Musikk

Musikk. Vi kjenner til organister og kantorer helt tilbake til 1500-tallet, og guttekoret ved Katedralskolen hadde blant annet til oppgave å synge i begravelser. Christiania fikk en «stadsmusikus» allerede kort tid etter at byen var anlagt på første halvdel av 1600-tallet. Det vites ifallfall med sikkerhet at en mann som kaltes Peter Trompeter i 1637 var ansatt som byens faste musiker («instrumentist»). Som stadsmusikus hadde han enerett på musikkutøvelse ved verdslige arrangementer i Akershus stift. Den siste stadsmusikant, Peter Thuesen, døde 1839.

Symfonikonserter, opera og syngespill

Det ble sannsynligvis avholdt flere offentlige konserter i Christiania på første halvdel av 1700-tallet, så vidt vi vet under stadsmusikus Henrik Meiers ledelse. Tyskeren Georg von Bertouch, som 1719–1740 var kommandant på Akershus, hadde musikkutdannelse og skrev kantater og kammermusikk som må ha hatt en betydning for byens musikkliv.

Musikken inntok en fremtredende plass i 1700-tallets selskapsliv. Mange av byens fremstående menn var dyktige amatører på et instrument, og enkelte av dem, som Bernt Anker, James Collett og senere Paul Thrane, samlet ofte byens musikalske krefter i sine hjem til «Vokal-og Instrumentalopførelser». En av Paul Thranes sønner var komponisten Waldemar Thrane. Det dramatiske Selskab, byens teaterselskap for amatører samarbeidet med amatørmusikere ved forestillingene, og fremførte flere syngespill. Dette bidro til en økende konsertvirksomhet fra 1760-årene av.

Et fast musikkselskap fikk byen først i 1810 i form av Det musikalske Lyceum. Musikerne var nesten alle amatører, mens dirigenten i den første tid formodentlig var stadsmusikus Fredrik Christian Groth som kom til byen i 1795. Senere overtok Waldemar Thrane. Blant norske kunstnere som opptrådte i byen i denne tiden, kan nevnes O. A. Lindeman (orgelkonsert 1821), pianisten H. Skramstad, fiolinisten J. Tøstie, cellisten O. Fredriksen og Ole Bull.

Byens første profesjonelle teater kom i 1827, etter at dette i 1828 gikk over til å bli Christiania offentlige Theater kom syngespill og opera på programmet. Waldemar Thrane var kapellmester. I 1837 åpnet Christiania Theater, som var byens hovedscene til det ble avløst av Nationaltheatret i 1899. Her var et teaterorkester som spilte både til skuespillene og til opera og syngespill. Christiania Theaters kapellmestere fra 1837 til det ble nedlagt 1899 var August Schrumpf, F. A. Reissiger, Paolo Sperati, Frederik Lindholm og Johan Hennum.

Etter at Det musikalske Lyceum opphørte, gikk det flere år før et nytt musikkselskap ble stiftet, men byen manglet likevel ikke offentlige konserter i tiden som fulgte. I 1840 kom et reisende 12-manns orkester som kalte seg Harz-Verein til byen, hvor det i noen år gav godt besøkte hage- og kafékonserter. De dyktige musikerne slo seg nesten alle ned i Norge, og flere av dem ble ansatt i Christiania Theaters orkester. Av tilreisende kunstnere som konserterte i byen i denne tiden, må først og fremst nevnes Ole Bull.

I 1847 sluttet en del musikkvenner seg sammen og stiftet« Det philharmoniske Selskab». Som dirigent fungerte A. Gehrmann og etter ham Carl Arnold. Konsertene kom imidlertid bare medlemmene til gode, bortsett fra noen ganske få offentlige konserter. Selskapet fortsatte sin virksomhet gjennom flere år, men prestasjonene skal ikke ha vært særlig storartede. Det store publikums konsertbehov ble lenge ikke tilfredsstilt, men at interessen var til stede, viste seg tydelig da J. G. Conradi og Halfdan Kjerulf i 1857 fikk med seg noen av byens musikkelskende menn i dannelsen av et offentlig konsertinstitutt. Under navn av Abonnementskoncerterne fikk dette straks så stor oppslutning at man kunne begynne virksomheten med over 600 abonnenter.

