Rådhusgata
Denne artikkelen omtaler et sted
Åpne i Oslo bykart
Rådhusgata, Sentrum, fra Fred. Olsens gate til Rådhusplassen. Ved anlegget av Christiania 1624 ble gaten, som til 1735 ble kalt Raadhusstræde, gjort til en av byens hovedgater, der den løp fra sjøen (omtrent ved nåværende Dronningens gate) i øst til byens torg og den vestre byporten (Piperviksporten) i vest (Vollene). Etter oppfyllingen i Bjørvika på 1600- og 1700-tallet ble gaten forlenget østover til Store Strandgade (nåværende Fred. Olsens gate); gjennombruddet vestover til Pipervika skjedde 1881. Langs den nedre (østre) delen av gaten lå opprinnelig en rekke herskapelige boliger for rikets høyeste sivile og militære embetsmenn; her lå også byens første og annet rådhus. Gaten har fortsatt en betydelig andel av bevaringsverdige bygninger fra 1600- og 1700-tallet.
Rådhusgata var i mange år en de mest trafikkbelastede gatene i bykjernen, bl.a. som forbindelseslinje mellom den østre og den vestre delen av E 18 gjennom byen. Allerede tidlig i 1950-årene ble det lansert planer om å lede gjennomgangstrafikken bort fra Rådhusgata og i tunnel under bebyggelsen (Grunnlinjen), men først 1990 ble Festningstunnelen åpnet. Under sykkel-VM 1993 var start og innkomst i Rådhusgata ved Kontraskjæret.
Bygninger m.m.:
1–3. Kirkens hus, kontorbygg på 8 etasjer og tre underetasjer hvorav mye er leid ut til parkering, innviet 2004. Leietakere i bygget er de sentralkirkelige organer og en rekke kristelige organisasjoner, i tillegg noen andre leietakere.
2. Her lå Thyrholmgården fra 1700-tallet, det sist bevarte av de gamle «skipperhus», hvor det ble kokt og servert mat for mannskapene på de skipene som lå ved bryggene utenfor (til 1851 var det forbud mot å gjøre opp ild i byssa eller bruke bart lys om bord når skipene lå i havn i Christiania). Bygningen fikk ny fasade 1916 (ark. Carl og Jørgen Berner), og rommet fra 1918 bl.a. Guldfisken restaurant og 1975–89 Kvinnehuset. Bygningen ble totalskadet av brann 1990 og senere revet. Nytt større bygg oppført for Olav Thon-gruppen 1999.
4. Toetasjes gård i pusset tegl fra ca. 1720. Her lå et herberge for sjøfolk, «Det engelske Flag». Etter at kolonial- og vinhandler P. A. Larsen hadde kjøpt eiendommen 1847, fikk bygningen ny fasade med stukkdekor 1890 (ark. Herman Backer), og vinlager i et femetasjes tilbygg mot Skippergata 1904 (ark. Henrik Nissen d.e.). Etter 1923 kontorer. Restaurert i 1970-årene, tildelt Arkitekturvernprisen 1976.
5, 5b. Her lå opprinnelig en stor gård på hjørnet mot Dronningens gate; den var flere ganger i bruk som stattholderresidens. Etter bryggebrannen 1708 ble den påbygd en etasje i bindingsverk. På 1800-tallet var den kjent som Ellefsgården, etter eieren, kjøpmann Daniel Ellefsen (1808–48). Maleren og kobberstikkeren Heinrich August Grosch og hans sønn stadskonduktør Christian August Grosch bodde her. Huset ble revet i 1930-årene.
6. Antakelig oppført etter brannen 1708, tilhørte fra 1785 postmester J. A. Messel, som hadde sin bolig her sammen med byens postkontor, til den nye postmester i 1806 flyttet kontoret til Tollbugata 24. 1861–1922 holdt vinfirmaet H. Paulsen & Co. til her. Gården fikk påbygd en 3. etg. 1891. Bygningen med varelageret ble solgt til det nye Vinmonopolet, som fikk sitt første hovedkontor her. Nå bevertningssted og kontorer.
