Kirkegårder og gravlunder

En del av Vår Frelsers gravlund fotografert i 2008. - Foto Max Froumentin / Creative Commons

Britiske krigsgraver på Vestre gravlund fotografert i 2007. - Foto Natalia Maynor / Creative Commons

Kirkegårder og gravlunder. Oslo kommune har (2019) 19 gravlunder. Avdøde personer som ved dødsfallet hadde bopel i kommunen, har rett til fri grav på en kirkegård i kommunen.

Historikk.

I gammel tid var det vanlig å bli begravet både i og utenfor kirken. Å bli gravlagt under kirkegulvet var imidlertid forbeholdt dem som kunne betale for seg.

Christianias eldste kirkegård, Gamle Aker kirkegård, ble opprettet ca. 1100. Etter hvert som befolkningen økte, ble det opprettet flere kirkegårder. På 1800-tallet hadde Christiania tre kirkegårder, to på Hammersborg (Vaterlands Kirkegaard og Krist kirkegård) og en ved Vår Frelsers kirke (Vor Frælsers Kirkegaard).

Etter 1805 ble det bl.a. av hygieniske grunner forbudt å gravlegge folk i kirkene, og alle kjøpstadskirker ble pålagt innen to år å skaffe kirkegård utenfor byen. Vor Frælsers kirkegaard ble nedlagt samme år. Kirken kjøpte et jordstykke på om lag åtte mål i bymarken og anla 1808 Vår Frelsers gravlund som gravplass for bymenigheten. Gravlunden ble utvidet 1811 og 1824. Ved den store koleraepidemien 1833 døde over 800 (flere enn antall døde i Christiania i løpet av et helt år). Disse ble gravlagt på Ankerløkken som Kirkeinspeksjonen hadde kjøpt som epidemikirkegård. Allerede fra 1839 ble imidlertid Ankerløkken Kirkegaard, «Den nye Kirkegaard», tatt i bruk som fast gravlund for bymenigheten. Her dominerte fattiggravene i motsetning til Vår Frelsers gravlund eller «Den gamle Kirkegaard» som på denne tiden nesten bare var forbeholdt festede familiegraver.

En ny og enda verre koleraepidemi rammet byen 1853, og behovet for flere gravplasser var blitt et alvorlig problem. Flere tomter ble vurdert, og formannskapet valgte å kjøpe grosserer Rosenbergs løkke Sofienberg (se Sofienbergparken). Sofienberg kirkegård ble snart byens alminnelige gravlund.

I forbindelse med byutvidelsen fikk Christiania 1860 dessuten overdratt kolerakirkegården på Tøyen, Tøien Kirkegaard. Byutvidelsen førte også til ny mangel på gravplasser, og med nye planlagte byutvidelser ble det behov for å tenke langsiktig. I første omgang ble Anefeltløkkens Kirkegaard innviet 1874 (se Gamlebyen gravlund). 1883 kjøpte kommunen en del av Gjetemyren gård og 1884 ble Nordre gravlund innviet som gravlund for hele byen. 1892 kjøpte kommunen eiendommen Helsfyr i Østre Aker og 400 daa ble regulert til Østre gravlund. 1897 kjøpte kommunen en tomt for kirkegård for Oslos vestkant og 1902 ble Vestre gravlund innviet.

De østre bydelene fikk egen gravlund i 1972, Alfaset gravlund. Oslos foreløpig siste kirkegård er Voksen kirkegård, innviet 1992.

Oslo fikk sin første rene urnelund i 1937, Bekkelaget urnelund, og i 1957 ble Ris urnelund opprettet. I tillegg har flere av kirkegårdene og gravlundene egne urnegravsanlegg.

Utforming.

Mange av de velståendes graver var omgitt av steininnramninger og prydet med høye minnesteiner. Bystyret vedtok 1935 et nytt reglement for kirkegårdene. Målet var å medvirke til at kirkegårdene fra våren til høsten i større grad skulle få karakter av grøntanlegg og park. Det ble bl.a. forbudt med rammegraver, og i 1950- og 1960-årene ble svært mange rammegraver lagt om til plengraver.

Organisering.

Fra 1739 hadde Kirkeinspeksjonen, dvs. byens magistrat og sogneprest (fra 1833 også byens kapellan), det øverste oppsynet med kirkegårdene i Christiania. Et ulønnet kirkevergeombud, oppnevnt for tre år, hadde ansvaret for den daglige driften av kirkegården. Dette ble etter hvert et tungt verv, og flere av kirkevergeombudene ansatte en egen assistent som de lønnet av egen lomme.

1851 ble den kirkelige økonomien et kommunalt ansvar. Kirkevergeombudene ble erstattet av én felles kirkeverge i lønnet stilling for alle byens kirker. Kirkevergen ansatte en forstander for hver kirkegård. Forstanderen ansatte så en overgraver, hjelpemenn (undergravere) og vanningskoner. Alle disse ble lønnet direkte ved at de pårørende betalte for graving og gravstell; fattigkassen betalte for «fattiglikene».

1858 ble det opprettet en felles kirkeinspeksjon som bestod av byens magistrat og alle sogneprestene, fra 1880 bestående av tre medlemmer: ett av magistratens medlemmer, domprosten og én av sogneprestene.

Lov om kirker og kirkegaarder av 1897 førte til at enhver som ved sin død var bosatt i Kristiania, fikk rett til fri gravplass, graving samt bruk av kapell eller likhus.

Fra 1907 overtok kommunen ansvaret for å ansette kirkegårdsarbeidere, og overgraveren fikk tittelen gravlundsformann. 1920 ble kirketilsynet avløst av folkevalgte menighetsråd og et fellesråd med representanter fra hvert av menighetsrådene.

Hovedkontoret for kommunens gravlundsvirksomhet ble 1990 desentralisert til gravlundene. Kirkeloven av 1996 førte til at kirkegårdsadministrasjonen ble omgjort til et rent kommunalt organ, Gravferdsetaten, mens kirkevergen fortsatte som daglig leder for Kirkelig fellesråd i Oslo.