Pipervika
Denne artikkelen omtaler et sted
Åpne i Oslo bykart
1. Bukta som strekker seg inn mot Oslo Rådhus på vestsiden av Akershus festning. Den ble kalt Gyljandi i middelalderen. Navnet Pipervika kan skrive seg fra piberne, militærmusikantene som har bodd ved vika. I annen halvdel av 1800-tallet var det et yrende friluftsliv i Pipervika. På isen under Akershus var det skøytebane hver vinter, og om sommeren badet bybefolkningen her; det første offentlige damebad ble anlagt på Tjuvholmen i 1840-årene, tilsvarende herrebad ved festningen i 1859. Tidligere var det en sildefiskeplass nedenfor Jomfrutårnet på Akershus festning. Før det militære badehus ble oppført her pleide de militære å bade fra en flåte som lå der, kalt Flåtan. Mot slutten av århundret avtok aktivitetene. Skøytebanen ble flyttet til Frognerkilen 1876, og etableringen av industri samt utvidelse av bryggeanleggene rundt Pipervika i 1890-årene satte en stopper for badelivet.
2. Pipervika eller Vika er også navnet på stranden og strøket langs Pipervika. Foruten Rådhuset med Rådhusplassen (tidligere Tordenskiolds plass) ligger nå en rekke større forretningseiendommer i Hieronymus Heyerdahls gate, nedre del av Tordenskiolds gate, Fridtjof Nansens plass, Klingenberggata, Olav V’s gate, Haakon VIIs gate, Dronning Mauds gate og Ruseløkkveien. – Næringsbyggkomplekset Aker Brygge på området til det nedlagte Akers mek. Verksted, ble tatt i bruk fra 1985. Åpningen av Oslo Konserthus fant sted 1977.
Historikk
Pipervika er omtalt i Akershus Slotts regnskaper på 1600-tallet og sies i 1626 å være et sted for fattige. Men alt lenge før har det trolig vært et fiskerleie ved vika. Byborgerne var imot fremveksten av forsteder. 1658 ble forstedene brent etter ordre av stattholder Niels Trolle. Han ville hindre at svenskene brukte forstedene som standkvarter under beleiring av byen. Men tre år senere hadde folk igjen bygd hus. I 1661 var det 64 enkle trehus i Pipervika. Småkrokete, trange gater og smug preget Pipervika gjennom nesten 300 år. Pipervika ble en forstad til Christiania, og befolkningen bodde rundt «Giedetorvet» (Klingenberggata/Olav V’s gate) utover på 1700-tallet.
På stranden og nær bebyggelsen i Pipervika hadde byens borgere «møkkahaugene» fra sine husholdninger, og «nattmannen», byens søppelkjører, tømte også en del av sin last ved Pipervika. Noe av møkka ble hvert år kjørt ut på fjordisen før isløsningen. Den vannrike Bisletbekken ble også mer og mer forurenset på 1800-tallet. Bebyggelsen i Pipervika var på 1700-tallet fremdeles i én etasje med et par unntak. Tomtene var likevel såpass store at de fleste hadde en liten hageflekk. Fra 1840-årene kom et nytt oppsving i byggevirksomheten. Vika hadde i 1833 fått rett til å drive høkervirksomhet og marketenteri, mens handelsrettigheter kom i 1858 da Pipervika ble innlemmet i byen. I 1870- og 1880-årene ble det bygget arbeiderkaserner i Vestre Vika.
Først midt i 1850-årene var innerste del av Pipervika tilkjørt så mye fyllmasse at det ble mulig å legge vei (Søgaden) over til vestbane-siden. Ved Sjøgatens vestligste punkt ble Vestbanestasjonen anlagt i 1872 (nedlagt 1989). Veiforbindelsen fra Prestegata/Rosenkrantz’ gate og ned på brygga ved Pipervika-stranden kom 1855. Brygga ble anlagt i 1849.
Noen småhus ble påbygd en etasje, andre hus vek plass for toetasjes hus. I stedet for småhagene kom nye hus. Det ble mer murkledning mot gatene og mye bindingsverk i 2. etasje. Det ble flere små gater; Bakkegaten, Mellemgaten, Skolestredet, Strandgaten, Vinkelgaten og andre. På løkken Holmen, som lå sør for Vestbane-tomten, flyttet Akers mek. Verksted inn. Området vest for Pipervika ble kalt« Vestre Vika» og bebygd i siste halvdel av 1800-tallet. En rekke brygger ble anlagt etter hvert: Langbrygga, Tingvallakaia med flere. I 1897 ble festningsstranden lagt ut til brygger og i 1907 kom havnejernbanen.
Flere av våre kjente kunstnere har tidvis hatt losji i Pipervika. Henrik Ibsen bodde i Vinkelgaten 17 hos «Mor Sæther». Miljøet i Pipervika gav stoff til bildende kunstnere. Stoff fra Pipervika fant veien til 1880-tallets sosialt orienterte romaner. Eilert Sundt beskrev Pipervika i den første moderne sosiologiske undersøkelse «Om Pipervigen og Ruseløkbakken» (1855). I Pipervika lå bordellene «Dueslaget» og «Napoleons Slot». Derfra vandret jentene i flokk til politilegen en gang i uken for å bli undersøkt. Glimt fra miljøene i Pipervika får vi bl.a. i Hans Jægers «Fra Kristiania-Bohêmen», Arne Garborgs «Bondestudentar» og «Trætte Mænd» og Christian Krohgs «Albertine». Olaves Pedersen skrev populære Vika-viser i siste halvdel av 1800-tallet («Jeg er en Fattiggut fra Vika/ aa Far min han er Ærbesmand»). Språket her ble lenge kalt «Vika-målet», – se Oslomålet.
Høyesterettsadvokat Hieronymus Heyerdahl var blant dem som så de muligheter som bød seg ved å legge byens nye rådhus i Pipervika, samtidig med en omfattende sanering av området. Grunnsteinen til Rådhuset ble lagt 4. sept. 1931 og restene av den østlige del av det gamle Pipervika ble revet.
En reguleringsplan fra 1947 medførte at all gammel bebyggelse mellom Cort Adelers gate, Ruseløkkveien, Haakon VIIs gate og Rådhusplassen ble revet – med unntak av Vestbanestasjonen. Utover i 1950- og 1960-årene ble vesentlige deler av det Vestre Vika sanert; i stedet ble det oppført kontorbygninger. Etter hvert er all den gamle bygningsmassen fra Pipervika biltt borte.
Se også Ruseløkken og Vikaterrassen.