7. Byens annet rådhus (1734–1843), et av byens eldste bevarte hus. De eldste delene av bygningen ble reist ca. 1625–30; årstallet 1647 i ankerjernene på fasaden kan henvise til en påbygging i forbindelse med at landkommissarius Johan Garmann det året tok huset i bruk som privatbolig. Huset er etter ham kalt Garmanngården. Opprinnelig har huset hatt flere karnapper mot gaten, to store trappegavler (én på den egentlige fasaden mot Dronningens gate og én på fløyen mot Rådhusgata) og et stort trappetårn mot gårdsrommet; alle disse prydelsene forsvant under en ombygging 1760.
I 1680-årene var bygningen residens for visestattholder Just Høeg. Flere av eierne på begynnelsen av 1700-tallet mistet gården på grunn av økonomiske forbrytelser; tolleren Frantz Pedersen fikk gården inndratt for tollsvik 1705, og proviantforvalter Helle Holst led samme skjebne i 1712 etter å ha levert uspiselig brød til armeen. Både Holst og en senere beboer, stiftamtmann Vilhelm de Tonsberg, foretok om- og påbygging av huset.
Da Christian 6 besøkte Christiania i 1733, ble han fort klar over at byens gamle rådhus (Nedre Slottsgate 1) ikke lenger kunne brukes, og han skjenket derfor Rådhusgata 7 til byen til bruk som rådhus. Tonsbergs tilbygg ble revet, og isteden ble det oppført en bytingstue. Forskjellige kommunale kontorer flyttet inn i første etasje i hjørnebygningen, mens rådhussalen ble innredet i annen etasje. Denne salen ble brukt både som rettssal, møtelokale for borgerrepresentasjonen og magistraten, teater-, konsert- og festlokale. I en av de hvelvede kjellerne fikk viseborgermester Johan Piper i 1745 leie plass for en vinstue.
Rådhuset gjorde også tjeneste som fengsel. I loftsetasjen i hovedbygningen ble det med tiden innredet rom for gjeldsfanger. Det egentlige fengselet lå i kjelleren i sidebygningen inn mot gårdsplassen (oppført ca. 1750), og i etasjen over dette lå fyllearresten. I 1787 ble en ny fengselsbygning oppført ut mot Rådhusgata (ark. Hans Christian Lind). I annen etasje i en av sidebygningene satt Hans Nielsen Hauge fengslet 1804–11. Denne bygningen er bevart på Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Utover på 1800-tallet ble det etter hvert for trangt for de mange etatene som holdt til i Rådhusgata 7, og til slutt var bare politiet igjen; 1866–1963 fungerte bygningen som underpolitistasjon, Rådhusgata politistasjon. Rådhusgata 7 ble fredet 1927. I mange år holdt Den norske Forfatterforening til her, fra 2019 har Selskabet for Oslo Byes Vel kontorer her. Huset er markert med et av Oslo Byes Vels blå skilt.
8. Her lå det elegante Victoria Hotel til 1930. Etter at bygningene ble revet 1936–38, ble det på tomten oppført en forretningsgård i 7 etasjer 1939, Victoriagården (ark. Christian Astrup). Her hadde Luftwaffe under krigen sin domstol, Luftwaffengericht.
9. En forretningsgård, oppført 1898. Her lå til 1891 et hus som også stammet fra Christianias første tid. Gården var trolig først oppført i én etasje, og fikk påbygd en etasje til i 1647; årstallet stod i ankerjernene på fasaden sammen med forbokstavene til en av de første eierne, den stridbare sogneprest Trugels Nielsen, som til stadighet kom opp i rettssaker fordi han hadde for vane å lyse sine motstandere «i bann» fra prekestolen. På slutten av 1600-tallet kom gården i familien Vogts eie, men ble 1752 solgt til Den frie mathematiske Skole (Krigsskolen), som holdt til her til 1803. Den kongelige Tegne- og Kunstskole (Statens håndverks- og kunstindustriskole) hadde lokaler i bygningen 1819–60.
10, 12, 14. Tre bygninger fra perioden 1625–50, opprinnelig i én etasje, senere om- og påbygd flere ganger, senest restaurert 1980–86 (ark. Lund & Slaatto) og bygd inn som del av Norges Banks nye hovedkontor. Da ble også fasadene tilbakeført til et mer opprinnelig utseende.
I nr. 10 drev Nils Wulfsberg (1775–1852) trykkeri og bokhandel 1805–15. Han grunnla Selskabet for Christiania Byes Vel i 1811 og Morgenbladet i 1819. Et av Oslo Byes Vels blå skilt er satt opp her til minne om ham.
