra middelalderen og fremover. Ved utgraving i Oslo gate 7 ble det funnet pløyespor i naturbakke fra 1100-tallet.
På midten av 1300-tallet ble befolkningen redusert som et resultat av flere store pestangrep. Samtidig er det påvist en overgang til kaldere klima («den lille istid») som førte til en vekst av isbreene i Norge. Denne veksten kulminerte på 1700-tallet, men resultatet på 1300-tallet ble at marginalgårdene ikke lenger kunne drives på den gamle måten. Andreas Holmsens undersøkelser om ødegårder konkluderer med at de bøndene som overlevde pestangrepene, flyttet til de mest lettdrevne gårdene. De fraflyttede gårdsbrukene – ødegårdene – fortsatte som beitemark. Klimaet førte til en omlegging fra intensiv kornproduksjon til et større husdyrhold. Resultatet ble en større nettoavkastning per individ enn det en hadde i høymiddelalderen, og bøndene fikk bedre levevilkår.
Utviklingen av Akergårdene
På 1700-tallet hadde Akerbøndene en av de mest avanserte redskapskulturer i landet. De var begunstiget ved at det var et relativt tett befolket område med lett tilgang på arbeidskraft, og pengeøkonomien var mer gjennomført enn ellers i landet. Samtidig var det en markedsbegunstiget situasjon for landbruksprodukter, ved omsetting av varer til byen. Undersøkelser viser at Akerbonden hadde langt flere hesteredskaper til disposisjon enn noe annet sted i Norge, og med bedre økonomi fikk bøndene også dyrere materialer og bedre og mer effektive ploger.
I Aker var over halvparten av gårdsbrukene eid av borgere eller embetsmenn. Noen drev gården selv, og andre gårder ble drevet av leilendinger. Både disse og de bondeselveide gårdene var foregangsgårder når det gjaldt nye redskaper. Aker ble kjent for det eksperimentelle jordbruket, med foregangsmenn som Otto Holmboe (Vinderen), Halvor Haagensen (Blindern), Peder Anker og gartner Johan Grauer (Bogstad), John Collett (Ullevål) og Fredrik Glad (Grefsen).
I Aker stiftet man Selskabet for Aggers Sogns Vel i 1807, og i 1809 ble Det kongelige Selskab for Norges Vel stiftet. I 1819 fikk selskapet en modellsamling fra kong Karl Johan. Den ble oppbevart på Tøyen, og meningen var at bøndene skulle få impulser til bedre redskaper. Også nye vekster var viktig. Fra Oslo Ladegård ble det delt ut gratis planter av kål, kålrot og grønnsakfrø. Den første jordbrukstevling ble arrangert av Akers Sogneselskap i 1833. Det var tevling i premiepløying på Veitvet, og alle plogene som ble benyttet var utlånt fra samlingen på Tøyen. Senere forsøkte James Biseth å få i stand en organisert veiledning i redskapsspørsmål. Mens han var bestyrer på Sinsen gård satte han i gang et mindre redskapsverksted på salgsbasis. I 1847 ble han bruksfullmektig på Bygdøy Kongsgård og uteksperimenterte 19 forskjellige redskapstyper. Akerhus Landhusholdningsselskap fikk fremstilt 18 modellsett på Botsfengselet til fordeling mellom de forskjellige sogneselskap i Akershus. Dette var det siste storstilte forsøket på spredning av nye redskapstyper.
Modernisering fra midten av 1800-tallet
I 1840-årene ble det økende salg av jordbruksprodukter til Christiania, og flere av Akergårdene la om til større storfehold for å levere melk og melkeprodukter til byen. For å stimulere utviklingen opprettet Jørgen Wetlesen på Abildsø en privat landbruksskole fra nyttår 1844. Den ble overtatt av Akerhus Amt samme år og fikk statsbidrag. Undervisningen var toårig og ble besørget av Wetlesens sønner, Fredrik og Niels, og drev også produksjon av redskaper. I 1845 startet P. O. Boyesen en privat landbruksskole på Hovin. Den fikk ikke offentlig støtte og måtte til slutt opphøre, men Boyesen fortsatte med fagbladet «Almindelig norsk Landbrugstidende» som han utgav fra 1850. I 1850 forsøkte agronomene Christensen og Jensenius å få i gang en landbruksskole på Bryn. Aker fikk dermed tre landbruksskoler i løpet av en 10-årsperiode.
Befolkningsveksten i Christiania fikk innvirkning på landbruket i området rundt byen i 1850-årene. Ved åpningen av Hovedjernbanen til Eidsvold i 1854 fikk også Romeriksbygdene en større del av leveransene til Christiania, men pga. den enorme befolkningsøkningen ble det ingen direkte konkurranse med Akerbøndene. Produksjonen for bysalg var ikke bare rettet mot folks behov. Like viktig var salget av høy. I byen var det mange husdyr, særlig hester. Det var derfor stor avsetting av høy. Bøndene hadde enten faste kunder, slik som vognmenn, eller omsatte fritt på Ankertorget, som ble byens høytorg fra ca. 1840. Leveransen av høy foregikk til etter den annen verdenskrig, og den siste som leverte høy med hest og vogn var Håkon Tveter på Østensjø, så sent som ca. 1960.
Det som fikk størst innvirkning på husdyrholdet i Aker, var melkesalget. Alt fra 1860-årene begynte bøndene å levere melk til husene, og det ble behov for bedre føringsredskaper. Tidligere var det vanligvis vogner uten fjæring, eller kvinner med bæreseler, som fraktet melken. Den første spesialvogn for melketransport ble konstruert av Hans H. Torgersen på Vestre Skøyen. Eksemplet ble raskt fulgt av andre, typiske innelukkede melkevogner med påmalt gårdsnavn på sidene. Den tidligere formen for storfehold, basert på setring i skogene rundt Aker, forsvant i løpet av 1850-årene. Seterdriften var basert på sparing av det fôret en hadde hjemme på gården, ofte for at en skulle ha fôr til hestene som en trengte hjemme til onnearbeid og transport. Storfeholdet skaffet opprinnelig ikke noe betydningsfullt overskudd for salg, men var nærmest for at bøndene skulle være selvforsynte med melk og melkeprodukter. Det økte melkesalget førte til omlegging til utstrakt innefôring. Samtidig gikk de bort fra eget oppdrett av melkekyr, da dette tok for stor del av melkemengden. I stedet la de om til det vi kanskje ville kalle «Kjøp, bruk og kast»-prinsippet. De kjøpte melkekyr i passende alder og solgte videre når melkemengden avtok.
Den viktigste jordbruksforandringen i Aker på 1800-tallet var overgangen til handelsjordbruk. Nærheten til byen gav en enklere tilgang på varer som bonden ikke lenger behøvde å produsere på gårdene. Den tradisjonelle selvforsyningen forsvant raskere enn i de omliggende deler av Follo og Romerike.
Det tradisjonelle jordbruket er så godt som historie i det tidligere Aker. Dette skyldes at byen stadig har vokst seg utover og at utbyggingen av drabantbyer og industri har tatt det meste av den dyrkbare jorden, slik at det dag kun er noen ganske få gårder i drift. Situasjonen er nå at et stort antall mennesker bor der man før drev jordbruk, mange steder er gårdstunene med våningshus og enkelte driftsbygnionger bevart inne blant den nye bebyggelsen, mens gårdenes gamle utmarksområder nå er byens rekreasjonsområder.
Se også artikler om de enkelte gårder.
Les mer: