Groruddalen

Groruddalen, områdenavn som gjerne brukes som fellesbetegnelse for Oslos nordøstre bydeler, og dekker omtrent bolig- og industriområdene som avgrenses av Østmarka i sør og øst, Gjelleråsmarka i nord og øst, Lillomarka i nord, og en tenkt linje omtrent fra Bjerke via Økern til Bryn i vest. Groruddalen omfattes stort sett av bydelene Alna, Bjerke, Grorud og Stovner, til sammen ca. 142 000 innbyggere (2019). Andelen innvandrere og norskfødte med to utenlandsfødte foreldre i befolkningen (innvandrerandelen) i de fire bydelene i Groruddalen har økt betydelig siden 1990-tallet, og andelen utgjorde 2018 51,7 %, hvorav 43,2 % fra ikke-vestlige land. 

Tidligere betegnet Groruddalen dalen fra Alnsjøen langs Alna ned til Bryn, mens begrepet slik det brukes i dag er av forholdsvis ny opprinnelse; det ble laget 1960 av redaktøren i Akers Avis da han skulle definere avisens utbredelsesområde geografisk. Et eldre navn for samme område er Akersdalen.

Groruddalen var tidligere et rikt jordbruksområde, formet av et stort leir- og jordras for omkring 8300 år siden. Storparten av gårdene i dalen, rud-gårdene, ble ryddet i tiden 1050–1350. Etter Svartedauden lå de fleste gårdene øde, bare Bredtvet stod igjen som fullbygd gård, men fra 1500-tallet kom de fleste ødegårdene i drift igjen. I tillegg til jordbruket oppstod det fra 1600-tallet og fremover en del industrivirksomhet i Groruddalen, først sagbruksdrift langs Alna. Omkring 1700 kom det i gang bergverksvirksomhet ved Det Gothalfske Kobberverk ved Alnsjøen. En viktig virksomhet i Groruddalen var steinhuggeriene; groruditten var ettertraktet som byggemateriale, og i 1840-årene var det en betydelig eksport fra steinbruddene her. Virksomheten skjøt ytterligere fart fra 1870-årene og fremover, da byggeaktiviteten økte i Oslo. De mange teglverkene i dalen fikk også avsetning for sin produksjon i denne tiden. Hovedbanen ble anlagt gjennom Groruddalen 1854, noe som medførte ny industrivirksomhet. Nylands Tændstikfabrik startet 1865, men viktigere var Grorud Klædesfabrik som ble etablert 1867.

Industrivirksomheten og jernbaneforbindelsen førte også til en del boligbygging utenom gårdsbrukene fra slutten av 1800-tallet. Særlig gjaldt dette området mellom Trondheimsveien og Grorud stasjon, og fra omkring 1900 Høybråten, som da ble utparsellert til småhusbebyggelse. Likevel var Groruddalen først og fremst et jordbruksområde helt frem til slutten av 1940-årene, da utbyggingen av drabantbyene for alvor tok til. Flaen, Kalbakken, Veitvet og Grorud langs nordsiden av dalen var blant de første drabantbyene som ble etablert, hovedsakelig i løpet av 1950-årene. I 1960-årene kom størstedelen av Ammerudbebyggelsen, samt de første drabantbyene langs sørsiden av dalen, Tveita og Haugerud, mens 1970- og 1980-årenes boligutbygging i Groruddalen strakk seg lenger mot nord og øst: Romsås, Vestli og Stovner på den ene siden, Ellingsrud, Furuset og Lindeberg på den andre. I 1980-årene var mer enn en fjerdedel av Oslos befolkning bosatt i Groruddalen. I tillegg til jernbaneforbindelsen har Groruddalen T-baneforbindelse langs nordsiden av dalen til Vestli og langs sørsiden til Ellingsrud, foruten flere langs- og tverrgående bussruter. Tre hovedveier skjærer gjennom området, Trondheimsveien (rv. 4), Østre Aker vei (rv. 163) og Djupdalsveien (E 6). Og mens dalsidene ble bebygd med boliger, ble det i 1970- og 1980-årene reist en rekke nye næringsbygg langs hovedveiene. Flere næringsbygg ble etablert på 1990-tallet, som IKEA på Furuset og de store varehusene i og ved Alnasenteret på Alnabru.

På 2000-tallet har utviklingen av Groruddalen vært et prioritert område for byutviklingen i Oslo. Det kommunale Plankontoret for Groruddalssatsningen er prosjektkontor for Groruddalssatsningen. Kontoret er en del av Byrådsavdeling for byutvikling i Oslo kommune og tilrettelegger for samarbeid mellom statlige og kommunale aktører i Groruddalssatsningen. Blant tiltakene er opparbeidelse av parker i bydelene.

Se for øvrig artikler om de enkelte gårdsbruk og boligstrøk.