I nr. 12 holdt grossistfirmaet A. Hesselberg & Co. til i annen halvdel av 1800-tallet; grosserer Hesselberg bodde selv i Holmenkollveien 88.
Nr. 14 ble reist ca. 1630 og hadde hage ned til Skippergata. Påbygd ca. 1760. 1802–08 tilhørte gården Envold de Falsen, senere Jonas Anton Hielm. Han hadde også kontor i gården. 1845–56 ble annen etasje utleid til Det norske Nationalmuesum, forløperen for Nasjonalgalleriet. Deretter var det her kontorer for trelast- og grossistirmaet P. W. W. Kildal & Co. Under krigen holdt Gran-Henriksens Motorsykkelverksted til her, og i nr. 16 Olsen & Borges båtverksted. Begge disse bedriftene ble utsatt for sabotasje fra syv mann fra Aks 13000 5. mars 1945, og aksjonene ble vurdert som vellykkede.
Gården med adresse nr. 16 som lå ved siden av, ble revet i forbindelse med byggingen av banken.
11. Calmeyergården, også kalt Stattholdergården. Staholdergaarden restaurant har hatt en stjerne i Michelin-guiden siden 1998. I kjelleren ligger den hyggelige og populære Statholderens krostue. Helt fra 1914 har det vært bevertningssted her; da åpnet skøyteløperen Axel Paulsen «Cafe Anglais». Navnet Statholdergaarden ble brukt fra 1950-årene. Etter en brann 1986 ble lokalene pusset opp, og restauranten er siden 1994 drevet av Bent Stiansen.
På det tidligere nr. 13 lå Stiftsgården, som ble revet 1913. På denne tomten og naboeiendommen Kongens gate 6 ble Sjøfartsbygningen oppført. – Nr. 15 er også forsvunnet; her lå Pipergården, byens første fireetasjes bygning, som ble oppført 1765 av rådmann Johan Piper; den øverste etasjen ble revet igjen ca. 1780. Huset ble revet i 1890-årene for å gi plass for et forretningsbygg (ark. Carl Michalsen) med adresse Kongens gate 7.
17. En åtteetasjes forretningsgård fra 1939. Her var under krigen Nasjonal Samlings hovedkontor med kontorer for generalsekretariatet, riksorganisasjonssjefen, riksøkonomisjefen, partiets riksdepot, riksledelsens hirdsveit og Einsatzstab Wegener. Etter frigjøringen tok norske styrker kontroll over bygningen.
19. Her ligger Christianias eldste bevarte bygning, Garnisonssykehuset. Fløyen mot Nedre Slottsgate er fra 1626, resten av bygningen fra 1640-årene. På den andre siden av Rådhusgata, med adresse Nedre Slottsgate 1, ligger byens første rådhus, fra 1641.
På vestsiden av disse bygningene åpner gaten seg i Christiania Torv; her lå opprinnelig Hellig Trefoldigheds Kirke (senere også Johannes kirke) på nordsiden og byens første skolebygning på sørsiden.
20. Her lå tidligere et toetasjes murhus som tilhørte den eldste bebyggelsen i Christiania. Den nåværende bygningen er en forretningsgård oppført 1898 (ark. Carl Michaelsen). Sam Eyde hadde kontor her 1900–08 og stiftet Norsk Hydro her i 1905. Fotografiens hus åpnet 1999.
23. En åtteetasjes forretningsgård oppført 1937/38 (ark. F. S. Platou). Her hadde skipsrederiet Fearnley & Eger kontorer fra da bygget var nytt.
23b. Forretningsgård, oppført 1917 for skipsreder Christoffer Hannevig (ark. Henrik Bull), overtatt av Nordmannsforbundet 1935. Under krigen hadde firmaet Watson Norsk A/S kontorer i første etasje. Firmaet solgte hullkortmaskiner, tidskontroll- og elektriske ur og Electromatic skrivemaskiner. Her fantes også en sorteringsmaskin som Hjemmefronten fryktet kunne bli brukt til arbeidsmobiliseringen. Derfor ble den sprengt av seks Linge-karer 18. mai 1944. Etter frigjøringen tok norske styrker kontroll over bygningen. Postmodernistisk påbygg for forsikringsselskapet Skogbrand 1983–86 (ark. Platou Arkitekter A/S v/Jan Digerud og Finn Wang; Sundts premie 1985–86).