Det philharmoniske Selskab, som fremdeles gav konserter, besluttet etter Abonnementskoncerternes opphør å åpne adgangen til sine konserter også for andre enn medlemmene. Etter Carl Arnold ble Otto Winter-Hjelm musikkdirektør og fungerte i denne stilling helt til selskapet ble oppløst i 1867. I de nærmest følgende år gav både Edvard Grieg og Otto Winter-Hjelm symfonikonserter.

I 1871 kom en milepel i byens musikkhistorie. På initiativ av Edvard Grieg ble det opprettet et nytt filharmonisk selskap under navnet Musikforeningen. Musikforeningen trommet sammen et stort orkester en håndfull ganger hver sesong og ga symfonikonserter. Som dirigenter fungerte avvekslende Edvard Grieg og Johan Svendsen, senere fulgte Ole Olsen, Johan Selmer og Iver Holter. I 1889 kom en støtteordning for orkesteret Christiania Theater som også gjorde teatrets musikere til kjernen ved Musikforeningens konserter.

Da Nationaltheatrets avløste Christiania Theater i 1899 ble denne ordningen beholdt, og dette førte til at antall symfonikonserter i buyen økte og at Nationaltheatret regelmessig hadde operaforestillinger under kapellmester Johan Halvorsens ledelse. Ordningen ble imidlertid avviklet i 1919. Samme år ble Filharmonisk Selskap etablert, og Filharmonisk Selskaps Orkester (i dag Oslo-Filharmonien) ble raskt en hjørnestein i Oslos musikkliv. Orkesteret har holdt til i Oslo Konserthus siden 1977.

I sesongene 1918–1921 fikk operakunsten et oppsving gjennom Benno Singers selskap Opera Comique. I 1929 begynte Nationaltheatret igjen med operaoppførelser. Norsk Operaselskap, etablert av brødene Gunnar og Jonas Brunvoll, organiserte operaforestillinger i Oslo 1950–1957. I 1959 innledet Den norske Opera sin virksomhet i Folketeatret. Etter nærmere femti år her, kunne operaen flyttet inn i operahuset i Bjørvika med åpningsforestilling 12. april 2008 (se Opera).

Korsang

har lange tradisjoner i byen, og aktiviteten vokste sterkt på 1800-tallet. I 1840-årene ble det gitt tallrike kirkekonserter med oppførelse av oratorier og kantater, og det ble stiftet ikke mindre enn tre mannssangforeninger i Christiania: Den norske Studentersangforening (1845), Christiania Handelsstands Sangforening (1847) og Christiania Haandværker-Sangforening (1845); de to første ble stiftet av J. D. Behrens, den siste av J. G. Conradi. Senere kom Guldbergs Akademiske Kor, Kvindelige Studenters Sangforening, Cæciliaforeningen, Holters Korforening og flere andre.

Kirkemusikken

hadde en sterk oppblomstring i Oslo på 1900-tallet. Domorganistene Eyvind Alnæs, Arild Sandvold, Rolf Karlsen, Terje Kvam og Kåre Nordstoga har vært sentrale personer i denne utviklingen. Byen har også hatt fremragende kor utenom kirkene, som Det Norske Solistkor, grunnlagt 1949 av Knut Nystedt, og det nyere Grex Vocalis under Carl Høgsets ledelse.

Etter 1945 bedret også mulighetene for musikkutdanning seg. I 1973 ble Musik-Konservatoriet, som ble grunnlagt 1883 av L. M. og Peter Lindeman, etterfulgt av Norges musikkhøgskole. Andre sentrale musikkutdanningsinstitusjoner i Oslo er Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo, Østlandets Musikkonservatorium og Barratt Dues Musikkinstitutt. Oslo kommunale Musikkskole ble opprettet 1980. Den første musikklinjen på gymnaset ble opprettet 1955 ved Hartvig Nissens skole, i 2020 er det musikklinje ved Foss videregående skole og Edvard Munch videregående skole, som overtok musikklinjen fra Manglerud.

Korpsmusikk.

Norges første skolekorps ble startet av marsjkomponisten William Farre ved Møllergata skole 1901. Ideen ble tatt opp ved flere skoler, og ved Jubileumsutstillingen på Frogner 1914 kunne Farre svinge taktstokken for 1000 skolemusikanter. Etter en nedgangsperiode ble det økt aktivitet og oppslutning i 1920-årene. Oslo Krets av Norges Musikkorps ble dannet 1923 som kontaktledd for byens skolekorps. Kretsen har nå 75 skolekorps og 40 amatørkorps tilsluttet.

Skolekorpsene var til å begynne med bare beregnet på gutter («guttemusikken»). Først fra 1945 kom enkelte jenter med, og 1956 vedtok Norges Musikkorps Forbund på landsmøte at jenter hadde adgang til medlemskap i korpsene. Mange korps har i dag en overvekt av jenter.

Driften av korpsene er hovedsakelig avhengig av foreldrenes innsats. Elevene undervises i stor utstrekning av faglærere. Korpsene gir konserter ved sykehus, aldershjem, i parkene og ved flere offentlige arrangementer. De samles ved kretsstevner og er uunnværlige i skolenes 17. mai-tog. De fleste skolekorpsene er nevnt under sine respektive skoler.

Jazz.

De første «jazzorkestre» i Oslo oppstod omkring 1920. Et av de første var Lauritz «Labben» Stangs orkester på Frogner skole. Men 1920-årenes mest populære, og etter manges utsagn beste jazzorkester i Oslo var «Sixpence», startet av pianisten Fenger Grøn 1921. Frem til omkring 1930 spilte det i foreninger, private hjem og på sommerhoteller. I 1927 spilte det endog i Aulaen, noe som forårsaket ikke liten oppstandelse.

I første del av 1930-årene var jazz en del av restaurantenes underholdningstilbud, og i dette miljøet dukket kvartetten «Funny Boys» opp. På denne tiden var også de første grupperinger av jazzinteresserte dukket opp, og under «Funny Boys»’ opptredener bl.a. på Sisseners Bar i Odd Fellowbygningen fikk det hele mer karakteren av konsert enn av underholdning/dans. De første rene jazzkonserter med norske orkestre fant sted bl.a. i Chat Noir, hvor man kunne høre kvartetten «String Swing» med gitaristen Robert Normann, dessuten den unge trompeteren Rowland Greenberg. Et annet sted som satset på ren jazz i denne tiden, var restaurant Lidoen (senere Larsen) på Majorstuen. Under krigen ble det forbud mot offentlig dans, mot ordet jazz og engelske melodititler. Man gikk under jorden, dannet såkalte «syklubber» og spilte «rytmemusikk» hvor Stardust ble annonsert som Stjernestøv.

I etterkrigsårene startet en utvikling henimot klubber. Jazzen var det viktigste, dansen ble sekundær og senere helt borte. Den Norske Swingklubb holdt i slutten av 1940-årene til i Kronprinsens gate, i 1953 ble Big Chief Jazzklubb startet av orkestret med samme navn. Frem til 1965 ble klubbens lokale i Majorstuhuset et enormt populært tilholdssted hver søndag, med omkring 11 000 medlemmer i løpet av perioden. Big Chief stod også bak byens første klubb som hadde jazz 6 dager i uken. Metropol Jazzklubb i Akersgata åpnet 1960, og var i 5 år byens jazzsenter. Søndagsjazz var det 1952–71 i The Penguin Club, som til 1960 holdt til i Norabakken, deretter i Ribo (Humla) i Universitetsgaten.

I 1950- og 1960-årene var det også stor konsertvirksomhet utenfor klubbene, en lang rekke amerikanske jazzstjerner spilte for fullsatte hus, først i kinoer som Colosseum, Eldorado og Saga, senere ble Nordstrandshallen og Njårdhallen brukt som konsertlokaler. Det store jazzkrakket 1963 startet Club 7, senere kom nye klubber. Jazzklubben på Sogn 1967, Bikuben i ABC-teatret 1968, New Orleans Workshop i Pløens gate 1972 og «Malla», Amalienborg Jazzhus, 1973. Sistnevnte holdt åpent 6 dager i uken og eksisterte i 10 år.