25. På denne tomten lå Christiania Internationale Sømandshjem, i en femetasjes hotell- og forretningsgård oppført 1896–98. Bygningen ble revet 1932, og sjømannshjemmet flyttet inn i et nytt bygg i Tollbugata 4. På tomten i Rådhusgata oppførte Norges Rederforbund sitt nye kontorbygg, Redernes hus, 1934 (ark. Andreas Bjercke og Georg Eliassen; Houens diplom 1941). Bygningen, som er dekket med slipte steinplater, har et stort hjørnetårn og en rikt utsmykket inngangsportal med bronsedører og relieffer av Asbjørg Borgfeldt.
26. Her stod til 1899 en stor bindingsverksbygning, oppført som privatbolig på 1600-tallet, overtatt 1807 av «tracteur» Johan Henrich David Carstens, som innredet den til hotell (Carstens Hotel). Carstens hadde begynt sin løpebane som kjøkkengutt i Fredrik den stores slottskjøkken, og hotellet i Rådhusgata var i begynnelsen av 1800-tallet et av de mest ansette i byen; etter hans død fortsatte enken virksomheten til 1838. Senere eiere drev også hotell i bygningen (Hotel d’Angleterre (flyttet til Karl Johans gate 2 i 1899), Christiania Missionshotel), og i den nye bygningen, som ble oppført 1899, var det også hotell (Centralhotellet, ca. 1920–76 Regina hotell). I 1942 bodde det så mange tyskere her at hotellet var oppført i den tyske marines telefonkatalog. 1976 ombygd til kontorer for Andresens bank; nå galleri og kontorer. Et av Oslo Byes Vels blå skilt er satt opp her for å minne om at det var her byens første hotell lå.
27. Den første bygningen som stod her, ble revet 1867, og på tomten oppførte eieren, arkitekt Jacob Wilhelm Nordan, en bolig- og forretningsgård (Nordangården). Senere flyttet konsul Anthon B. Nilsen (også kjent under forfatternavnet Elias Kræmmer) sin forretningsvirksomhet inn her. Nordans bygning ble revet og erstattet av den nåværende bygning, oppført 1972 (ark. Trond Eliassen og Birger Lambertz-Nilssen).
28. «Borgen», en nybarokk forretningsgård oppført 1916 som ombygning av to eldre bygninger (ark. Einar Engelstad). Her lå opprinnelig en bygning fra 1666, hvor maleren og barnabittmunken Karl Halfdan Schilling (1835–1907) vokste opp. Bygningen ble etter hvert sterkt ombygd, og gikk på folkemunne under navnet «Røverborgen» fra midt på 1800-tallet, da bygningen hovedsakelig huset studenter.
I en leilighet i fjerde etasje bodde i de første krigsårene den jødiske skiltmakeren Max Oster (f. 1884). Han ble deportert med Donau 26. november 1942 og drept i gasskammer i Auschwitz like etter ankomsten 1. desember. Også hans søster og niese som bodde i Colletts gate ble drept i Auschwitz. I fortauet utenfor huset er det satt ned en snublestein til minne om ham.
Nå bevertningssted, butikker og kontorer.
30. Her lå på 1600-tallet byens første skolehus, en enetasjes bygning som trolig var lik «Anatomigården», som ligger midt i mot (Garnisonssykehuset). I 1739 fikk den daværende eier tillatelse til å flytte tomtegrensen nordover inn på torget, som dermed fikk en asymmetrisk form. På huset står et av Oslo Byes Vels blå skilt for å minne om at her holdt Katedralskolen til 1686–1719. I denne bygningen åpnet også det som trolig var Oslos første kebab-sjappe i 1983.
Vest for nr. 32 går en vei inn mot porten til det øvre festningsområdet på Akershus festning. På vestsiden av denne veien ble det 1979–81 avdekket rester etter fem bygårder fra tiden før bybrannen 1686. Disse bygningene, som hadde ligget helt inntil festningsverkene, ble ikke tillatt gjenoppbygd etter brannen.
32b, 34. Kontraskjæret, Skansen.