Utover 1970-årene var byens jazzliv aktivt som aldri før. Publikum strømmet til og det oppstod en rekke nye klubber som hadde jazz på programmet hele uken. Det ble jazzklubb på Fridtjof Nansens plass 18, i Restaurant Valkyrien på Majorstuen, «Hot House» oppstod i Pilestredet og nattjazz uken igjennom var det på «Jazz Alive» (først på Solli plass, senere på Torshov og så nederst i Rådhusgata). Enkelte ukedager kunne man i Oslo velge mellom 6–7 ulike jazzklubbtilbud. Samtlige arbeidet uten noen form for offentlig støtte. Tilbudet ble noe redusert i 1980-årene. Kjente klubber i dette tiåret var bl.a. New Orleans Workshop, Hot House, Jazz Alive og Oslo Jazzhus. Sistnevnte holdt til i Musikkens hus i Toftes gate 69, flyttet 1994 til den nedlagte Bergene sjokoladefabrikk, nedlagt 1996.

Senere har klubbene bl.a. hatt tilhold på puben Herr Nilsen (C. J. Hambros plass), Stortorvets gjestgiveri (New Orleans Workshop) og fra 1998 på Jazzklubben Blå i Brenneriveien. Oslo Jazzfestival ble avholdt første gang 1986. Nasjonal jazzscene åpnet i 2005 på Cosmopolite; flyttet til Victoria teater i 2008.

Annen populærmusikk.

Høsten 1956 var de første ungdomsopptøyene i byen i forbindelse med visningen av filmen «Rock around the clock» på Sentrum kino. Fra 1962 kunne man høre rock og pop på Rondo (Skansen). På Jordal Amfi var det fra slutten av 1950-årene konserter med de norske rocklegendene Per-Elvis Granberg og Roald Stensby, senere med bl.a. Hep Stars (1966) og David Bowie (1990). Større konserter ble holdt bl.a. i Messehallen (Rolling Stones 1965) og Njårdhallen (Cliff Richard 1961, The Who 1967, Otis Redding samme år). Nordstrandshallen hadde besøk av The Kinks i 1966, og Ekeberghallen av Neil Young i 1976 og Abba i 1977. I 1973 var den første rockfestivalen i Holmenkollen, Ragnarock. Fra 1994 til 2017 ble Norwegian Wood-festivalen arrangert i Frognerbadet. Club 7 var lenge det viktigste konsertstedet, siden 1986 har Rockefeller (i gamle Torggata bad) overtatt denne rollen, etter hvert også Sentrum Scene i gamle Sentrum kino. Oslo Spektrum har etter 1990 vært en viktig konsertarena med artister som Bob Dylan og Paul McCartney, og det har også blitt avholdt gigantkonserter på Valle Hovin, der artister som Rolling Stones, Bruce Springsteen og Madonna har samlet 40 000 tilskuere på flere konserter. De siste årene har det også vært konserter på Voldsløkka. Flere omtaler av legendariske konserter er nevnt under artiklene om de ulike konsertstedene.

Blant viktige steder for utviklingen av lokale rockband kan nevnes So What! i Grensen og Last Train i Universitetsgata (Karl Johans gate 45). Øyafestivalen, arrangert siden 2001, har presentert norske og utenlandske artister, mens by:larm (fra 2008) og Granittrock (fra 2005) lar ukjente lokale band slippe til.

Viseklubben Dolphins var i drift 1965–70 og startet på Frisksportsrestauranten i Arbeidergata. Visesangere som Øystein Sunde og Lillebjørn Nilsen debuterte her. 1991 åpnet klubben Cosmopolite i Industrigata, som spesialiserte seg på «etnisk» musikk. Cosmopolite flyttet til Soria Moria i 2008.

De senere årene har antallet musikksteder og spilledager eksplodert, og det er nå et bredt tilbud til enhver smak.

TOS